Saltfjellet (Polarsirkelstien)

Tur nr. 496 / 9. – 10. juli 2016

stjernestjerne

  • Start: 18:00 (nord for Bolna stasjon)
  • Framme: 22:35 (Sukkertoppen rasteplass)
  • Tilbake: 1:40
  • Starttemp.: + 13°C
  • Vær: Overskyet. Litt vind.

polar071-h

En samferdselshistorisk vandring

polarkaJeg hadde slitt med en vond hæl den siste tida, men suget etter å komme meg til fjells igjen begynte å bli uimotståelig. Det grå og litt kjipe juli-været utelukket topptur, og jeg måtte i tenkeboksen for å finne et spennende alternativ.

Til slutt kom jeg fram til at jeg ville forsøke meg på den såkalte Polarsirkelstien. Den 13 km lange stien over det sørlige Saltfjellet er i realiteten gamle E6, der asfalten er blitt fjernet. Den går parallelt med dagens E6, men noe høyere opp i terrenget. Stien er myntet på vandrere så vel som syklister, og en rekke små infotavler forteller om ubarmhjertige kår og hardt slit, fangeleirer og klimatiske utfordringer, for å nevne noe.

Det var blitt sein ettermiddag da jeg svingte av ved ei bru nede i løvskogen på sørsida av Saltfjellet. Så var det på med fjellskoene og dagstursekken, før jeg endelig kom meg i gang.

polar001

Jeg gir meg i kast med Polarsirkelstien, som er den gamle E6.


Etter å ha krysset jernbanesporet snodde stien seg slakt oppover Stokkalia i nordlig retning med skog på begge sider. Kun en og annen flekk med gammel asfalt bar bud om at dette en gang i tida hadde vært europaveien fra sør til nord. Ellers var det grus med innslag av gress som gjaldt.

Trærne ble lavere og mer pistrete, og landskapet kom stadig mer til syne etter hvert som jeg nærmet meg snaufjellet.

polar012

En rekke små informasjonstavler er satt opp langs stien.


Stoppet opp ved ei infotavle montert på en stein og leste om jernbanebyggingen over fjellet. Sitat:

Jernbanebygging over Saltfjellet

Den første planlegging og stikking av en jernbane over fjellet ble foretatt av Ole Tobias Olsen på 1870-tallet.

Vedtaket om at jernbanen skulle føres nordover fram til Bodø kom først i 1923. Arbeidet gikk i etapper fra Grong og nordover med stor innsats av folk og maskiner. I krigsårene 1942-45 kom arbeidet i gang på strekningen nord om Storforshei. Tyskerne forlangte en forsering av jernbanebyggingen og satte inn ca. 25 000 krigsfanger for å fremskynde arbeidet. De så for seg jernbanen helt fram til Kirkenes, men i første omgang ville de nå Drag i Tysfjord.

Jernbanestrekningen fram til Lønsdal på nordsiden ble åpnet i 1947. Til Røkland og Øvre Saltdal kom den 1957 og til Fauske i 1959, mens den nådde Bodø i 1961.

polar020

Gammelt og godt håndverk.


På den lange turen over fjellet passerte jeg flere mindre bruer, og på samtlige av disse var det utført et vakkert steinarbeid. Imponerende, med tanke på de enkle redskapene man hadde til rådighet da veien og bruene ble bygd. Ei av bruene var imidlertid ødelagt, og på dette stedet måtte bekken krysses. Men de vakkert oppmurte brukarene stod igjen som et minne fra ei svunnen tid. Den neste infotavla tok for seg nettopp veibyggingen:

Veibygging 1930 – 1937

Planlegging av veg på den 5 mil lange strekningen fra Krokstrand i Rana til Storjord i Saltdal ble påbegynt i 1928. Sommeren 1930 ble vegen stukket ut i terrenget og vegarbeidet startet i 1931. Anlegget ble drevet med en mannskapsstyrke fra sør –  og en fra nordsiden av fjellet. I 1937 var de kommet fram til kommunegrensen mellom Rana og Saltdal.

