# 521 • 24. juli 2017

No ser eg atter slike fjell og dalar

Et kjedeligere navn på et fjell enn ‘Tverrfjellet’ er vel knapt mulig å forestille seg. Men navnet skjemmer ingen! For et flottere utsiktspunkt mot de vestlige Okstindan (i akkurat passe avstand) finnes neppe. Og som ikke dette er nok – skuet nedover Helgelands mest storslåtte dal, Leirskarddalen, i hele dens lengde, er så rått at det ikke lar seg fullgodt gjenfortelle hverken i ord eller bilder.

For andre tur på rad var jeg på farten grytidlig om morran, og allerede i halv åttetida trasket jeg i vei langs stien oppover fra Leirskarddalen mot Tverråskardet. Nok en nydelig dag var i emning.

Leirskarddalen klokka sju på morran. Dagens turmål, Tverrfjellet, midt i bildet.

---

Fordelen med en så tidlig start var at de verste motbakkene opp fra dalen fortsatt lå i skygge, og lufta var sval og deilig. Like fullt var det shorts som gjaldt alt fra start av. Både stien og merkinga ble ganske snart av god kvalitet, akkurat slik jeg husket det fra sist jeg gikk oppover her, i 2008. Den gang var det Stolpfjellet som skulle til pers – også det en ruvende koloss på over 1200 moh.

Omsider var den skogkledde dalsida unnagjort. Det bar så innover Tverråskardet, hvor de første solstrålene nådde meg. Jeg fulgte den T-merkede stien rett ut i den brusende Tverråga. Her var det bru over elva for et snaut tiår siden. Nå lå brua henslengt på motsatt elvebredd. Dermed var det bare å vasse uti! Ble noe våt på beina, uten at jeg lot meg affisere. Innerst i skardet lå gammelsnøen. Nok et tegn på en uvanlig sein vår i år.

Innerst i Tverråskardet ligger snøen ennå.

---

Det ble å traske over snøfonner nesten helt til jeg var på stiens høyeste punkt, der jeg kunne se Kjennsvatnan og den ærverdige Kjennsvasshytta foran meg. Også Gresfjellet fanget blikket – et fjell jeg har besøkt to ganger. Klok av skade, tok jeg meg rett som det var småpauser for å fylle på med væske og smøre inn den soleksponerte huden.

Kjennsvatnan med Gresfjellet i bakgrunnen.

---

Stien slynget seg videre nedover mot Kjennsvatnan, men jeg hadde altså ambisjoner om å ta meg til topps på det 1280 m høye Tverrfjellet. Dermed var det bare å ta fatt på fjellsida, som herfra er nokså tilnærmelig. Ifølge nettsida Turbok på nett skulle det være mulig å ta seg opp på fjellet også nærmere Leirskarddalen, men dette tok jeg rett og slett ikke sjansen på, da jeg har brent meg på Turbokas lite nøyaktige rutetraseer før.

Noe barmark var det oppover, men også store snøbreer. For øvrig kunne fjellet nå i siste del av juli by på mange slags flotte fjellblomster.

Fjellet er i blomst, her representert ved arten reinrose.

---

Oppe på fjellet fikk jeg et storartet panorama mot Okstindan i sør og søraust. Særlig de vestlige tindene – Okskalvan, Okstinden, Tvillingtinden og Vesttinden var en fryd for øyet. På en måte virket tindene nære, men samtidig var de tilstrekkelig langt unna til å kunne betrakte “the big picture”. Også Rabothytta – kronjuvelen i Hemnes Turistforenings hyttekatalog – var synlig herfra. Artig!

Tverrfjellet tilbyr et fabelaktig skue mot bl.a. Okstinden og Tvillingtinden.

---

Tvillingtinden og Vesttinden med Okstindbreen foran.

---

Ennå hadde jeg ikke nådd fjellets høyeste punkt, som lå noe lenger vest. Dermed var det bare å følge fjellet bortetter. Terrenget var bølgende og småkupert – men likevel lettgått.

Plutselig kom det til syne en liten flokk på seks rein. Flokken fulgte meg på sett og vis over fjellet, men på respektabel avstand. Tidvis var flokken foran meg, tidvis var den bak meg. Det kunne nærmest virke som om dyrene var nysgjerrig på den tobeinte som kom traskende.

En liten reinflokk foran Oksfjelltuva. Rabothytta kan skimtes like over den bakerste reinen.

---

Jeg nærmet meg toppen, da et litt kinkig problem åpenbarte seg. Det var nemlig to markante knauser ikke så langt fra hverandre som kunne aspirere til toppunktet, og fra min synsvinkel var det vanskelig å å avgjøre hvilken av dem som var høyest. Jeg måtte bare velge, og valgte dermed den borterste.

Jeg går for den borterste knausen som jeg synes ser høyest ut.

