# 524 • 3. – 5. august 2017

Dag 1 (av 3):

I land

Som ny deleier av familiens sommerhus i det naturskjønne Fleinværet utenfor Bodø, hadde Helle tatt til orde for en tur dit i helga. Værmeldinga var god, så det var ikke nei i min munn!

Etter en fin overfart til Sørvær, anløpsstedet for hurtigbåten, hadde vi tinget skyss med Trond Loge videre til Tverrøya. Trond, som er aktiv i Salten friluftsråd, tok oss vel i mot, og det ble en trivelig tur med motorbåten denne vakre sommerkvelden. Huset på Tverrøya kom til syne, før vi klappet til kai og tok avskjed med Trond.

På Tverrøya igjen.

---

Kjente meg godt igjen fra forrige gang jeg var på Tverrøya, så langt tilbake som i 2012. Utrolig hvor fort årene går! Helle hadde vært her flere ganger de siste årene, også tidligere i sommer. Det kan være vindfullt og hustrig her ute, selv på høysommeren, men nå lå Fleinværet badet i kveldssol, og det var omtrent ikke rørelse i lufta.

Her skal det bli godt å tilbringe et par dager.

---

Tror nok Helle kjente litt på følelsen av å ha overtatt denne vakre pletten på jord. Man får en større omsorg for stedet, og er ikke lenger bare på besøk. Men med eierskapet følger det også plikter, for å holde stedet i hevd. Tanken er vel at det meste av både inventaret og eksteriøret skal få være som det er inntil videre, uten at man setter for stort preg på stedet med det første.

Helle steller i stand.

---

Maten kom på bordet – seint, men godt, før det utpå seinkvelden ble noen velfortjente forfriskninger, som seg hør og bør. Det var godt å være tilbake i Fleinvær, og nyte av den luksusen som et eget hus representerer. Før vi tok oss opp den bratte trappa mot loftet, måtte vi få med oss den vakre solnedgangen. I morra var planen å ro over til ei relativt stor, men ubebodd øy, ikke så veldig langt unna Tverrøya.

Augustmørket senker seg.

---

Vi blir vitne til en vakker solnedgang med Værøya i horisonten.

---

Dag 2 (av 3): Ånsøya

Flo og fjære

Vi hadde det langt fra travelt med å komme oss om bord i robåten. En ting er nå at vi liker å ta det med ro om morran. Men hovedgrunnen var at vi måtte vente til sjøen hadde flødd tilstrekkelig til at vi kom oss ut det smale sundet mellom Tverrøya og sørøstspissen av Sørværet. Det er kun noen få meter som skiller de to øyene, og på fjære sjø kan en nærmest gå tørrskodd over.

Men etter en lang og god frokost, etterfulgt av rykende varm kaffe, var vi omsider klare til å tusle ned mot flytebrygga. Vi kom i prat med damen i nabohuset, som kunne fortelle oss at det var et fint turterreng på Ånsøya, dit vi hadde tenkt oss.

Havet har flødd såpass at vi kan ta årene fatt.

---

Jeg ble utpekt som roer, og etter å ha løsnet båten og fått på oss redningsvestene, la vi fra kai. Ennå var det ikke full flo, og vi begynte å lure på om vi var for tidlig ute med tanke på å komme oss gjennom det grunne sundet. Det var flere store og tangkledde steiner som vi måtte navigere mellom. Det som kompliserte framdriften var at jeg satt med ryggen til, og var avhengig av instruksene fra Helle. Etter mye ‘om og men’ kom vi oss gjennom sundet og i åpnere farvann.

Båten var uten kjøl, og det var ikke helt enkelt å holde stø kurs. Men vi nærmet oss Ånsøya sakte, men sikkert. Vi tok sikte på ei tydelig vik, der vi håpet det skulle la seg gjøre å hoppe i land. Vika viste seg velegnet for ilandstigning, og det bød heller ikke på problemer å fortøye. Så var det bare å aksle på dagstursekkene våre, og utforske hva øya hadde å by på.

På Ånsøya. Utsikt mot vika der vi fortøyde, og mot Tverrøya i bakgrunnen.