På sørsiden arbeidet 21 mann i 1932. Det kom til streik da vegmyndighetene ville sette ned timesbetalingen fra 70 til 60 øre. Vegarbeidet foregikk sesongvis på barmark og pågikk til snøen kom. På det meste var over 200 i arbeide på vegen.

Den 3. juli 1937 ble vegen over Saltfjellet åpnet av Kong Haakon VII.

polar029

Den store Saltfjellvidda åpenbarer seg.


Det velkjente Polarsirkelsenteret kom til syne i synsranden, noe som betydde at jeg nærmet meg Polarsirkelen. Tok en liten avstikker mot en av disse “steinpyramidene” på nedersida av veien. På vei opp igjen fant jeg et gammelt og rustent redskap, som nok hadde ligget der i lang tid.

Ei info-tavle fortalte om minnesmerkene som ble reist etter krigens grusomheter:

Krigsminner langs veien:

I tilknytning til gravsteinene langs fangeleirene ble det mange steder reist minnestøtter etter krigen. Et av disse minnesmerkene ble fjernet på 1950-tallet, men mange originale støtter står igjen.

Det jugoslaviske krigsminnesmerket ved Polarsirkelen ble reist i 1945. Opprinnelig var det plassert ved gammelvegen, men ble flyttet til Polarsirkelsenteret. Polarsirkelen fangeleir lå ca. 2 km sør for Polarsirkelen og var en leir med både jugoslaviske og sovjetiske fanger. Våren 1945 var det 776 fanger i leiren.

Teksten på minnesmerket lyder:

“Til minne om de jugoslaviske kjempende partisanavdelinger og politiske fanger som falt som offer for nazismens terror i Norge 1942 – 45.”

polar035

Polarsirkelen passeres.


Veien gikk nå i flatt lende over den store Saltfjellvidda. Med bil eller tog tar det ikke mange minuttene over vidda, men til fots får en et litt annet inntrykk av avstandene i fjellet. Et godstog snodde seg sørover jernbanesporet, og jeg ble stående og følge med på det helt til toget til slutt forsvant ut av syne.

Utfordringer med snø og uvær i det barske fjellet var vanlig både langs skinnegangen og – ikke minst – langs veien:

Snøproblemer

Vegen over fjellet ble ikke bygd som helårsveg. Først etter 1968 ble brøyting igangsatt. Under krigen krevde de tyske styresmaktene at vegen ble brøytet og holdt åpen til enhver tid. Nytt kraftig brøytemateriell og snøfreseutstyr ble satt inn og store ressurser gikk med. Men fjellet lot seg vanskelig temme.

Fra 1968 til 1991 har langeperioder med stengt veg eller kolonnekjøring preget trafikkbildet på fjellet.

Gammelvegen over fjellet fulgte terrenget i stor grad. Den var ikke plassert der det var mest gunstige snøforhold, og dette ga store brøyteproblem, især på sørsiden av fjellet. På dette stedet var snøskavlene på sitt kraftigste. Det er blitt målt opptil 14 m høy brøytekant her.

polar041

Et godstog på vei sørover.


Fra gammelt av har Saltfjellet vært viktig for reindrifta, og samiske boplasser fra vikingtida er blitt funnet:

Samisk kulturlandskap

På Saltfjellet finner vi 1000 år gamle spor etter samisk reindrift. Langs østbredden av Lønselva (Lounesjokka) ligger 8 store boplasser med i alt 32 tufter. Trolig dreier det seg om teltboplasser. Boplassene har vært i bruk gjennom vikingtid og tidlig middelalder, dvs. fra 900 til 1350 e.Kr. Arkeologiske undersøkelser viser at boplassene har tilhørt en fjellsamisk befolkning som drev med reindrift, ikke ulik dagens driftsmønster.

Også i dag er dette et viktig beiteområde for reindriften. Saltfjellet markerer grensen mellom det sørsamiske og lulesamiske området.

polar048

Polarsirkelstien viser seg som en lett, men spennende vandring.


