# 514 • 27. – 28. mai 2017
Dag 1 (av 2):
I livd
Vi skulle få erfare store kontraster i været, da Helle og jeg pakket ryggsekkene med telt og soveposer og satte kursen mot Tuv ved Saltstraumen. Poenget var først og fremst å bare finne roen og nyte friluftslivet i dette lett tilgjengelige turområdet utenfor Bodø. Men personlig så jeg også fram til å vandre langs den såkalte steinalderstien som er anlagt i området.
Etter en kort kjøretur var vi framme ved p-plassen, der jeg fikk overrakt en diger pakke fra Helle. Bursdagspresanger er jo bestandig spennende, selv for halvgamle mannfolk.
Før vi kommer oss i gang, blir jeg overrakt en bursdagsgave.
Det viste seg at pakken inneholdt to store puter. Vi vurderte å ta de med oss, men fant ut at det ble litt mye å drasse på. En hyggelig start på turen var det uansett!
Fra p-plassen begav vi oss langs stien over Tuvelva, som kun er som en bekk å regne, før det bar brått oppover ei li. Stien var både tydelig og godt merket, i form av påler. Ved et stiskille på toppen av bakken tok vi til venstre og opp mot høyeste punkt, der det var satt opp en gapahuk med en strålende utsikt mot Saltstraumen. En serie info-tavler var montert på stedet, men disse var nærmest uleselige, da vær og vind hadde tæret bort teksten.
Det er anlagt en rekke turstier i nærheten av Saltstraumen, ikke minst her i Tuv-området.
Årets første telttur for Helles del.
Strålende utsikt mot Saltstraumen fra toppen, men info-tavlene er mindre å skryte av.
Selv om vi ikke var langt unna byen, kom likevel den gode turfølelsen snikende ganske så fort, og etter en kort rekognoseringsrunde gikk jeg i gang med å sette opp teltet noen titalls meter bak gapahuken. Dette flotte utsiktspunktet er nok en populær plass, men vi hadde likevel på følelsen at vi kunne ha stedet for oss selv nå på kvelden og natta – noe som skulle vise seg å stemme.
Et utmerket utsiktspunkt med gapahuk, bålplass og utegrill.
Da teltet var satt opp, gjorde vi i stand middag – som denne gangen bestod av en wok-rett. Helle hadde forberedt maten på forhånd, slik at det bare var å varme opp.
Vi var ikke før ferdig med middagen før de første regndråpene gav seg til kjenne, og i nordvest hadde himmelen blitt blygrå. Det var tydelig at det brygget opp til uvær.
Et skikkelig skitvær er i emning.
Ikke lenge etter var uværet over oss. Kulingen herjet hvileløst med trær og busker, og utsikten ble vesentlig redusert. Men inne i gapahuken hadde vi søkt livd for det ufyselige været, og her hadde vi det helt utmerket. Tross det begredelige været ble det en riktig så trivelig kveld.
I livd for regnet og vinden.
Jeg var spent på hvordan tilstanden til teltet var, da vi godt utpå natta ruslet vekk fra gapahuken. Heldigvis hadde jeg husket å bardunere, men vinden røsket likevel godt i teltduken. Før vi krøp inn foretok jeg en nødvendig oppstramming av bardunene. Et stearinlys ble tent, før de siste skvettene av vin og likør ble konsumert. Så var det bare å flate ut, blåse ut lyset og håpe på at værgudene ville roe gemyttene.
Dag 2 (av 2):
I steinaldermenneskets fotspor
Hverken blest eller steikende sol forstyrret morgensøvnen. Vinden hadde opphørt og sola glimret enn så lenge med sitt fravær. Derimot virket det forsiktige yret på teltduken så beroligende og søvndyssende at vi ble liggende til langt på dag.
Da vi omsider kom oss opp var den grå himmelen i ferd med å bli avløst av blå himmel – i hvert fall i vest.