Øyfjellet

Tur nr. 519 / 7. juli 2017

stjernestjernestjerne

  • Start: 11:55
  • Framme: 14:30
  • Tilbake: 18:55 (nede, Trongskardet) / 19:35 (p-plass, Øydalen)
  • Starttemp.: Ca. + 15°C
  • Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol.

På rett sted til rett tid

“It’s all good, it’s all natural” og “this might be the coolest stage I’ve ever played on” var to av utsagnene jeg beit meg merke i fra den verdensvante vokalisten Freedom Bremner.

Anledningen var Top of the mountain i regi av ildsjel Roar Møller – tidenes første konsert på toppen av det over 800 m høye Øyfjellet ved Mosjøen. En begivenhet som dette ville det jo vært nærmest helligbrøde å gå glipp av for en kulturelt interessert toppturentusiast som meg – særlig når værgudene spilte så samstemt og vakkert på lag.

Etter å ha vært innom Gilles Café i Sjøgata og sikret meg billett (kr. 250,-), var det bare å kjøre til utgangspunktet i Øydalen. Tre timer hadde jeg på meg fra jeg parkerte på den overfylte p-plassen til arrangementet på toppen skulle starte. Det mente jeg burde være tilstrekkelig.

Varden er dagens turmål.


Med lett sekk fulgte jeg gangveien uanstrengt innover Øydalen. Ikke altfor mange turgåere var å se. De fleste hadde nok valgt å gå den nye Helgelandstrappa oppover Trongskardet, og de som hadde valgt å gå den noe lengre, men slakere traseen via Øydalen, hadde vel vært tidligere på’n.

Innover Øydalen er det lettgått.


Gangveien ble etter hvert til en sti, som slynget seg opp på snaufjellet. God skilting allerede fra p-plassen og god merking videre langs stien helt til topps. Oppover fjellsida var det adskillig flere folk å se. Tydelig at det var mange som hadde satt seg fore å ta turen til topps denne dagen. Til stadighet kom jeg i prat med en trivelig 68-åring fra Drammenstraktene, når enten han eller jeg tok oss en pust i bakken.

Kun én gang tidligere har jeg vært på Øyfjellet – så langt tilbake som i 1998.


På god avstand så jeg at mange hadde flokket seg rundt toppen, der konserten skulle finne sted, mens et helikopter fløy fram og tilbake. Testing av lydutstyr hørtes dessuten innimellom.

Vel oppe, fortonet arenaen seg nærmest som et fuglefjell. Etter å ha signert boka i toppvarden, som seg hør og bør, og tatt en rask titt på utsikten ned mot Mosjøen, Vefsna og Vefsnfjorden, var det bare å finne seg et egnet sted. Vindstille og sol fra en lettskyet himmel innbød til å strekke ut kroppen på et svaberg ei stund, før konserten begynte. Selv temperaturen var god denne dagen.

“Top of the Mountain”


Utsikt utover mot De syv søstre.


Halsøy, Kulstadlia og Vefsnfjorden.


Folk har valfartet til Øyfjellet for å ta del i den unike begivenheten.


En halvtimes venting gikk fort, og så var konserten i gang. Etter å ha blitt ønsket velkommen av en artist med lokal tilknytning som fulgte opp med sang, ble det et par raplåter, før hovedattraksjonen gikk på “scenen”.

Freedom Bremner, Vivian Sessoms og Tiffany T´Zelle, med base i New York, bød på melodiøs og suggererende funk og soul fra 70-, 80- og 90-tallet, akkompagnert av The Funk Disease, under ledelse av Arvid Martinsen. Mellom låtene – et par av dem nokså velkjente – uttrykte Bremner til stadighet sin begeistring for det spektakulære arrangementet, det spreke publikumet og de flotte omgivelsene.

Freedom Bremner.


Musikken var fengende, og det var høy kvalitet over det publikum fikk servert her på toppen av fjellet. Så var det da heller ingen hvem som helst primus motor Roar Møller hadde lyktes med å få hit. Newyorkerne har tidligere opptrådt sammen med verdensstjerner som Michael Jackson, Stevie Wonder, Joe Cocker, Cher, Pink og Christina Aguilera, for å nevne noen (kilde: Gilles Café sin facebook-side).

Vivian Sessoms og Tiffany T´Zelle.


The Funk Disease


Iørefallende kvalitetsmusikk i godt vær gir meg en følelse av å være på rett sted til rett tid.


En unik konsertopplevelse var kommet til ende, og folk begynte så smått å bevege seg nedover. Uten å tenke så nøye over det, fulgte jeg hovedstrømmen av mennesker nedover den slake fjellsida, før jeg innså tabben. Jeg var jo slett ikke på vei tilbake mot Øydalen, men hadde stø kurs mot Trongskardet. Ja, ja – da fikk jeg bare fortsette, tenkte jeg, og heller tåle å gå noen km langs vei tilbake til bilen.

På vei nedover traff vi på Lehart Eriksen, som så seg om etter et velegnet sted til å ta sats med sin paraglider. Helikopteret med artistene om bord fløy for øvrig flere ganger over oss.

Stien nedover fjellet byr på mange flotte synsinntrykk.


En nydelig dag i Vefsn.


Terrenget ble etter hvert brattere ned mot Trongskardet, med noen litt utfordrende partier. Plutselig mister jeg balansen, og må ta meg hardt for i en bjørkestamme rett foran meg. Denne manøveren er en refleks, men et sjokk for skuldra mi – som jeg får problemer med i månedsvis etterpå. Videre nedover skardet merker jeg likevel bare ubetydelige smerter så lenge armen ikke løftes eller vris bakover.

“Byen midt i Norge.”


At nedfarten kan være mer slitsom enn oppstigningen, er denne turen et eksempel på – særlig hvis kroppen er noe tyngre enn det den burde være. Det var godt å komme på Helgelandstrappa, eller sherpatrappa som den gjerne kalles på folkemunne. Planen er visstnok å bygge trappetrinn hele veien opp til Øyfjellvarden, og med denne store jobben er de kommet godt på vei.

Det har skjedd og skjer veldig mye spennende i Øyfjellet for tida. Fjellet som mange synes er “i veien for sola”, har blitt tatt i bruk som en arena for spennende friluftsaktiviteter. Helgelandstrappa er nevnt. En via ferrata er ferdigbygd og tatt i bruk i år, og til neste år skal en zip-line fra et utspring i fjellet og ned til Fru Haugans Hotell stå ferdig. Planer om gondolbane er også under utredning.

Snart nede ved Vefsnas bredd.


På slutten av turen kom jeg i prat med en friskus fra Brurskanken turlag. Vi var skjønt enige om at det bare var å beundre det arbeidet sherpaene hadde lagt ned i Trongskardet. Nede igjen, var det bare å følge veien tilbake til Øydalen, der bilen min stod parkert.

‘Top of the Mountain’ ble for min del høydepunktet – bokstavelig talt – under Byfesthelga i Mosjøen. Selvsagt var det trivelig å ta seg en fest i godt lag den påfølgende kvelden, men konserten på Øyfjellet med internasjonale toppmusikere står igjen som det sterkeste minnet. Arrangøren var på forhånd optimistisk, og håpet på 500 tilskuere. Fasiten ble nærmere 2000 mennesker som tok turen til topps!