De to samiske offersteinene – som er godt synlig også fra dagens E6 – åpenbarte seg oppå en liten høyde. Til min forfjamselse kom det kjørende en svenskregistrert Jeep i sakte fart langs Polarsirkelstien i fra nord. Dette er vel strengt tatt ikke lov, og vedkommende måtte ha kommet seg forbi sperringene.

Også offersteinene hadde blitt viet ei egen info-tavle med følgende tekst:

Offersteinene

I den gamle samiske religionen ble naturen betraktet som besjelet og levende. Naturkrefter og naturfenomener hadde en guddommelig makt. Fjell, steinblokker og innsjøer hadde liv og kunne være til hjelp for menneskene dersom en tilba og ofret til dem. Hensikten med ofringen var å ære gudene og holde seg inne med dem.

Ofringen kunne skje ved fremtredende steiner eller flyttblokker som skilte seg ut i landskapet. De ble kalt sieidi. Ved ofring bar man fram bein og horn, smurte sieidien med fiskefett eller blod. Til solen ofret man gjerne bein og horn av en kvit rein.

Vår viktigste viten om den før-kristne samiske religion skriver seg fra 1600 – 1700-tallet, da misjonærene skrev ned deler av den samiske tro og verdensoppfatning.

Etter å ha lest om offersteinene gikk jeg bort til de store flyttblokkene med en viss følelse av andektighet.

polar052

Offersteinene som ble brukt i den tradisjonelle samiske religionen ruver godt i terrenget.


Like nord for offersteinene kom de to rødmalte vokterboligene ved den nedlagte Stødi stasjon til syne. Etter alt å dømme er navnet Stødi hentet fra nettopp de samiske offersteinene, og er en forvrengning av tidligere omtalte sieidi. En veistubb gikk ned mot boligene, og jeg fant ut at det var på tide med en pause. På en benk satte jeg meg ned og fikk i meg litt mat og drikke.

Stødi holdeplass med krysningsspor ble åpnet i 1947, og tre år seinere ble den oppgradert til jernbanestasjon. Det skulle likevel ikke gå mange årene før den ble nedlagt. Dette skjedde i 1967. (Kilde: lokalhistoriewiki.no). Da Nordlandsbanen ble åpnet var Stødi den høyestliggende stasjonen mellom Trondheim og Bodø. I dag er boligene i privat eie, og jeg fikk inntrykk av at bygningsmassen var godt vedlikeholdt.

polar049

Stødi var Nordlandsbanens høyestliggende stasjon fra 1950 – 1967.


polar058

Etter ei mils gange bevilger jeg meg en matpause her.


Etter pausen på Stødi langet jeg på videre nordover Saltfjellplatået i et jevnt tempo. Fortsatt gjenstod vel tre km før jeg var ved veis ende. Ei ny info-tavle lyste hvitt mot meg, og jeg var spent på hva slags opplysninger som nå kom fram. Det viste seg at det denne gangen handlet om vegvesenets brakker langs med veien:

Vegvesenets ni brakker

Den første vegen over Saltfjellet ble bygd i perioden 1930 – 37. Det meste av arbeidet foregikk om sommeren og om høsten. For at arbeiderne skulle ha innkvartering ble det satt opp ni brakker innover fjellet. De ble nummerert nordfra: brakke 1, brakke 2 osv. Etter krigen ble de fleste fjernet, men brakke 8 sto på sørsiden av fjellet helt til 1991. Brakke 1 befinner seg fortsatt på Sørelva ved starten på fjellstrekningen nordfra.

Dette skilt står foran fundamentene av “brakke 5”. Har du behov for en rast står helleren til din disposisjon.

Ettersom jeg nettopp hadde tatt meg en rast gikk jeg ufortrødent videre. En snodig varde ble passert, og jeg funderte litt på om det kunne være et gammelt grensemerke mellom kommunene Rana og Saltdal.

polar059

Fjell og vidde.


