Sola var i ferd med å forsvinne bak horisonten i nordvest da jeg svingte av fra Kystriksveien, lengst sør på Offersøya. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde funnet veien hit denne milde seinsommerkvelden. Flere andre biler stod parkert og et telt var dessuten slått opp. For å ikke komme for tett innpå de andre camperne tok jeg sekk og annet utstyr med meg opp på en liten høyde på motsatt side av veien. Her oppe var det fint å slå opp teltet, og jeg var heller ikke til sjenanse for noen.
Det er blitt godt utpå kvelden da jeg ankommer Offersøya.
Konseptet for turen var rett og slett å legge ut på en vandring rundt den flate Offersøya. I dette området blir relativt store arealer tørrlagt ved fjære sjø, og hvis jeg startet turen på riktig tidspunkt kunne jeg dra fordel av dette.
Men det var først i morgen. Nå i kveld hadde det allerede begynt å mørkne, og jeg hadde ikke annet på programmet enn å finne roen, ta meg noen pils og nyte naturen.
Fra en haug har jeg fin utsikt sørover.
Og nordover.
En perfekt fullmåne kom snart til syne over Rødøyfjellet i sørøst, mens augustmørket senket seg mer og mer. Den milde brisen gjorde det til en behagelig opplevelse å sitte og speide utover kystlandskapet.
Fullmånen viser seg over Rødøya.
Etter hvert hadde det blitt såpass mørkt at måneskinnet skapte gjenskinn i sjøen. Offersøya må nok sies å være blant de mer anonyme øyene på Helgelandskysten. I hvert fall blant de litt større øyene. Ikke har den noen iøynefallende landemerker. Øya har heller ingen bemerkelsesverdig historie å vise til, slik som naboøyene Alsta og Tjøtta. Til alt overmål får en ikke noen følelse av å befinne seg på ei øy, da kystriksveien stort sett er omgitt av skog.
Offersøya har ikke den samme historien å vise til som øya i bakgrunnen, Tjøtta.
Likevel er det en kjent person som har trådt sine barnesko på øya – nemlig den legendariske Svarta Bjørn som var anleggskokke på Ofotbanen på slutten av 1800-tallet.
Svarta Bjørn het egentlig Anna Rebekka Hofstad og var født på gården Skjelosen her på Offersøya i 1878. Da hun var fire år gammel flyttet familien til Utskarpen. Rebekka rakk imidlertid ikke å bli eldre enn 22 år, og ligger begravd på Rallarkirkegården i Tornehamn, Nord-Sverige.
Måneskinn over Offersøya.
I den milde lufta var det deilig å krype ned i soveposen og flate ut. Glidelåsen hadde jeg nettopp fått skiftet ut, og posen var så god som ny. Når det gjelder teltet, så var det første gang det var i bruk siden fjorårets Saltfjell-tur.
Seinsommernatta er mild og vakker.
Dag 2 (av 2): Offersøya rundt
Info
Start: 7:50
Framme: 10:50 (Hamnesvalen) / 12:40 (Valneset)
Tilbake: 15:15 / Avskjed: 16:40
Starttemp.: + 16°C
Vær: Delvis skyet / sol.
I fjæra
Jeg måtte tidlig opp om jeg skulle kunne følge fjæra langs yttersida av Offersøya. I halv åttetida var det lavvann, og 20 minutter seinere var jeg i gang.
Jeg krysset Kystriksveien og la opp til en tur der jeg vekslet på å gå på land og på havbunnen. Dette var første tur siden jeg ble operert for blindtarmbetennelse for halvannen uke siden, og sett i lys av dette var jeg spent på hvordan kroppen ville fungere. Formaningene fra legen tilsa at jeg ikke fikk lov å bære mer enn fem kg, så det ble en enkel oppakning. Enn så lenge merket jeg ikke noe ubehag.
Ei ny øy på Helgelandskysten skal utforskes med sitt natur- og kulturlandskap.
Folkene i teltet var i ferd med å takke for seg da jeg passerte og la i vei over ei tørrlagt bukt. Landskapet viste seg akkurat så åpent som jeg hadde håpet på, med lettgåtte svaberg og innbydende gressmoer.
På svaberg.
På gress.
Etter hvert som jeg beveget meg nordover gikk jeg stadig mer på den tørrlagte havbunnen. Kun utstikkende odder ble krysset, for å slippe å gå rundt.
På myr.
