# 505 • 16. – 18. september 2016
Dag 1 (av 3): Hestmannen
I skyttens tegn
Et av de mest ikoniske fjellene på Helgelandskysten – ja, hele norskekysten, skulle endelig besøkes. Den sagnomsuste Hestmannen som i ensom majestet ruver 571 meter over havflata har gjennom alle tider påkalt oppmerksomhet og vært et tydelig kjennemerke blant sjøfarende. Det er nok også grunnen til at dette trollfjellet innehar en av hovedrollene i det velkjente sagnet om Nordlandsfjellene, og den karakteren som driver handlingen framover i sin viltre jakt på Lekamøya.
Det hadde meldt et strålende høstvær, dog forbigående, og alt lå til rette for en bestigning. Et turopplegg ble klekket ut, før jeg halvannet døgn seinere satte meg i bilen i tre-tida på natta. Målet var å nå 9:15-avgangen fra Tonnes, og drøyt seks timer seinere kunne jeg stige om bord.
Kursen settes mot Hestmannen.
Etter kun ti minutters overfart lempet jeg en stor og en liten sekk på land. I den store sekken hadde jeg telt, sovepose og alt annet av nødvendig utstyr for overnatting. Den lille sekken var myntet på topptur. Og nettopp topptur var første post på programmet. Storsekken ble deponert bak en grushaug, før jeg la i vei med lett oppakning langs en smal, asfaltert vei. Jeg var i gang!
Takk!
Selv om Hestmannen ikke viste seg fra sin mest karakteristiske vinkel, framstod fjellet like fullt mektig og ruvende. Høstfargene hadde gjort sin inntreden, og det samme hadde det gode været. I likhet med andre utpregede kystfjell kan det selv på finværsdager forekomme tåke rundt toppen. Men dette er helst hvis det er drag i lufta fra nord / nordvest. Med sørøstlige luftstrømmer, som i dag, var ikke dette noe problem.
Kongssønnen som jaktet Lekamøya er det høyverdige turmålet.
Etter å ha fulgt veien forbi gården Hestmona, med tydelig skilting mot “Hestmann”, bar det rett sørover i retning Skardet. Dette er en passasje mellom øyas to kjemper, Hestmannen og den noe korpulente Ambåtta. Men før jeg kom så langt dukket det opp et skilt med skriften “Seterveien”. Ut fra research-arbeidet visste jeg at jeg skulle begi meg langs denne. Dermed bar det oppover den skogbevokste lia langs en kronglete sti. Etter ei stund var jeg på snaufjellet, og kunne se den videre traseen oppover fjellsida.
Ambåtta.
Fjellsida oppover virker ganske medgjørlig.
Sakte, men sikkert nærmet jeg meg den nederste av to master mens utsikten ble stadig bedre. Etter en liten hvil tok jeg sikte på neste mast. Terrenget ble noe brattere og mer steinete, uten at det satte balansenerven på nevneverdig prøve. Et tau for å holde seg fast i ble ikke benyttet til annet enn som veiviser. Vel oppe ved den andre masta var det laget en stor platting, og her oppe bevilget jeg meg en matpause før alvoret begynte.
Taubanen er nok ikke for menigmann. Lurøya og Tomma i sør.
Ved den øverste masta er det en fin plattform å beundre utsikten fra, bl.a. mot Ambåtta.
Mange fjellvandrere velger å gi seg nettopp her, og stedet blir derfor kalt “vendepunktet”. Det er ikke uten grunn, fordi den siste biten opp mot toppen er mer utfordrende. I den klare høstlufta var utsikten herfra fantastisk. Lovund og Træna kom til syne ute i havet. Det samme gjorde mange andre velkjente kystfjell.
Et vidstrakt skue, bl.a. mot Lovund og Dønnmannen.
Det kilte unektelig litt i magen da jeg var klar til å ta fatt på den siste biten. Jeg hadde lest og hørt litt forskjellig. Noen beretninger fokuserte på at det var svært luftig, mens andre mente at det ikke var noen umiddelbar fare for å dette på sjøen om en utviste forsiktighet. Det siste framkom av boka til Inge Ove Tysnes, Helgelandskysten – turer bratt og flatt. Jeg valgte å feste lit til dette da jeg la i vei.
Denne siste etappen skulle visstnok ta bare fem minutter, og det begynte greit. En tydelig sti slynget seg oppover “hodet” på Hestmannen. Så kom jeg til det kritiske punktet. Et loddrett stup mot sør åpenbarte seg, og ga et skikkelig sug i magen. Her ble jeg konfrontert med to valg. Å bevege meg ytterst på stupet, der det var godt fotfeste, eller å ta både hender og føtter i bruk og klyve opp ei steinblokk (ca. halvannen m høy). Jeg valgte det siste.
