# 499 • 25. juli 2016

stjerne

Info
  • Ankomst: 9:30
  • Start: Ca. 9:50
  • Tilbake: 19:50
  • Starttemp.: + 18°C
  • Vær: Overskyet → sol fra klar himmel.

I hine hårde dage

oedekaI anledning Velfjorddagene ble det årlige Ødegårdsløpet avholdt. I våre dager er ikke dette en løpekonkurranse, men en turmarsj som følger samme trase som det tidligere løpet. Navnet har imidlertid forblitt uforandret. Løypa er en rundtur i et variert og til dels kupert terreng, spekket med bosettingshistorie. De gode værprognosene gjorde at jeg gjerne ville slå følge i år.

Framme ved ungdomshuset på Hongset, vel sju km sør for Hommelstø, var det allerede møtt opp en del turgjengere. Etter å ha skrevet oss opp, ble vi ønsket velkommen av turleder Steinar Hansen fra Velfjord Historielag. Vi fikk så utdelt et gratis eksemplar av historielagets årbok  “Fra fjord til fjell”. Selv ble jeg overrakt to eksemplarer fordi jeg “hadde kjørt så langt”. Også selve turen var gratis, men de som ønsket måtte gjerne støtte historielaget med noen slanter. Etter en kort briefing var vi i gang.

oede002

Turen starter i et bedagelig tempo fra ungdomshuset på Hongset.


Sola hadde allerede brutt gjennom skylaget og det tegnet til å bli en varm sommerdag. Etter å ha fulgt veien mot gården Nedre Hongset, fortsatte vi langs en lettgått traktorvei som snodde seg innover et – for meg – ukjent terreng. Det kom til et par andre turdeltakere, men disse forsvant i forveien og vi så dem aldri igjen.

En kort avstikker ble gjort opp til et utsiktspunkt på Gravodden. Herfra var det fri sikt utover Gravfjorden, som er en østlig arm av Ursfjorden.

oede003

Åstjønna ligger vakkert til.


oede006

Vi gjør en avstikker opp på et utsiktspunkt.


oede008-h

Flott utsikt utover Gravfjorden.


Varmen begynte å bli påtrengende – sikkert 25 grader i skyggen – og tørsten måtte til stadighet slukkes med medbrakt drikke. Steinar forklarte litt om stedsnavn i distriktet. Hong er et lokalt navn for fjellrygg, mens grav – som går igjen i en rekke navn her i området – blir brukt på lokaliteter med bratte dalsider. Ellers er det visstnok en mengde stedsnavn som har fått feil benevnelse på kart, slik som Hombornes og Hommelstø.

Videre bar det nedover gjennom høyt gress mot Gravbukta – ei stor bukt i Gravfjorden. På veien passerte vi et eldgammelt steingjerde. Nede i fjæra sanket vi i hop litt tørrved, og snart var kaffen på kokings over flammene, mens turdeltakerne spredte seg rundt omkring på svabergene.

oede012

Gammel innmark.


oede013

Nede i Gravbukta steller Steinar i stand et kaffebål.


Nykokt kaffe og medbrakt mat gjorde unektelig godt for skrotten. Praten gikk fritt og uhemmet mellom turdeltakerne.

Turleder Steinar Hansen er visstnok svigersønn av den lokale forfatteren Arvid Sveli, som har skrevet mange gode bøker om villmarkstrøkene på Sør-Helgeland. Også Svelis datterdatter var med på turen. Arvid Sveli skriver fortsatt, selv om han er godt oppi 90-årene. Bl.a. har han en fast spalte i Brønnøysunds Avis. Kom for øvrig i snakk med en annen av turdeltakerne som jeg kjente igjen fra en båttur innover Storbørja i fjor.

oede015

Avkjøling både for tobeinte og firbeinte.


Fra Gravbukta trasket vi innover Gravdalen til bruket Storgrava. På vei hit gikk vi gjennom et område med mye kvann – en nyttevekst før i tida. Stua i Storgrava stod fortsatt, om enn i en nokså skral forfatning. Da det ikke er tilstrekkelig vilje til å ta vare på disse gamle ødegårdene, er det vel bare et tidsspørsmål før også dette huset kollapser, som så mange andre. Ellers var det en del fine blomster å se her.

oede018

Storgrava.