Jeg nærmet meg nå veiens høyeste punkt, og den eiendommelige “Bjørkmannen” viste seg i veikanten. Denne kjente jeg igjen fra research på nettet i forkant av turen. Det er snakk om en figur av bjørk med to “bein”, en “arm” og en lang “nese”. Krokrygget er han også. På hodet har han dessuten fått spikret på ei skyggelue. Hvor lenge Bjørkmannen har stått i veikanten er vanskelig å si, men adskillige tiår er det ganske sikkert.

På veiens høyeste punkt stod en svær steinbauta, og her kunne jeg lese om den høytidelige åpningen av veien noen få år før utbruddet av andre verdenskrig:

Vegens høyeste punkt

På dette sted ble veien høytidelig åpnet den 3. juli 1937. Åpningen ble foretatt av kong Haakon VII. En stor menneskeskare omkranset åpningsstedet og det meste av kjøretøy på Helgeland og i Salten hadde tatt turen opp på fjellet.

Det var en stor begivenhet for Nordlands befolkning og vegen knyttet sammen indre deler av fylket på en langt bedre måte. 1937 ble starten for bilisme og turisme gjennom fylket og gjorde Nordland til et attraktivt turistfylke. Vegen knyttet kommunene Rana og Saltdal sammen og åpnet for bruk av fjellområdene.

polar071-h

Ved veiens høyeste punkt, drøyt 700 moh.


polar084

 I forbindelse med åpningen av veien i 1937 ble denne bautaen satt opp.


Viddelandskapet åpnet seg ytterligere nordover og E6 og jernbanen ble igjen mer nærværende. Et stykke framme så jeg den såkalte Sukkertoppen – en markant morenehaug der Polarsirkelstien sluttet.

polar086

Det bærer videre nordover.


Den vakre Silba bru ble passert, før jeg på nytt blir minnet på krigens uhyrligheter:

Krigsfangeleirene på Saltfjellet

Under krigen 1940 – 45 satte de tyske okkupantene inn krigsfanger for å bygge Nordlandsbanen mellom Mo i Rana og Drag i Tysfjord. Byggeaktiviteten var særlig stor i Rana og Saltdal. I disse kommunene var det 35 fangeleirer med ca. 500 fanger i hver leir. Krigsfangene ble brutalt behandlet, fikk lite mat og led fryktelig i det barske klimaet. Svært mange mistet livet som følge av påkjenningene.

En av de verste leirene lå her ved Bjørnelva. I mai 1945 var 300 av de 500 fangene her alvorlig syke. Leirens gravplass lå på østsiden av datidens veg, omtrent der E6 passerer i dag.

Den vonde hælen min ble med ett et bagatellmessig problem i forhold til de tusenvis av mennesker som led nød under det nådeløse regimet og det like nådeløse klimaet i krigsårene.

polar097

Sukkertoppen i sikte.


Ved Sukkertoppen munnet Polarsirkelstien ut i en asfaltert rasteplass. Nå gjenstod “bare” tilbaketuren – 13 km samme vei!

Turen over fjellet hadde vært en opplevelse, der jeg hadde stoppet opp en rekke steder. Nå var det å stålsette seg for en fysisk utfordring med å gå hele veien tilbake igjen. Mørkt ville det ikke bli så tidlig i juli, men mot natt ble det likevel noe skjømt, og egentlig ganske stemningsfullt i fjellheimen. Det var lite dyreliv å se. Kun to ryper ble observert. Mennesker var det nesten heller ikke å se på turen.

Klokka var passert halv to da jeg omsider var tilbake ved bilen igjen – sliten, men tilfreds. Polarsirkelstien hadde jeg notert meg som et aktuelt turforslag for lenge siden, men den viste seg langt mer interessant enn det jeg hadde forestilt meg. I grunnen rart at denne unike vandrerleden ikke er mer kjent og omtalt. Stien (eller rettere sagt grusveien) var tørr og fin hele veien, med unntak av den nevnte bekken som måtte krysses. Infotavlene var flere enn de som jeg har valgt å gjengi i turrapporten.

poldet-ikon  Detaljer og severdigheter langs Polarsirkelstien (20 bilder)

You may also like...