Kun noen få ærbødige skritt igjen.
Som på Trænstaven var de siste meterne grei skuring, og det var med stor tilfredsstillelse jeg kunne klappe toppvarden på Hestmannen. Målet var nådd! I det klare høstværet så jeg langt – fra Vega og Søla i sør til Lofotveggen i nord.
Hestmannen – det ikoniske sagnfjellet er endelig besteget.
Boka på toppen viste rundt 250 navnetrekk i 2016. Ikke særlig mange, sammenlignet med de mest populære fjelltoppene på Helgelandskysten, men det har nok sine grunner. Jeg gikk noen meter bortenfor varden, der jeg fikk et flott utsyn over Fjellvatnet og de bratte fjellsidene rundt.
Fjellvatnet (343 moh.) er omgitt av et særegent og spektakulært landskap.
Innover mot bl.a. Blokktinden, Telnestinden, Melfjorden og Svartisen.
Det utfordrende punktet var enklere på vei nedover, da det var bare å hoppe ned den lille skrenten. Fulgte samme vei ned og tilbake mot kaia på Hestmona. Her var det å aksle på seg storsekken og sette igjen den lille sekken jeg hadde hatt med meg til topps.
Den korteste veien til teltplassen jeg hadde sett meg ut lengst nord på øya, ville vært å følge stien gjennom Skardet – fra sør mot nord. Men jeg aktet i stedet å følge den 6 km asfalterte bilveien som buet seg langs østsida av øya. Den tunge byrden ble jeg fort vant til. Veien var for det meste helt uten bakker og det gikk jevnt og trutt framover. Som vanlig er her ute på øyene, stoppet en bilfører og tilbød meg skyss, noe jeg høflig takket nei til.
Ambåtta er visstnok et eldgammelt navn for trellkvinne. Her sett fra bilveien.
Hestmannøys fineste strand, Solvika, hadde jeg for lenge siden blitt anbefalt. Jeg hadde også studert både bilder og flyfoto av stranda, og visste hvor jeg skulle ta av fra veien. Stedet skuffet ikke! Ei innbydende sandstrand lyste mot meg. Bak denne var det en gressbakke med en utmerket teltplass. Sekken ble lempet av skuldrene og jeg så fram til å overnatte her.
Men jeg kunne ikke hvile på laurbærene riktig ennå. Vann måtte skaffes til veie først. Jeg visste at ferskvann kunne jeg få tak i ved fergeleiet. Dermed gikk jeg dit. I et lite, men funksjonelt skur var det toalett og vask, i tillegg til et venterom med sofa. Tilbake i Solvika ble teltet slått opp, før jeg omsider kunne gå i gang med middagen.
I den innbydende Solvika, nord på øya, vil jeg slå meg til ro for natta.
Fra teltplassen kan jeg se den vakre profilen av Træna.
Etter middag, kaffe og avslapping i soveposen tok jeg med meg kameraet og gikk ned til fergeleiet igjen. En perfekt fullmåne skulle nemlig vise seg på østhimmelen i kveld. Månen kom som bestilt, men dessverre ble bildene mislykkede. Nå på seinkvelden hadde det blitt en noe lei vind. Dermed var det bare å ta kveld og se fram mot morgendagen. Da ville jeg utforske øya ytterligere.
Dag 2 (av 3): Skardet / Steinsvika
På streif langs trollfjell
Det hadde i stor grad skyet over da jeg fikk stablet meg på beina. Likevel var det en behagelig temperatur, noe som tillot shorts og kortermet skjorte.
Frokosten ble inntatt på et fint svaberg rett ovenfor stranda. Det slo meg at dette er rein og skjær luksus. Å få ha ei slik naturperle helt for seg selv ville nærmest vært utenkelig i nærheten av en hvilken som helst by – selv i september.
Frokosten inntas på et nærværende svaberg. Nesøya i bakgrunnen.
Etter den obligatoriske kaffekoppen, fylling av vann og morgenstell, var jeg klar for tur. På dagsorden stod å gå gjennom Skardet tilbake til kaia på Hestmona, sør på øya. Her hadde jeg nemlig satt igjen sekken jeg hadde med meg til fjells i går.
Veien ble fulgt tilbake et stykke, forbi Selsøyvågen, før jeg tok til høyre i et veikryss ved øyas skole. Fortsatte langs en grusvei, før jeg kunne ta fatt på stien gjennom Skardet. Det var ikke noe skilt å se, men en klopp over grøfta indikerte hvor starten på stien var.
En grusvei blir fulgt til utgangspunktet for stien.
