# 508 • 27. desember 2016

 

Det lyser i stille grender

Skikken med romjulsturer har jeg holdt i hevd siden 1990. Kun i 1992, 1993 og 2009 har jeg avviket fra denne etter hvert så lange tradisjonen. Det er forfriskende å komme seg ut og få brukt kroppen også i den mørke årstida, og det er ikke mye dagslys som skal til før det gjør noe med humøret. Og om det ikke er skiføre, så finnes det et utall av lite trafikkerte veistrekninger på Helgeland å bevege seg langs.

I dag hadde jeg sett for meg å gå fra Fustvatnet til Drevja – og tilbake igjen. Det ville bli ei vandring på godt og vel to og ei halv mil, noe som jeg bare så fram til. Fra Storvika nord i Fustvatnet la jeg i vei vestover med kamerabagen over skuldra.

Romjulsturene synes jeg er en fin tradisjon å videreføre.

---

Temperaturen var så vidt på plussida, uten at jeg fikk noen fornemmelse av mildvær. Det var vinterføre og godt fotfeste langs veien, og snø på grantrærne. Haglbygene kom med tette mellomrom, men haglet var heldigvis av den snille sorten og i grunnen lite å bry seg om. Til tider var det også noen snøfiller i lufta. En litt ruskete værtype altså, uten at det satte vandreren på de helt store prøvelsene.

På vei gjennom Hellfjellbygda ble en del gamle gårdstun passert, og jeg kunne konstatere at mange hadde gjort seg stor flid med å pynte til jul, i form av utendørs lysdekorasjoner.

Langs gård og grunn gjennom Hellfjellbygda.

---

Da jeg hverken hadde gått, syklet eller kjørt denne veistrekninga før, presterte jeg å ta oppover mot gården Lia i et veikryss. Jeg visste jeg skulle til høyre i et kryss, men dette var åpenbart for tidlig. Ved gårdstunet kom jeg i snakk med en ung kar som drev på og ryddet snø med traktoren, og som forklarte meg at det bare var å fortsette. Etter ei halv mils vandring kom jeg omsider til “riktig” veikryss.

Gjennom de “vefsnske” skoger.

---

Fra krysset gjenstod det 7 – 8 km til Drevja. Ei bru over den lille Baåga ble passert, før veien førte meg gjennom noen øde skogstrakter uten bebyggelse. Men jeg var i fint driv og det var godt å få svidd av noen kalorier.

Veien blir stadig mer øde jo lenger vest jeg kommer.

---

Omsider stod jeg på kanten mot den langstrakte Drevjedalen, med det enda mer langstrakte Toven-massivet på motsatt side av dalføret. Månen viste seg idet dagslyset var i ferd med å ebbe ut. Det samme gjorde lysene fra grendene nede i Drevja.

Endelig kan jeg se ned i Drevjedalen.

---

Det lyser i stille grender.

---

Det bar så ned bakkene mot Drevjedalen, over den nye riksveg 78, under jernbanen og ned mot Forsjordforsen. På brua over elva Drevjo, som var målet for denne lange vandringen, gjorde jeg vendereis.

På ei bru over Drevjo snur jeg på hælen.

---

Oppover bakkene måtte jeg trå til med ei hjelpende hånd, da ei dame hadde satt fast bilen sin i snøskavlen i en skarp sving. Sammen med dattera fikk vi etter kort tids innsats skjøvet bilen ut i veibanen igjen.

Mørket var nå i ferd med å senke seg for alvor, men i og med at det var hvitt både på veien og i terrenget bød det ikke på problemer med å se. Måtte steppe til side for en brøytebil et par ganger. Ellers var det svært liten trafikk denne tredje juledag. Etter hvert begynte det å røyne på, og det verket i føttene. Et par steder – bl.a. i et busskur – måtte jeg sette meg ned noen minutter, før jeg langet på videre gjennom de mørke Vefsn-skogene.

Etter nærmere sju timers mer eller mindre sammenhengende vandring var jeg tilbake ved bilen i Fustvatnet. Jeg var absolutt ikke den eneste som var ute og trimmet i dag. Noen drev på med snørydding, mens andre var ute og gikk. Møtte dessuten på ei dame med spark. I etterkant av turen fikk jeg forbigående smerter i hælene. Likevel gjorde det godt for både kropp og sjel å komme seg ut i naturen.