---

Vel oppe på det jeg antok var toppen, innså jeg at jeg befant meg på feil knaus. Det var ganske opplagt sett herfra. Ved nærmere kartstudier fikk jeg bekreftet dette. Vel, vel… da fikk jeg plukke med meg “riktig” topp på tilbaketuren da. For jeg var langt fra ferdig med vandringen. Nesten like viktig som toppunktet var det å nå et utsiktspunkt frampå kanten mot Leirskarddalen jeg hadde merket meg på forhånd.

Fra toppområdet måtte jeg ta meg nedover godt og vel 250 høydemeter. Lendet var slakt og fint, og jeg slentret meg uanstrengt nedover den grønne fjellsida. Siktet meg inn på et framspring mellom høydepunktene 1129 og 1086, noe som viste seg som et godt valg. Brått stod jeg på kanten av den mektige Leirskarddalen, 800 meter under meg!

På kanten av stupet.

---

Her satt jeg altså på idealutsiktspunktet over – etter min mening – Helgelands flotteste bebodde dal, og så Leirelva slynge seg nedover mot Korgen, omgitt av gårder og jorder og bratte fjell. Til og med bilen min kunne jeg se herfra, rett nedenfor. Snudde jeg meg til venstre kunne jeg skue veien innover mot Leirbotnet, og videre oppover Gråfjellet.

For en natur, og for en dag! Ikke et vindpust var å fornemme, og suset fra Tverråga og en rekke andre fjellbekker satte bare en spiss på opplevelsen.

“No ser eg atter slike fjell og dalar”, for å sitere Aasmund Olavsson Vinje.

---

Veien snor seg oppover fjellsida fra Leirbotnet.

---

Nesten litt vanskelig å forlate en så fin plass, der jeg vekselvis satt og lå i lyngen. Men omsider var det bare å komme seg på beina igjen, og labbe tilbake. Motbakkene sugde krefter, men omsider stod jeg da på toppen. Riktig topp denne gangen!

Igjen lot jeg blikket fare over Okstindan, som var selvfølgelige turmål på 90-tallet. Den gang var holdninga at høyest er lik best. Et fjell som Tverrfjellet ville nok ikke blitt vurdert som turmål i gamle dager. Heldigvis har jeg fått et mer nyansert syn på dette etter hvert.

Ingen ruvende varde på toppen av Tverrfjellet (1280 moh.), men utsikten er førsteklasses!

---

Utsikt nedover mot Lønna og oppover mot Okstindan.

---

Men det var ikke bare Okstindan jeg lot meg bergta av. Store deler av Helgelands fjell- og tindeverden var synlig herfra. Klarte å gjenkjenne over 30 topper jeg tidligere hadde besøkt, og som jeg umiddelbart dro kjensel på. Ingen toppvarde, men flere rustne jernbolter. Heller ikke pizzabitene jeg hadde med meg var mye å skrive hjem om.

Fornøyd med at enda et viktig helgelandsfjell var besteget, la jeg kursen tilbake omtrent samme vei jeg hadde kommet opp. Nok en gang møtte jeg på reinen. Denne gangen var de flere – sikkert om lag 20 i tallet. De opptrådte i samlet flokk, og sprang på rekke og rad bortetter snøflatene, før de innimellom stilte seg opp. Som tidligere nevnt, virket dyrene mer nysgjerrige enn redde.

Flotte dyr som poserer foran Vesttinden.

---

Det bar ned i Tverråskardet igjen. Til forskjell fra den forrige turen til Markahornet, da det skortet på tilstrekkelig med drikke, var det næringsrik mat det var knapphet på nå. Hadde nok undervurdert tidsaspektet noe, men satset på at kroppen skulle takle matmangelen lengst mulig.

Tverråga hadde flommet opp noe voldsomt med smeltevann i løpet av dagen. Selv om sola aldri ble særlig intens, grunnet et tynt og slørete skylag, så hadde temperaturen vært nokså høy. Men det var ingen vei utenom! Det var bare å la det stå til, og traske uti strykene. Med surklende fjellsko fulgte jeg stien videre nedover skardet – før kroppen satte på bremsene. Kreftene var i ferd med å ebbe ut pga. næringsmangel, noe som først og fremst gikk ut over tempoet.

Nedover Tverråskardet begynner det å røyne på.

---

Nesten nede i dalen, valgte jeg en alternativ trase til venstre. Denne var ikke like etablert som den gamle, men likevel synlig gjennom det høye gresset.

Framme ved bilen lot jeg blikket fare oppetter den bratte fjellveggen og til stedet frampå kanten der jeg for noen timer siden satt og så nedover Leirskarddalen. Var på nippet til å ta denne turen for to år siden, dagen etter Klemetspelet, men den gang manglet jeg den nødvendige gutsen. I dag hadde jeg den riktige gå-på-viljen, og ble belønnet med storslagne naturopplevelser. I tillegg til de artige reinsdyrene, fikk jeg sett fire ryper og en hare.