En kraftig forkjølelse hadde forkludret turplanene mine denne påskeuka og medført den seineste starten på en tursesong noen gang. Vel, vel – feber og nyseanfall var et tilbakelagt stadium, og jeg skulle endelig på tur igjen. Valget hadde falt på Lande – ei lita grend ved Tosen. Dit var det ikke altfor langt å kjøre, og forhåpentligvis var våren kommet lenger enn i Svenningdalen.
Framme ved utgangspunktet lavet det ned med snø, men i terrenget var det heldigvis lite av sorten. Jeg tok til å følge den vel to km lange veien ned mot fjorden. Tosenveien har jeg kjørt utallige ganger, men avstikkeren til Lande kan jeg ikke huske å ha gjort før.
Snøen laver ned.
Ingen tvil!
Det bar nedover bygdeveien, før det hvitmalte Tosen kapell kom til syne. Bygget var vakkert og hadde en flott beliggenhet, selv om spesielt tårnet nok kunne trengt et strøk maling. Kapellet fra 1734 stod opprinnelig på Solstad, Bindalshalvøya, og hadde da status som kirke, før det i 1888 ble flyttet hit til Lande.
Tosen kapell på Lande.
Bygningen stod opprinnelig på Bindalshalvøya, før den ble flyttet hit seint på 1800-tallet.
Landelvas utløp i Tosen.
Nede ved fjorden hadde jeg lyst å følge fjæra innover, og dermed bar det ut i terrenget. Det viste seg veldig greit å ta seg fram bortetter bergene og over lyngrabbene. Nå hadde det sluttet å snø, og det ble straks triveligere å være på tur. Sikten ble dessuten radikalt forbedret, og jeg kunne se fjorden minst ei mil utover, og sikkert like langt innover.
Utover Tosen.
Innover mot Tosbotnet.
Jeg hadde kurs mot det nedlagte gårdsbruket Jektvika – for øvrig et navn jeg stusset litt over. Så ikke helt for meg at de gamle jektene som trafikkerte kysten mellom Bergen og Nord-Norge la turen innom Tosen, men det er selvsagt mulig at jeg tar skammelig feil.
Det nedlagte gårdsbruket Jektvika.
Fra gårdsbygningene fulgte jeg en gammel og fint oppmurt kjerrevei bort fra fjorden og gjennom et skogholt, før jeg stod i kanten av en åker.
Ute på åkeren stod to dyr som jeg først tok for å være rein. Det viste seg imidlertid fort at det ikke var rein, men rådyr. Da de ble skremt forsvant de i skjul inn i noe kratt. Et tredje rådyr viste seg lenger ned på åkeren, også dette i flukt. Jeg ble stående for å se om de to førstnevnte dyrene ville følge sistnevnte, og ganske riktig – etter noen sekunder la de i vei over jordene – i vekselvis trav og galopp. Et vakkert skue!
Landelva er ikke stor, men har nok til alle tider forsynt grenda med kjærkomment ferskvatn.
En smal grusvei ble fulgt nedover mot kapellet, før jeg tok meg oppover mot bilen igjen langs bygdeveien. Jeg følte meg imidlertid ikke helt ferdig med turen, og etter et kvarters matpause i bilen bar det oppover en traktorvei ovenfor Tosenveien. Til å begynne med var det en kurant sak å ta seg fram i nysnøen, men ganske snart kom jeg i råtten gammelsnø, og det ble et pes å ta seg fram. Dermed ga jeg meg oppå en liten knaus.
Nysnø i skogen.
Vurderte å stelle i stand et bål, men da tilgangen på tørrkvist ikke var all verden og det på nytt hadde satt inn med en kraftig snøbyge, slo jeg denne tanken fra meg. Dermed nøyde jeg meg med å åpne et påskeegg, før jeg vendte tilbake mot bilen.
Høydepunktet på denne turen var observasjonen av de tre rådyrene. Nå var det å komme seg hjem og begynne forberedelsene til den årlige Lundkommardagen på Lovund – forhåpentligvis ville jeg også da bli vitne til storslagent dyreliv.
Både egget og kyllingen er urgamle symboler for grøde og nytt liv.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
En kraftig forkjølelse hadde forkludret turplanene mine denne påskeuka og medført den seineste starten på en tursesong noen gang. Vel, vel – feber og nyseanfall var et tilbakelagt stadium, og jeg skulle endelig på tur igjen. Valget hadde falt på Lande – ei lita grend ved Tosen. Dit var det ikke altfor langt å kjøre, og forhåpentligvis var våren kommet lenger enn i Svenningdalen.
