# 516 • 22. – 25. juni 2017

Dag 1 (av 4):

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta

Allerede under den opplevelsesrike turen til Værøya for to år siden ble vi enige om at også nabokommunen Røst, helt ytterst i Lofoten, måtte avlegges besøk en gang. Nå ble det ingenting av planene i fjor, derfor var Helle og jeg ekstra giret på å få til en tur i år.

Lundefestivalen, som går av stabelen hvert eneste år rundt sankthans, så vi på som en gyllen anledning til å besøke øygruppa når sommeren er på sitt lyseste, og vi fablet om hvor fint det ville bli å oppleve midnattssola fra teltplassen.

Det nærmet seg avreise, og etter å ha lempet om bord to fullpakkede sekker, kjølebag, vanndunk, m.m. kunne vi synke ned i setene på hurtigbåten MF Værøy og se fram mot en nesten fire timer lang sjøreise. Den lokale taxien på Røst skulle være på pletten klokka 21:30, hadde jeg fått forsikring om.

Båtreisen over Vestfjorden er en fin opptakt til Røst-turen. Helle tar en titt på den nyinnkjøpte iPad-laderen.

---

Vi nærmer oss. De umiskjennelige Nykan kommer til syne med Storfjellet og Vedøya innenfor.

---

Innseilinga.

---

Det var unektelig en spesiell følelse å gå i land på Røst – eller Røstlandet, som hovedøya heter. Selv om Røst består av et betydelig antall øyer, så er det på Røstlandet, drøyt ti mil vest for Bodø, så godt som alle av kommunens vel 600 innbyggere bor. I areal er Røstlandet størst, men øya er flat som ei pannekake, og det høyeste punktet rager ikke høyere enn 11 moh.

Noen minutters venting på kaia ble det, før vi fikk skyss. Den hjelpsomme sjåføren svingte innom kirkegården, slik at vi fikk fylt opp vanndunken, før vi ble satt av på flyplassen nord på øya. Det ble litt lenger å gå enn antatt, da vi måtte rundt halve flystripa, til dels på steinete underlag. Den tunge børa var bare å holde ut, men etter flere småpauser var vi endelig framme på Langneset, lengst nord på Røstlandet.

En litt slitsom vandring med mye å drasse på er tilbakelagt når vi ankommer Langneset.

---

Etter litt rekognosering fant vi oss en egnet teltplass nede i ei lita forsenkning i terrenget. Her skulle vi ha base de neste dagene, og den gode følelsen kom sigende. Avslapping, natur- og kulturopplevelser skulle settes i høysetet. Et stykke bortenfor teltplassen raget et massivt tårn. Nærmere teltet var det reist et minnesmerke over omkomne på havet, med bord og benker like ved.

Taxisjåføren hadde, halvt på spøk kanskje, advart oss mot vånden her ute på Langneset. Men enn så lenge så var det ikke en eneste jordrotte å se. Derimot ble vi litt i stuss om en av sauene, som hadde tydelige horn, faktisk var en vær. Heldigvis slapp vi å tenke mer på den saken, da kreaturet omsider tok til vett og lusket vekk.

På Langneset er det reist et minnesmerke over ni omkomne fiskere fra Værøy som forliste i 1942.

---

Så er det gamle teltet slått opp igjen – denne gangen på eksotiske Røst.

---

Veldig praktisk at det er bord og benker her.

---

Klokka var blitt nærmere ett på natta da vi kunne innta middagen, mens midnattssola lyste over hav og land – akkurat slik vi hadde forestilt oss det!

“Ta nordlandsnetter i favn, om du kan.”

---

Noen sommervarme var det ikke, men det blir det da heller ikke så langt ute i havet. Og den jevne brisen var ikke mer enn vi måtte regne med. Godt påkledt var det likevel fint å sitte ute på benkene og nippe til litt medbragt vin og likør. Tjelden og måsen holdt oss med selskap. Å sove bort slik ei vakker natt her på nordsida av Røst var vi lite lystne på, og det ble da også seint før vi krøp ned i soveposene.

Blendet av midnattssola.

---

Profilen av Værøya, der vi hadde en uforglemmelig tur i 2015, ses i horisonten.

---

Vi er i god avstand fra bebyggelsen på Røst. Vedøya og Storfjellet i bakgrunnen.

---

Dag 2 (av 4):

Høy himmel og vide horisonter

Glidelåsen i teltet ble dratt opp, og den friske havlufta fylte lungene. For en dag! Her var det bare å få på seg shortsen med en gang. Nå var det riktignok godt utpå dagen, men det var påkrevd med ei god natts søvn. Det er jo nettopp dette som er noe av luksusen med teltlivet – en er ikke avhengig av klokka.

