Sju år skulle det gå før jeg ga meg i kast med et nytt forsøk på Breitinden, den nordligste av de majestetiske Strandtindan ved Aldersundet. Tilbake i 2010 hadde jeg valgt å starte fra “innersida”, altså fra Sørfjorden i Rødøy kommune, men måtte bite i det sure eplet like oppunder toppen. Denne gangen skulle jeg lykkes, selv om rutevalget var under enhver kritikk.
Etter å ha parkert ved Vassvatnet, fulgte jeg veien videre inn mot gårdene. Her var det satt ut bord og benker ved ei info-tavle, som jeg skummet fort over. Kom så i prat med gårdbrukeren, som pekte og forklarte hvor jeg burde gå.
Breitinden, slik den tar seg ut fra Aldersundet.
Nå hadde det seg sånn, at jeg på forhånd hadde tegnet inn traseen på kartet, etter anvisning fra Turbok på nett – en nettside i regi av Polarsirkelen Friluftsråd. Det var helt sikkert greit å ta seg oppover der den lokalkjente mente jeg burde gå, men av en eller annen grunn valgte jeg å holde meg til Turbokas forslag. Dette skulle vise seg å bli en stor tabbe!
Vasstinden ruver over gårdene ved Vassvatnet.
En sti ble fulgt vel 30 m, før den forsvant i et jorde. Nå ville Turboka ha meg til å dreie mot venstre, helt inn mot Storåga. Stusset på at jeg ikke fant noen skikkelig sti, men jeg fortsatte. Terrenget ble snart fryktelig bratt, og Storåga kom ned i viltre fossefall. Måtte gripe tak i alskens kratt, røtter og gress for i det hele tatt å komme meg videre oppover. Lendet ble bare brattere og brattere, og jeg begynte nesten å bli litt småskjelven.
Jeg forbannet den kartansvarlige i Turbok på nett, og så for meg en halvsøvnig byråkrat som ikke hadde den ringeste anelse om hva han / hun holdt på med. Men først og fremst bebreidet jeg meg selv for slett vurderingsevne. Med nød og neppe klarte jeg å karre meg opp, men var da så andpusten etter kraftanstrengelsen at jeg måtte bevilge meg en halvtimes pause. Kontrasten kunne ikke vært større, da jeg etter hvilen vandret inn i det flate Kvannskardet.
Flatene innover Kvannskardet er som en drøm, etter en nervepirrende kraftanstrengelse.
Innover skardet kunne jeg følge en nokså tydelig sti, med Vasstinden ruvende på høyre side og Store Strandtinden innerst. Jeg nøt det lettgåtte terrenget inn mot Nedre Kvannskardvatnet (498 moh.), der det ble påfyll av friskt fjellvann og signering av trimboka på stedet. Etter boka å dømme var stedet godt besøkt, men folk flest hadde vel vett nok til å følge en bedre trase enn det jeg hadde gjort.
Den umiskjennelige profilen av Hestmannen, sett fra Kvannskardet.
Skal en til topps på Lurøys høyeste fjelltopp, Store Strandtinden, følger en visstnok nordsida av vatnet. Jeg hadde derimot satt meg som mål å ta meg opp på den nordligste av Strandtindan, den 1092 m høye Breitinden.
Etter ei enkel kryssing av Storåga ved utoset av vatnet, bar det oppover ei småkupert li. Vatnet ble stadig lenger under meg, og jeg vant høyde skritt for skritt. Jeg måtte så runde yttersida av den drøyt 900 m høye Medtinden, og var spent på hvor bratt denne fjellsida egentlig var. Heldigvis viste terrenget seg snilt, og balansenerven ble ikke satt nevneverdig på prøve bortetter fjellsida.
Det viser seg ganske greit å ta seg langs yttersida av Medtinden.
Oppunder Medtinden møtte jeg på sau, og jeg fulgte da også til dels noen sauetråkk. En av sauene, noen titalls meter foran meg, klarte å sette en stein i bevegelse. Steinen fikk en voldsom fart nedover den gresskledde fjellsida, og holdt nesten på å treffe noen andre sauer lenger ned i fjellet.
