# 514 • 27. – 28. mai 2017
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 18:45
- Framme: 19:05
- Starttemp.: Ca. + 10°C
- Vær: Overskyet → regn og vind.
I livd
Vi skulle få erfare store kontraster i været, da Helle og jeg pakket ryggsekkene med telt og soveposer og satte kursen mot Tuv ved Saltstraumen. Poenget var først og fremst å bare finne roen og nyte friluftslivet i dette lett tilgjengelige turområdet utenfor Bodø. Men personlig så jeg også fram til å vandre langs den såkalte steinalderstien som er anlagt i området.
Etter en kort kjøretur var vi framme ved p-plassen, der jeg fikk overrakt en diger pakke fra Helle. Bursdagspresanger er jo bestandig spennende, selv for halvgamle mannfolk.
Før vi kommer oss i gang, blir jeg overrakt en bursdagsgave.
Det viste seg at pakken inneholdt to store puter. Vi vurderte å ta de med oss, men fant ut at det ble litt mye å drasse på. En hyggelig start på turen var det uansett!
Fra p-plassen begav vi oss langs stien over Tuvelva, som kun er som en bekk å regne, før det bar brått oppover ei li. Stien var både tydelig og godt merket, i form av påler. Ved et stiskille på toppen av bakken tok vi til venstre og opp mot høyeste punkt, der det var satt opp en gapahuk med en strålende utsikt mot Saltstraumen. En serie info-tavler var montert på stedet, men disse var nærmest uleselige, da vær og vind hadde tæret bort teksten.
Det er anlagt en rekke turstier i nærheten av Saltstraumen, ikke minst her i Tuv-området.
Årets første telttur for Helles del.
Strålende utsikt mot Saltstraumen fra toppen, men info-tavlene er mindre å skryte av.
Selv om vi ikke var langt unna byen, kom likevel den gode turfølelsen snikende ganske så fort, og etter en kort rekognoseringsrunde gikk jeg i gang med å sette opp teltet noen titalls meter bak gapahuken. Dette flotte utsiktspunktet er nok en populær plass, men vi hadde likevel på følelsen at vi kunne ha stedet for oss selv nå på kvelden og natta – noe som skulle vise seg å stemme.
Et utmerket utsiktspunkt med gapahuk, bålplass og utegrill.
Da teltet var satt opp, gjorde vi i stand middag – som denne gangen bestod av en wok-rett. Helle hadde forberedt maten på forhånd, slik at det bare var å varme opp.
Vi var ikke før ferdig med middagen før de første regndråpene gav seg til kjenne, og i nordvest hadde himmelen blitt blygrå. Det var tydelig at det brygget opp til uvær.
Et skikkelig skitvær er i emning.
Ikke lenge etter var uværet over oss. Kulingen herjet hvileløst med trær og busker, og utsikten ble vesentlig redusert. Men inne i gapahuken hadde vi søkt livd for det ufyselige været, og her hadde vi det helt utmerket. Tross det begredelige været ble det en riktig så trivelig kveld.
I livd for regnet og vinden.
Jeg var spent på hvordan tilstanden til teltet var, da vi godt utpå natta ruslet vekk fra gapahuken. Heldigvis hadde jeg husket å bardunere, men vinden røsket likevel godt i teltduken. Før vi krøp inn foretok jeg en nødvendig oppstramming av bardunene. Et stearinlys ble tent, før de siste skvettene av vin og likør ble konsumert. Så var det bare å flate ut, blåse ut lyset og håpe på at værgudene ville roe gemyttene.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 21:50 (tilbaketuren)
- Framme: 22:05 (ved p-plassen)
- Starttemp.: Ca. + 12°C
- Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol.
I steinaldermenneskets fotspor
Hverken blest eller steikende sol forstyrret morgensøvnen. Vinden hadde opphørt og sola glimret enn så lenge med sitt fravær. Derimot virket det forsiktige yret på teltduken så beroligende og søvndyssende at vi ble liggende til langt på dag.
Da vi omsider kom oss opp var den grå himmelen i ferd med å bli avløst av blå himmel – i hvert fall i vest.
Uværet har gitt seg, og dagen ser lovende ut.
Saltstraumen.
I sjutida på kvelden la vi i vei langs steinalderstien, dvs. nedover fra gapahuken og rett fram ved stidelet. Som nevnt var selve stien lett å holde, mens informasjonstavlene var av en helt annen kvalitet. For å si det rett ut, så var de nærmest totalt uleselige – tæret av vær og vind og tidens tann. Langs steinalderstien på Vega, som jeg gikk for fem år siden, var problemet det motsatte – nemlig at stien var utydelig, mens info-tavlene var gode.