Etter å ha inntatt frokost på benkene, la jeg i vei langs vestsida av den flate øya langs en litt utydelig sti. Målet for turen var først og fremst å gjøre meg litt bedre kjent med øya, og første post på programmet var Røstlandets høyeste punkt, Åndhammaren – på svimlende 11 moh. Navnet skal visstnok bety “ørnhammaren”.

Åndhammaren – Røstlandets høyeste punkt.

---

Sin beskjedne høyde til tross, utsikten herfra var formidabel. Her ute på Røst er himmelen høy og horisontene vide i absolutt alle retninger. I det fjerne kan imidlertid Lofotodden, Mosken og Værøya betraktes som lyseblå silhuetter, og i motsatt retning – lenger ut i Røst-arkipelet – fuglefjellene utover mot Skomvær fyr. Det var bare herlig og sitte her med elementene så tett innpå seg, og kjenne at en virkelig lever!

Høy himmel og vide horisonter.

---

Innover mot bebyggelsen. Den karakteristiske Stavøya (143 moh.) i øst.

---

Ferden gikk videre mot sør, men nå forlot jeg fjæra og gikk mer innover øya. Selv om det var satt opp skilt, var stiene vanskelig å holde, og til slutt gikk jeg mer eller mindre på måfå. Det var sankthansaften i dag, og jeg så bålrøyk stige mot himmelen flere steder. Ellers var det en god del fugleliv å se, særlig måse. Men også hegre ble observert.

Stoppet opp ved noen imponerende steingjerder fra ei helt anna tid, før jeg omsider kom på vei. Denne ble fulgt helt ut mot den lille Grimsøya.

En stor flokk måse flakser opp, med Vedøya (204 moh.) som kulisse.

---

Jeg snur ikke før jeg er helt ute på Grimsøya.

---

Nå var jeg visst ikke fullstendig uavhengig av klokka likevel, og jeg innså at jeg burde begynne å traske tilbake mot teltet. Jeg ville nemlig få med meg åpninga av Lundefestivalen med tenning av sankthansbål på Sandbergan, nordøst på øya. Dette skulle gå av stabelen klokka 18:00, og det var et drøyt stykke å gå dit. Jeg smatt under noen tørrfiskhjeller og fulgte fjæra tilbake.

Pakket en liten dagstursekk i full fart, før jeg begav meg videre mot Sandbergan. Helle var ikke så opptatt av å rekke åpningen, men var innstilt på å komme etter hvert. Det bar rundt flystripa, så langs vei, før jeg tok av en sti mot Sandbergan. På avstand så jeg at det allerede hadde samlet seg en liten folkemengde der ute. Passerte ruinen av gammelkirka på Røst, uten at jeg tok meg tid til å beundre den.

Folk har strømmet til Sandbergan, der åpninga av Lundefestivalen skal finne sted.

---

Omtrent akkurat idet jeg var framme ble sankthansbålet tent, og få sekunder seinere stod den svære plankehaugen i lys lue. Etter at de oppmøtte hadde blitt ønsket velkommen til årets Lundefestival, fikk vi utdelt sangtekster, før det ble noen spede forsøk på allsang.

Festivalen er et småskala arrangement, der en stor del av lokalbefolkninga stiller opp til både dugnad og / eller bidrar på andre måter.

Og så blir sankthansbålet tent, til applaus fra de frammøtte.

---

For det meste var det nok røstværinger som hadde møtt opp, men også en og annen turist gjorde seg til kjenne – også utenlandske. Røst er som kjent et samfunn som i århundrer har hatt nære relasjoner til middelhavslandene gjennom tørrfiskhandelen. At en holme i innseilinga til Røst har blitt omdøpt til Isola di Sandrigo, og et torg i den italienske byen Sandrigo bærer navnet Piazzetta Rost, er et bilde på dette.

Finværet holder stand, og folk later til å kose seg.

---

Å feire sankthansaften på Røst var ingen dårlig ide – om jeg skal si det selv!

---

Etter å ha fortært en porsjon rømmegrøt, etterfulgt av pølse med brød og et par kopper kaffe, begynte så smått folkemengden å løse seg opp. Det var åpenbart at festlighetene ikke ville vare utover kvelden, og jeg måtte meddele Helle at arrangementet allerede var over.

Da jeg var tilbake i teltleiren på Langneset, fant Helle og jeg ut at vi skulle ta turen ut på Åndhammaren – Røstlandets høyeste punkt, der jeg hadde vært før i dag. Dit var det en veldig grei tur. Et flott utsiktspunkt var det også.