Etter å ha snodd meg rundt Medtinden trådte jeg inn i skardet der bekken Dalåga renner. Herfra så jeg Breitinden foran meg. Fortsatt var det et godt stykke igjen, men ingen vanskelige partier, så vidt jeg kunne bedømme.
Igjen flater terrenget ut, og Breitinden kommer til syne.
Nå gjaldt det å komme seg opp på den markante fjellryggen som buer seg ned fra toppen – først i sørlig retning, og så gradvis mer vestover. Ryggen var fin å gå et stykke, helt til steinura tok over. Ura bestod av til dels store og lause steinblokker. Så her var det bare å ta det med ro, og prøve å unngå for mange feiltrinn.
Oppover fjellryggen blir utsikten stadig flottere. Her mot Aldra.
Breitinden er innen rekkevidde.
Over Lurøyfjellet ses Træna, langt der ute i havet.
Det siste partiet oppover mot toppen viste seg drøyere enn det jeg hadde sett for meg, mest pga. all steinen. Men omsider kom varden til syne, og målet var nådd!
Mye stein det siste stykket, men oppover går det da.
Endelig på toppen!
Her stod jeg, en god kilometer over Aldersundet, og speidet utover en eventyrverden av fjell, øyer og hav. Vindstille og en vennlig temperatur gjorde at jeg ble værende på toppen ei god stund denne kvelden. Shorts og T-skjorte var tilstrekkelig bekledning. Når forholdene er sånn, er det bare en drøm å være i fjellet. Noen trimbok fant jeg imidlertid ikke.
Store Strandtinden ruver høyt over de øvrige Strandtindan.
Det skal visstnok være mulig å ta seg ned fra toppen mot nordvest, men jeg fant ut at jeg ikke orket flere overraskelser i form av vanskelig terreng, så jeg slo denne tanken fra meg. Etter å ha tatt et par skrytetelefoner, som seg hør og bør, tok jeg fatt på nedturen.
Jeg tok det med ro og nøt turen i det fine kveldslyset. Først nedover ura, så bortetter den grønne fjellsida oppunder Medtinden, og deretter ned mot Kvannskardvatnet.
Kveldssola stråler mellom Liatinden og Rundtinden.
Kveld går mot natt.
Rett før jeg kom ned til Kvannskardvatnet la jeg merke til et godt voksent par som var på vei nedover Kvannskardet – for øvrig det eneste av folk jeg så på turen. Selv om det ble noe skjømt rundt midnatt, var det likevel greit å ta seg fram. Stien slynget seg elegant ned mot jordene ved Vassvatnet, og det var en helt annen opplevelse enn den tåpelige traseen jeg hadde tatt meg opp.
Det var stemningsfullt å vandre grusveien langs Vassvatnet tilbake mot bilen. Klokka nærmet seg to på natta, og vatnet lå fullstendig blikkstille.
En minnerik topptur avsluttes med å rusle langs Vassvatnet.
Da jeg i ettertid ville dobbeltsjekke forslaget til trase fra Turbok på nett, var kartlenken simpelthen fjernet. Kanskje er det andre som har havnet i det samme ulendet som meg, og klaget? Jeg fant imidlertid et par andre horrible eksempler fra nevnte nettside, der det overhodet ikke var samsvar mellom beskrivelse og inntegnet rute. Moralen får være at det er mye smartere å lytte til lokalkjente enn “skrivebordeksperter”.
Etterord:
Den vakre Storåga som i tusenvis av år har runnet gjennom Kvannskardet og sluppet seg ned i viltre stryk mot Vassvatnet er fra 2020 historie. Da blir nemlig elva lagt i tunell som et ledd i den storstilte utbyggingen av Smibelg og Storåvatn kraftverk.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Sju år skulle det gå før jeg ga meg i kast med et nytt forsøk på Breitinden, den nordligste av de majestetiske Strandtindan ved Aldersundet. Tilbake i 2010 hadde jeg valgt å starte fra “innersida”, altså fra Sørfjorden i Rødøy kommune, men måtte bite i det sure eplet like oppunder toppen. Denne gangen skulle jeg lykkes, selv om rutevalget var under enhver kritikk.