Ikke lett å tyde info-tavlene langs steinalderstien.
Her skal visst en nærmere ti tusen år gammel boplass ha vært lokalisert, oppfatter jeg.
Sitat fra heftet Spor ved Saltstraumen gjennom 10.000 år av Hein B. Bjerck, gjengitt på nettsida Saltstraumen.info:
Vi i nåtiden møter sporene etter steinaldermenneskene på Evjen og Tuv. Der er det funnet 9 boplasser, som ligger mellom 80 og 100 meter over havet. Boplassene er sannsynligvis nesten 10 000 år gamle, og blant de aller eldste i Norge.
Menneskene som holdt til her, levde et liv vi tror hadde mye til felles med eskimoene. Og grunnen til at menneskene slo seg ned ved Saltfjorden, var ganske sikkert de uvanlig rike forekomstene av fisk, sjøfugl, sel og hval. I alle fall er det trekk i dette landskapet som tyder på det.
I dette området har det holdt til mennesker helt siden innlandsisen trakk seg tilbake.
Selve Saltstraumen – som i dag regnes som en av verdens sterkeste malstrømmer – er imidlertid ikke mer enn vel 3 000 år gammel. Før den tid var sundet som den strømmer gjennom ikke like trangt, da havnivået stod vesentlig høyere.
Det er blitt gjort en mengde funn av både pilspisser og annet fra steinaldermenneskene, men spesielt ett funn må karakteriseres som sensasjonelt – nemlig den bemerkelsesverdige “brummeren”. Denne unike gjenstanden befinner seg i Saltstraumen museum, som Helle og jeg besøkte i fjor (bildet under):
Et sensasjonelt funn – det eldste musikkinstrumentet som er funnet her til lands.
Brummeren fra Tuv
Sitat fra Spor ved Saltstraumen gjennom 10.000 år av Hein B. Bjerck, gjengitt på nettsida Saltstraumen.info:
I 1991 fant arkeologene Hein B. Bjerck og Martinius Hauglid en gjenstand som skilte seg ut, og som de ikke klarte å plassere i vante typeskjema for steinalderredskaper. Gjenstanden var av slipt skifer, bladformet og med tre tydelige hakk i den ene enden. Det viste seg etter hvert at skiferbladet sannsynligvis var et lydinstrument, og til nå, det eldste musikkinstrumentet som er funnet i Norge.
Brummeren stammer fra en steinalderboplass med et 40 cm tykt kulturlag, som også danner grunnlag for datering av alder. C-14 dateringer antyder at brummeren er nærmere 5000 år gammel. Så hvilken musikk hadde man da i steinalderen med brummeren?
All kunnskap om hvordan mennesker levde så langt tilbake i tid er usikker. Den bygger på funn av gjenstander, spor etter boplasser og annet som har overlevd vær, vind og senere menneskers inngripen, som for eksempel jordbruk. Studier av andre samfunn med lignende teknologi og levemåte som er nærmere i tid, kan gi informasjon. Hva er grunnlaget for å si at brummeren kan ha vært brukt til å lage lyd?
For det første har praktiske eksperimenter vist at den lager lyd når den svinges fort rundt sin egen akse med en snor festet rundt de tre hakkene. For det andre er brummeren, i ulike størrelser og fasonger vært brukt mange steder i verden til ulike tider, ja helt opp til i dag. Formålet med bruken har vært forskjellig.
Det er mange eksempler på at brummerens funksjon har vært som ledd i rituelle handlinger og for å komme i kontakt med det overnaturlige. Blant aboriginene i Australia er den benevnt som ”guds stemme” og gitt til mannlige medlemmer i klanen i forbindelse med navneseremonier og andre seremonier. Trekk ved brummeren fra Tuv kan tyde på at den har vært brukt rituelt eller for å komme i kontakt med det overnaturlige.
Langs steinalderstien på Tuv.
Turen langs steinalderstien var i grunnen fort gjort, ikke minst med tanke på at info-tavlene viste seg uleselige. Men dagen var fin, og i løvskogen var det i ferd med å grønnes. Det kunne likevel gjort seg med en noe høyere temperatur.
Tilbake ved gapahuken pakket vi telt og sekker, skrev oss opp i trimboka mens ei dame med hund passerte i full fart – for øvrig det eneste mennesket vi observerte på hele turen. En finfin bursdagsfeiring ble det.
Tags: forhistorieHellesteinalderentematisk sti