Det bar så opp i høyden igjen, mot ødegården Brennmarka. Fra å ha gått sørover de siste kilometerne ble kursen lagt mer østover. Etter å ha passert det sammenraste huset i Brennmarka, fortsatte vi ferden opp mot marsjens høyeste punkt, 238 moh. Her stod en varde med innmurt trimkasse av “Sømna-typen”. For noen av deltakerne begynte det å røyne på kreftene i sommerheten, og jeg var glad for at jeg fortsatt hadde litt drikke igjen.

oede021

Ødegårdsmarsjen går gjennom et variert terreng.


oede023

Naturen er i ferd med å slette de fysiske sporene av ødegårdene, som her ved Brennmarka.


oede029

På turens høyeste punkt blir det en pust i bakken.


Den neste ødegården vi kom til var Kristenlia. I hine hårde dage var det altså en mengde mindre gårdsbruk og fjellgårder i disse uveisomme traktene. Folk klorte seg fast og hentet i stor grad utkomme direkte fra naturen. Samfunnet som en gang eksisterte her kan vi i dag bare ane konturene av. Likevel kommer en på en måte litt nærmere inn på disse hardtarbeidende menneskene ved å følge de fortsatt synlige veifarene og stiene.

oede032

På gjengrodde stier.


Både blåbær og litt molte hadde vi sett på turen, men da markjordbæra med ett viste sin tilstedeværelse var det bare å bøye seg ned og plukke. Det var så lenge siden jeg hadde smakt viltvoksende markjordbær at jeg nærmest hadde glemt hvordan de smakte. De søte bærene falt i smak hos flere enn meg, og var et kjærkomment avbrekk før vi trasket videre.

oede034

Markjordbær.


Gressmyrene var heldigvis tørre, men sugde likevel krefter. Nå var også drikkeflaska mi tom, og jeg så fram til å komme ned mot det store Fuglvatnet for å fylle opp. Også en av hundene som var med på turen sleit i varmen. Marsjen gikk gradvis mer i nordlig retning, og omsider kunne vi se fliker av vatnet nedenfor oss mellom trestammene.

oede035

Vi beveger oss gjennom mye flott natur, selv om det begynner å røyne på for noen av oss.


Vel nede ble det en velfortjent pause på alle mann ved ei hytte som en av deltakerne eide. Flaska ble fylt opp, og jeg fikk kjørt i meg en god slump vatn – som slettes ikke var kaldt, men som likevel gjorde nytten. Noen så sitt snitt til å ta seg et forfriskende bad i Fuglvatnet, mens jeg valgte å stå over. I stedet la jeg meg på rygg i skyggen og hvilte skrotten. Også her fikk vi servert nykokt kaffe.

oede036

En velfortjent hvil ved Fuglvatnet.


Med nye krefter fortsatte vi ferden langs traktorvei og sti i et medgjørlig terreng. Til slutt fulgte vi grusveien tilbake mot ungdomshuset. På denne siste etappen kom jeg i prat med en trivelig østlending. Vedkommende fortalte at han jobbet som malerikonservator i hovedstaden, men at han følte seg som friest når han var på hytta i Tosen. Ble for øvrig invitert dit, hvis jeg skulle reke forbi.

Før vi for hver til vårt ble det utlodning av lokalprodusert blåbærvin. Det hører med til historien at jeg punkterte i Tosen på vei hjem.

Seinere samme kveld tok jeg en titt i årboka til historielaget. Her kom jeg over ei interessant og velskrevet beretning om en gjeng som tidlig på 1950-tallet vandret over fjellene fra Storbørja til Holmvassdalen, via Grunnvassdalen og Jordbrudalen. Denne leia har jeg for en stor del fulgt selv, men i motsatt retning. Det var bemerkelsesverdig hvor gjenkjennbart mye var. Naturen har forandret seg lite, i motsetning til bosettingsmønsteret. Det bor ikke lenger folk  på steder som Børjeøra og Strompdalen. Ei heller i Storgrava eller Kristenlia.