Dette landemerket like bortenfor teltleiren har blitt passert noen ganger allerede.

---

Friluftslivet her ute på Langneset er ikke å forakte.

---

Hjemmet vårt for noen dager.

---

Framme på Åndhammaren var det nå blitt såpass med trekk i lufta nå at vi fant det best å sette oss i le. Fra her vi satt hadde vi et flott utsyn mot fuglefjellene og bebyggelsen på Røstlandet. Landskapet ble fargelagt av den lave kveldssola i de gyllneste toner. Vakkert!

Kveldssolas rødmende stråler farger landskapet.

---

I le.

---

Også i natt glimret midnattssola med sitt nærvær – på selveste sankthansaften. Og heller ikke nå fant vi det moralsk akseptabelt å sove bort sommernatta. Forskjellige godsaker ble hentet opp av sekken og tatt med til benkene like bortenfor teltet. Tjelden både syntes og hørtes, og noen ender med unger ble vi også vitne til. Godt å se at naturen går sin gang.

Med glasset hevet!

---

Dag 3 (av 4):

Zoo live på Røst

Egentlig hadde jeg tenkt det som en overraskelse, men jeg klarte ikke å holde kortene til brystet, så allerede før vi reiste til Røst hadde jeg avslørt for Helle at jeg hadde kjøpt dagspass til konsertene i Querini-hallen. Det mest prominente bandet som skulle på scenen i kveld var 80-tallsheltene Zoo fra Stokmarknes, med Ketil Stokkan i spissen.

Men det var først i kveld. Nå på dagtid hadde vi lyst å delta på en såkalt kulturminnesafari med buss, som skulle ta oss innom Røsts mange kulturminner rundt omkring på øya. Dermed var det bare å komme seg i gang. En hustrigere værtype i dag. Adskillig verre var det at jeg ikke kunne finne pengeboka mi, uansett hvor mye jeg lette. Etter å ha trasket til kommunehuset, gikk vi på bussen. Guiden, Einar Stamnes, som har ledet arbeidet med kulturminneplanen for Røst 2017 – 2022, informerte oss underveis.

Den såkalte kulturminnesafarien tar oss bl.a. med til dette flotte utsiktspunktet.

---

Store deler av Røstlandet ble saumfart, og vi fikk høre om gårdshauger, arkeologiske utgravninger, bosettingshistorie, steingjerder, varder, kirker, osv. I utgangspunktet var dette interessant, men et ankepunkt var at vi aldri fikk komme ut av bussen og ta kulturminnene nærmere i øyesyn. Unntaket var på fergeleiet, der vi gikk opp til et forseggjort utsiktspunkt over innseilinga på Røst.

Tilbake ved kommunehuset presterte Helle og jeg det kunststykket å komme bort fra hverandre. Det var spesielt utgjort siden hun ikke hadde strøm på telefonen! Jeg måtte bare gjøre det jeg hadde tenkt å gjøre, og det var å få meg en dusj på Fiskarheimen. Dermed var det bare å legge ut på vandring igjen – til fergeleiet, der den ærverdige Fiskarheimen befinner seg. Selv om jeg ikke kunne betale for meg, fikk jeg tatt meg en dusj likevel.

Dagen byr på mye trasking – i ymse vær.

---

Det bekymret meg stadig mer at pengeboka mi ikke var å oppdrive. Det ante meg at jeg kunne ha forlagt den ved sankthansbålet på Sandbergan i går, og jeg hadde et ørlite håp om å finne den igjen når jeg nå la ferden dit.

Akkurat idet jeg skal til å ta fatt på stien ringer Helle, som har fått ladet opp telefonen på skolen. Der hadde hun vært og sett på diverse utstillinger. Også hun hadde fått tatt seg en dusj. Nå var hun på vei tilbake mot teltleiren, og ba meg vente på henne.

Røst har hatt flere kirker og kirkesteder opp gjennom historien. Dagens kirke er fra 1900.

---

Det var fint å møtes igjen og få gjenopprettet telefonisk kontakt. Verre var det med penger, da pengeboka mi ikke var å finne på Sandbergan. Da fikk jeg bare fortsette å snylte på Helle. Kjipt, men sånn måtte det dessverre bli! Når jeg nå først var på denne delen av øya, så hadde jeg nå anledning til å betrakte den gamle kirkeruinen – som har en spesiell visuell kvalitet, der den reiser seg opp fra det flate landskapet.

Ruinene etter den såkalte Gammelkjerka som ble bygget i 1839.

