Terråkfjellet

Tur nr. 502 / 4. – 5. august 2016

stjerne

  • Start: 13:15
  • Framme: 19:15
  • Tilbake: 0:30
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Delvis skyet / sol → delvis skyet / klart.

terr040-h

Opp og fram

terrkaJeg hadde to turalternativer på blokka da jeg satte meg bak rattet og kjørte sørover til Bindal – Markahornet og Terråkfjellet. Når sant skal sies appellerte nok førstnevnte fjell mest, og fra tidligere toppturer i området visste jeg at adkomsten var grei i form av en tydelig sti oppover fra kystriksveien.

Men framme ved p-plassen ved Hornselva, viste det seg at den var fullstendig stappfull. Ikke en eneste bil ekstra var det plass til! På en godværsdag som denne lokket nok det populære Heilhornet mange til topps, latet det til. Dermed var det bare å kjøre videre mot Terråk. Like sør for kommunesenteret parkerte jeg og la i vei langs en sti innover nærturområdet Terråkmarka.

terr002

Terråkmarka er for meg et nytt bekjentskap.


Dagsformen virket ikke helt optimal, men det fikk bare stå sin prøve. Under planleggingen av turen hadde jeg markert ei gangbru over Terråkelva i kartet, men da det var tett skog og stien jeg fulgte gikk et stykke unna elva, innså jeg på et tidspunkt at jeg hadde gått for langt. Elva måtte jeg over okke som, så det var bare å snu.

Nede ved elvebredden så jeg rett mot Hellifossen, og på oversida av denne fikk jeg øye på hengebrua. Flott, da slapp jeg å lete!

terr003

Hellifossen er vel ikke på sitt største nå i august.


terr005

Jeg kommer meg tørrskodd over Terråkelva.


Vel over på austsida av elva bar det innover mot foten av Terråkfjellet – dels på hardt og dels på mykt underlag. La merke til noen virkelig gamle furukjemper som nok har stått her noen hundre år.

Det var i grunnen et åpent og trivelig skogsterreng å vandre i. Likevel føltes det befriende å komme seg over skoggrensen med fast fjell under sålene og en stadig videre utsikt. Blåbær hadde det vært rikelig av nede i skogen, men når jeg nå kom over noen fullmodne molter, klarte jeg ikke å motstå fristelsen!

terr008

Oppover fjellsida åpner utsikten seg mot nord.


terr013

“Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser”, for å sitere Oscar Wilde.


Fortsatte jevnt og trutt oppover den slake fjellsida, før jeg måtte ned i ei lita forsenkning. Her fikk jeg fylt opp vannflaska i ei tjønn, før det bar oppover igjen på den andre sida. Dette var det eneste partiet som var bratt, men jeg kom meg greit opp noen hundre meter nord for tjønna. Nå var de verste motbakkene unnagjort, og det var i bunn og grunn bare å holde det gående noen kilometer sørover, der toppunktet befant seg.

terr019

I denne tjønna får jeg fylt opp vannflaska.


terr024

Utsikt mot bl.a. Vassås (t.v. i bildet), der jeg hadde meg en tur tidligere i sommer.


Det var ikke det enkleste fjellterrenget å bevege seg i, og det ble en del sikk-sakk-gange mellom små bergknauser. Fjellet kunne saktens minne litt om Toven på Midt-Helgeland.

Men det var mye å feste blikket på. I nordvest kneiste Heilhornet og Markahornet. Mot nord var deler av Tosen synlig. Flottest var likevel skuet utover fjorden Innerfolda (mellom Foldereid og Kolvereid) mot sørvest. Lenger unna var Vega godt synlig. Det samme var Trælneshatten, Breivasstinden og Visttindan.

terr026

Innerfolda i retning Kolvereid.


Regnskurene kom og gikk i horisontene og skapte fine lyseffekter, og i øst viste en klar og tydelig regnbue seg ei god stund. Merkelig nok unngikk jeg bygene, og jeg kjente ikke en dråpe på hele turen.

terr028

Regnbygene holder seg på betryggende avstand.


terr031

Etter at de fleste høydemeterne er tilbakelagt, fortsetter ferden i et nokså flatt lende.


Som nevnt, var ikke dagsformen helt på topp. Stadige pauser måtte til, og ved tre anledninger så jeg mitt snitt til å duppe av. Hadde nok undervurdert dette fjellet en del, og saken ble ikke akkurat bedre av at jeg gikk tom for mat før jeg hadde nådd toppen. Omsider var jeg oppe på det vidstrakte Terråkfjellets høyeste topp, Nonstuva (787 moh.)

terr034

Endelig på toppen av Terråkfjellet.


Etter en kort hvil, var det bare å snu på hælen og ta fatt på tilbaketuren. Det begynte etter hvert å røyne på kreftene. Prøvde å kompensere for manglende mattilgang med å få i meg tilstrekkelig med drikke. På tross av en sliten kropp var det likevel deilig å være på fjelltur, og stadig vekk måtte jeg fram med kameraet.

terr035

Heilhornet ruver i nordvest.


terr040-h

Bygeværet skaper et grandiost lysshow.


terr043

Ute ved Vega er himmelen klar.


terr044

Kveldslys over Bindalsfjorden.


Det gikk ikke akkurat fort nedover fjellsida, men med tid og stunder var jeg nede i skogen igjen. I og med at mørket for alvor hadde begynt å feste grepet var jeg spent på om det ville by på problemer å navigere. Holdt meg et stykke unna elva, før jeg kom på en tydelig sti. Tross mørket klarte jeg å holde den. Jeg gamblet på at den ville føre til hengebrua, noe som lykkeligvis viste seg å stemme. Noen minutter seinere var jeg tilbake ved utgangspunktet.

Jeg observerte fire ryper, samt en rein på turen. Av samtlige turer jeg har gått på Helgeland opp gjennom årene er dette den sydligste. Måtte ha meg en power nap på kjøreturen tilbake, og var ikke hjemme igjen før i fem-tida på morgenkvisten.

Etterord:

Kun dager etter denne fjellturen ble jeg innlagt på sykehus, der jeg måtte opereres for blindtarmbetennelse – noe som naturligvis satte de videre turplanene mine på vent.

You may also like...