---

Noe av det første vi la merke til, var at det var sau her. Som på de fleste øyene i Fleinværet, har øya ingen fastboende. Det finnes heller ingen fritidseiendommer. Det siste er kanskje litt overraskende med tanke på at Ånsøya er den aller største av øyene i Fleinvær. Grønt og fint var det i hvert fall her. Mens Helle fulgte et naturlig søkk i terrenget, valgte jeg å ta meg over noen knauser. Ved ei lita tjønn fant vi ut at vi skulle slå oss til ro.

En bortgjemt idyll, men med velkjente kulisser.

---

Opp av sekken kom det smørbrød, reker som var hentet rett ut av fryseren, samt to hvitvinsglass som snart fikk dertil egnet innhold. Så var det å begynne å pille reker. Ikke den mest meningsløse aktiviteten å bedrive på en dag som denne – og på et sted som dette!

Været var bare helt suverent her ute i havgapet, men før vi visste ordet av det kunne vi kjenne en regndråpe. Og en til. Og enda en. Men det ble med disse unnselige regndråpene.

Ferske reker er ikke å forakte.

---

Nå kunne vi saktens traversert hele øya, men det ble med en liten runde i nærmeste omegn. Vi hadde snakket om å ta oss en tur til denne Ånsøya, men inntil nå hadde det kun vært et navn og en liten flekk på kartet. Når vi nå faktisk befant oss her, så var det som et helt eget lite mikrokosmos. Så likt, men likevel så forskjellig fra det vi vanligvis forbandt med Fleinvær. Her var det små fjellknauser og daler, vann og skog – men ingen hus eller annen bebyggelse.

På Ånsøya er det nok av plass å boltre seg på for besøkende.

---

En skulle kanskje tro at vi var fullstendig uavhengig av klokka på et sted som dette, men det stemmer nok ikke helt. For å komme oss gjennom det nevnte sundet, måtte vi forsikre oss om at det var høyvann. Og nå begynte det å nærme seg tida da vi burde komme oss tilbake, så da var det bare å røske seg opp. Båten lå på plass i vika, akkurat slik vi hadde forlatt den for noen timer siden, og snart var vi ute på sjøen igjen.

På tide å vende tilbake.

---

Roturen tilbake forløp nokså uproblematisk, selv om jeg også denne gangen til stadighet måtte justere kursen. Helle fikk overta årene en stakket stund, slik at hun selv kunne kjenne hvor “lett” det var å holde stø kurs med en båt uten kjøl. Dermed kunne jeg overta kommanderingen – så lenge det varte. Det ble en adskillig mer elegant passasje gjennom sundet nå, enn da vi la ut, og vi navigerte oss uten nevneverdige utfordringer inn til brygga.

Helle med årene, mens jeg overtar rollen som kommandør.

---

Tilbake på Tverrøya ble jeg satt til å klippe plenen – en oppgave jeg tok på strak arm. Helle gikk i gang med middagen, som i dag bestod av saftige koteletter med tilbehør. Også i kveld ble det en fabelaktig solnedgang.

---

Dag 3 (av 3):

I godt selskap

Oppholdet på Fleinvær nærmet seg slutten. Det gjenstod bare å gjøre reint etter oss. Tok med meg noe søppel som kunne brennes i fjæra, og tente på. Resten av søplet tok vi med oss. Etter å ha ryddet og reingjort, skrev vi noen ord i hytteboka, før vi lukket og låste.

Avskjed med Tverrøya.

---

Det var damen i nabohuset som skulle frakte oss til hurtigbåtkaia på Sørvær. Hun var opprinnelig fra Helgeland, men hadde slått rot her oppe for lengst. I Fleinvær var hun så ofte hun kunne, fortalte hun oss. Ei trivelig og selskapelig dame. Her ute er det visst vanlig at alle hjelper alle, og vi tilbød oss å være behjelpelig om vi kunne bidra med noe ved en senere anledning.

Framme på hurtigbåtkaia på Sørvær.

---

Venting.

---

Litt venting ble det før hurtigbåten kom, men det gjorde oss fint lite i det gode været som hadde vedvart hele oppholdet. Med en god følelse vendte vi Fleinvær ryggen.

Hurtigbåten er alfa og omega for kystsamfunnene i Nordland.

---

Mellom holmer og skjær.