Navnet Offersøy kommer ifølge Store norske leksikon av norrønt Órfyrisøy, første ledd or fjæra, ‘tørrlagt ved fjære sjø’. Da navnet ble dannet stod havet noe høyere enn i dag, men allerede den gang må øya ha endret form og fasong i skiftet mellom flo og fjære. Gjennom årenes løp har landhevingen tørrlagt enda større områder. I dag er Offersøya landfast med Alsta i nord, og bare et trangt sund skiller den fra Tjøtta i sør.
På leire.
Etter et langt strekk i fjæra måtte en molo forseres ved Offersøy camping, og her var det naturlig nok også folk å se. Neste “landkjenning” var et nokså bredt nes med en del småvokst skog som jeg måtte manøvrere meg gjennom.
Igjen bar det ut i langfjæra. Åpent og oversiktlig, men noe sleipt på en del strekk. Med solide fjellsko var det likevel veldig greit å ta seg fram. Til slutt la jeg over den svære Hamnesleira, før jeg nærmet meg Hamnesvalen og nordspissen av øya.
I gjørme.
Over Hamnesleira.
På vei sørover øya valgte jeg for enkelhets skyld å følge Kystriksveien noen km. Ikke den mest spennende etappen, men det fikk jeg bare tåle. Etter 4,5 km på asfalt tok jeg inn mot Tømmervika opplevelsessenter, som først og fremst er myntet på kajakkpadlere. Et fotballgolfanlegg ble passert, før jeg befant meg nede ved sjøen på østsida av øya. Herfra hadde jeg tegnet inn en sti i kartet mot øyas høyeste punkt, Valneset (43 moh.).
På asfalt.
På sti.
Stien viste seg tørr og fin, og var i tillegg merket med små piler. Snart kom jeg inn i et område som kunne minne om høyfjell, men som i realiteten ikke befinner seg mange meterne over havet. En rekke mindre varder viste vei gjennom det berglendte landskapet.
På snaufjell.
Offersøyas høyeste punkt er på kun 43 moh., men tilbyr likevel et formidabelt rundskue.
Fra toppen fikk jeg en fin utsikt over øya og den nærmeste skjærgården med Vegafjellene som et naturlig blikkfang i sør. Også Torghatten vistes langt der nede i sør. Toppen var utstyrt med intet mindre enn to trimbøker fra ulike foreninger, og begge måtte naturligvis signeres. Etter alle navnetrekkene å dømme er denne toppen ganske populær, tross sin beskjedne framtoning. Lett tilgjengelig er den i hvert fall.
Utsikt mot hav og land.
Umiskjennelige Vega i sørvest.
Like nedenfor toppen, i nordhellinga, la jeg meg ned i lyngen og duppet av. Da jeg kom til hektene igjen hadde jeg vært borte i godt og vel en time. Ingen grunn til å stresse seg gjennom slike flotte omgivelser!
Jeg rundet Kilvågen, gikk gjennom et skogholt, før jeg kom på en grusvei som førte meg tilbake til Kystriksveien. Langs denne veien passerte jeg Skjelosen, der tidligere nevnte Svarta Bjørn, skal være født.
Gjennom skog.
På grus.
Tilbake ved bilen kom jeg i prat med ei hyggelig dame fra Bjerka. Hun drev med padling og hadde bobilen sin parkert her. Det viste seg at hun hadde store kunnskaper om Helgelandsnaturen og anbefalte alt fra øya Leka til trappetrinnene i Fykan, Meløy. Det var en såpass interessant samtale at jeg glemte både tid og sted. Etter nærmere en time med utveksling av turerfaringer og turideer trasket jeg opp mot teltet.
Selv om Offersøya i utgangspunktet må sies å være noe anonym, ble det en flott tur i et lettgått og vandrevennlig lende. Spesielt på fjære sjø var det lett å ta seg fram. En rødrev ble observert. Et par gjerder, der den øverste strengen var piggtråd, måtte skreves over på yttersida av øya, men disse utgjorde ingen større problemer. Kroppen fungerte for øvrig fint etter operasjonen, selv om turen ikke var blant de mest krevende.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Sola var i ferd med å forsvinne bak horisonten i nordvest da jeg svingte av fra Kystriksveien, lengst sør på Offersøya. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde funnet veien hit denne milde seinsommerkvelden. Flere andre biler stod parkert og et telt var dessuten slått opp. For å ikke komme for tett innpå de andre camperne tok jeg sekk og annet utstyr med meg opp på en liten høyde på motsatt side av veien. Her oppe var det fint å slå opp teltet, og jeg var heller ikke til sjenanse for noen.