---

I dag er restene av Gammelkjerka et flott fotomotiv, som også gir ly for utgangersauer.

---

Tilbake ved hovedveien igjen, fant jeg ut at jeg også ville ta en rask titt på den gamle kirkegården. Det er to kirkegårder i området – en gammel og en ny. Begge med hvert sitt eiendommelige tårn, hvorav det eldste en gang i tida har vært et kirketårn. Begge tårnene skal etter sigende ha blitt brukt som méd eller seilingsmerke for fiskere og andre sjøfarende.

Været vekslet mellom yr, regn og opphold. Akkurat nå regnet det igjen, og jeg så fram til å komme inn i teltet. Plukket med meg vanndunken som vi hadde fått fylt opp på flyplassen tidligere på dagen. Middagen ble inntatt i teltet, etterfulgt av en varm kopp kaffe. Helle hadde bl.a. kjøpt en såkalt kummelpung – ei håndlaget veske med lundefuglmotiv sydd på. Et produkt av Kaosheimen på Værøy.

Ved Gammelkjerkegården har to kirker stått i perioden 1715 – 1835. Den yngste av disse blåste ned, men tårnet brukes fortsatt.

---

Mens vi lå og hvilte etter middagen ringer plutselig telefonen igjen. Det er fra arrangøren av festivalen. Vedkommende dame spør om jeg savner pengeboka mi, noe jeg bare må medgi. “Jeg har den her”, sier stemmen i telefonen. Den ble funnet på Sandbergan i går, og jeg skulle få den på konserten i kveld. Jeg blir så oppglødd og lettet over denne nyheten at det er vanskelig å holde seg rolig.

Helt fantastisk! En visning av gamle kortfilmer fra Røst måtte vi bare kutte ut. Tida strakk ikke til. Det samme gjaldt åpningen av den nye fotballbanen med 6.-divisjonsoppgjøret mellom Røst og Værøy på tapetet. Så var det på med jeans og finskjorte, før vi la i vei mot Querinihallen i “Røst sentrum”. Et helgelandsband og et saltenband varmet opp, før de gamle heltene fra Vesterålen entret podiet.

Zoo på scenen.

---

Pengeboka fikk jeg overlevert, slik at jeg fikk kjøpt meg øl-bonger, m.m. Arrangøren hadde visstnok lagt ut info på lundefestivalens nettside om funnet. Det hører med til historien at jeg nok en gang – inne i konsertlokalet – klarte å rote bort pengeboka! Igjen ble den funnet og igjen fikk jeg den overlevert av ærlige mennesker. Snakk om å være svimete!

En bra konsert med “schlägere” som Vent, ikkje legg på, Evig ung og Du e’kje her, der vi under sistnevnte låt måtte prøve oss på dansegulvet, var kommet til ende. Så bar det ut i den lyse Røst-natta igjen. Etter litt grillmat utenfor hallen la vi i vei de tre kilometerne tilbake mot teltet. Dette ble ei stemningsfull vandring med litt yr i lufta og totalt vindstille vær. Fotballkampen hadde for øvrig Røst vunnet 4-1.

---

Dag 4 (av 4):

Over og ut

Et ufyselig vær var det som møtte meg da jeg var oppe en snartur tidlig på morran, og jeg var snar inn igjen! Da vi hadde sovet ut var imidlertid været adskillig bedre. Det blåste riktignok en del, men det piskende regnet var heldigvis borte.

Etter en rask og effektiv pakking, gikk vi mot flyplassen, der vi bestilte taxi. Framme på fergeleiet pekte sjåføren ut sommerstedet til den profilerte professoren i sosialmedisin, Per Fugelli, som i noen år var distriktslege i Værøy og Røst, og som – etter sigende – i alle år siden 1972 har feriert her.

Fiskarheimen.

---

Nå hadde det seg sånn at da jeg fikk lånt dusj på Fiskarheimen her ved fergeleiet i går, så avtalte jeg å betale for meg på et seinere tidspunkt. Nå som pengeboka mi var kommet til rette, så jeg det som rett og rimelig at jeg stakk innom og gjorde opp for meg. Det gjorde jeg da også.

Om bord i ferga var det godt å sette seg ned. Det ble en litt røff tur over Røsthavet, men fra Værøy til Moskenes, og videre over Vestfjorden til Bodø var sjøen rolig. Før vi forlot Røst ønsket taxisjåføren oss velkommen tilbake. Det tror jeg jammen vi må få til, for her er fortsatt mye å se og oppleve – ikke minst utover mot Skomvær fyr. Takk for oss, og på gjensyn!