Grønvikvågen.
Med unntak av et litt gjørmete parti helt i begynnelsen, viste stien gjennom Skardet seg av ypperste merke. Knusktørr og svært tydelig hele veien. Det var en opplevelse å gå denne lettgåtte stien, der den slynget seg gjennom fargerik bjørkeskog. Etter sigende er stien gjennom Skardet en gammel ferdselsvei fra nord til sør – og vice versa.
Høstlige farger preger naturen.
Stien gjennom Skardet er både tydelig, tørr og lettgått.
På streif langs trollfjell.
Ei enkel bru over en bekk ble passert. Det samme ble en benk. Personlig ble jeg fascinert over et lite parti av stien som minnet om en hulvei (se bilde) – altså en ferdselsåre som har eksistert i uminnelige tider, og som gjennom lang tids bruk og erosjon har gravd seg ned i terrenget. En slik hulvei var for øvrig en av postene i kulturminneløypa på Vassås, Bindal, som jeg gikk tidligere i sommer.
Stien gikk helt oppunder flogene av den drøyt 300 m høye Ambåtta, som hadde vært iøynefallende hele turen. Akkurat i passasjen mellom øyas to fjellkjemper tok jeg en titt på en heller. Her inne fant jeg bålrester, samt et lite lager med fyringsved. Ved ei grind like ved, møtte jeg to spreke damer.
Ved stiens høyeste punkt.
Terrenget begynte å helle, og jeg var over på Hestmon-sida. Nede på kjerreveien møtte jeg på en turgjeng. Det var en familie, eller kanskje to, med både unger og voksne som hadde satt seg fore å bestige Hestmannen. Fortalte at jeg hadde vært på toppen i går, og forklarte at de burde følge Seterveien, da de spurte om hvor de skulle ta av. Hyggelig å slå av en prat med andre turvandrere som finner veien ut til øyene.
Langs kjerreveien på Hestmona.
Så var jeg atter en gang ved kaia på Hestmona, og dagstursekken stod som ventet akkurat der jeg satte den. Når jeg nå først var her, valgte jeg å gå utover en molo til et skjær, før jeg snudde og gikk Skardet tilbake.
Turen fram og tilbake gjennom Skardet var ingen fysisk påkjenning, og jeg følte meg ikke helt ferdig med å utforske øya. Ei nyetablert turløype gikk til Steinsvika på vestsida av øya, og jeg fant ut at jeg ville gå denne. Det skulle bli mer strabasiøst enn tenkt.
Jeg føler meg ikke ferdig med å se meg om, og legger i vei mot vestsida av øya.
Turløypa har sitt startpunkt på grusveien, litt vest for der stien gjennom Skardet begynner. Det viste seg fort at denne turstien var av en helt annen kvalitet enn den jeg nettopp hadde gått. Såpass utydelig var den at jeg kom bort fra den. Dette til tross for noe forsiktig merking. Det fikk så være – jeg siktet meg inn mot et lite fjellskard, på sørsida av den vesle Urdtinden. I starten var terrenget greit, men oppe i skardet var det fryktelig steinete.
Jeg roter meg snart bort fra den utydelige stien, og setter kursen opp mot et fjellskard.
Oppe i skardet kom storhavet til syne foran meg, og det var tydelig at et værskifte var på gang. Nedover mot fjæra var terrenget ulendt og røft. At lufta ble fylt med yr gjorde ikke forholdene bedre, da underlaget ble glatt og sleipt.
Det så i og for seg greit ut å følge den steinete fjæra, men rett før jeg kom ned til flomålet måtte ei vrien bekkekløft forseres. Tett kratt som sveipet meg i ansiktet gjorde at jeg mistet brillene – helt uten å merke det! Men jeg innså fort at de var borte. Å begynne å lete etter dem i den mørke og gjengrodde bekkekløfta anså jeg nærmest som å lete etter nåla i høystakken. Men jeg ville i det minste prøve. Utrolig nok fant jeg dem liggende på ei smal berghylle i kløfta etter kort tids innsats.
Nedover mot Steinsvika blir været gradvis verre.
På vei tilbake kom drittværet for fullt. Yret ble til duskregn og etter hvert et skikkelig regnvær. Det blåste opp til kuling og regnskodda senket seg nedover fjellsidene. Kort sagt var forholdene blitt ganske så ufyselige. Tenkte med gru på familien som skulle opp på Hestmannen, og håpet at de var på vei ned, evt. hadde snudd i tide. En fisk hoppet plutselig høyt over vannflata opptil flere ganger, og dette var litt artig å være vitne til.
Var litt spent på tilstanden til teltet, som ikke var bardunert særlig godt, men det stod fortsatt. Fikk vrengt av meg de våte klærne og skiftet til tørt, før det ble middag, kaffe og notatskriving. Det ruskete været fortsatte utover ettermiddagen, men mot kveld var det en viss bedring å spore. Vinden spaknet noe og nedbøren opphørte.
Dag 3 (av 3):
I hvilemodus
Det hustrige været så ikke ut til å slippe taket. Fortsatt herjet sørvesten, selv om nedbørsmengdene var nokså ubetydelige. Jeg ruslet ned på kaia for å ta morgenstellet og hente vann. Deretter ble det frokost på det samme svaberget som i går. Mens jeg satt der fikk jeg se tre traner, samt en sel.
Vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå meg en tur i dag også. Bl.a. skulle det finnes noen gravhauger øst på øya. Men dit var det fire km. Etter mye trasking de to foregående dagene endte jeg opp med å forbli i teltleiren. Så mange timer var det heller ikke før hurtigbåten anløp. Litt venting ble det, men det fikk så være.
Den siste dagen velger jeg å ta livet med ro ved stranda.
Det godt å lade batteriene i øyriket på Helgeland også på en gråværsdag.
Etter å ha forlatt den fine stranda og ankommet fergeleiet, traff jeg på damen som hadde stoppet bilen sin for å tilby meg skyss den første dagen. Det var hun som tok i mot landgangen og fortøyde hurtigbåten, viste det seg. Hun var tydelig stolt av øya si, med all mulig grunn, men snakket også varmt om naboøyene. Bl.a. fortalte hun at på Nesøya skulle det finnes et par interessante attraksjoner. Den ene kjente jeg til, men ikke den andre.
Båten anløp, damen måtte trå til, før det bar innover mot Tonnes. En tur spekket med inntrykk og opplevelser var kommet til ende. Det var mye ørn å se – sikkert omkring ti stykker til sammen, men aller gjevest var det å ha besteget selveste Hestmannen.
Snipp, snapp, snute – så er eventyret ute.
Utsiktsbilder fra Hestmannen (12 bilder)
Inntrykk fra Hestmannøy (20 bilder)
Betraktninger om navn på øya
Kjært barn har mange navn, heter det. Og det gjelder i høyeste grad denne øya. Det gjengse navnet på denne naturskjønne øya som er delt mellom Lurøy og Rødøy kommuner er visstnok Hestmannøy (i ubestemt form). Også Hestmannen er et mye brukt navn på øya. Ingen av disse navnene er imidlertid veldig gamle.
Den sørlige delen av øya kalles Hestmona, mens en snakker om Storselsøy når en refererer til den nordlige delen. Som nevnt er øya delt mellom to kommuner, og mange oppfatter nok “Lurøy-delen” som Hestmona og “Rødøy-delen” som Storselsøy. I det daglige er det nok hensiktsmessig, men reint naturgeografisk er dette upresist.
Da navnene ble til, sannsynligvis i jernalderen, stod havnivået noen få meter høyere enn i dag. Det som i dag er ei heil øy var den gang minst to øyer, hvorav Hestmona var den klart største. Etter at landhevingen har gått sin gang gjennom århundrene har landskapet sakte, men sikkert endret seg. Havet har trukket seg tilbake og øyene har “smeltet” sammen. På tross av dette har navnene på de gamle øyene blitt hengende ved. Denne forklaringen støttes av stedsnavnsgransker Oluf Rygh, i hans verk “Norske Gaardnavne”. En parallell er Rødøya – Lauvøylandet (Tro) i Alstahaug kommune og Altra – Blomsøya – Hestøya i samme kommune.
Når det gjelder den ruvende Hestmannen (eller Hestmonkallen), så er hverken disse navnene eller det velkjente sagnet om nordlandsfjellene veldig gammelt. (De syv søstre skal etter tradisjonen ha blitt døpt så av Petter Dass så seint som på slutten av 1600-tallet eller først på 1700-tallet. I norrøn tid ble fjellrekka kalt Horva.)
Ifølge Store norske leksikon er Hestmona et tidligere navn på fjellet Hestmannen. “Navnet kommer av dyrenavnet hest og norrønt mon, ‘faks, man’ opprinnelig brukt om fjellet som ligner en hest med flagrende man” (snl.no). Det andre karakteristiske fjellet på øya, Ambåtta, skal etter sigende være et gammelt navn som betyr “trellkvinne”.
Navnet Storselsøy (av dyrenavnet sel) indikerer at det må finnes ei anna, mindre, Selsøy i nærheten. Det er etter alt å dømme snakk om ei lita øy noen km lenger øst, hvor Selsøyvik handelssted vokste fram.