Svenningdalen (Gamle Båfjelldalsvei)

Tur nr. 525 / 6. august 2017

stjerne

  • Start: Ca. 16:50
  • Framme: 18:55 / Avskjed: 19:10
  • Starttemp.: Ca. + 20°C
  • Vær: Delvis skyet / sol.

I flokk og følge

Dagen etter den årlige Svenningdagen, 5. august, som for øvrig bærer slagordet “verdens minste bygdedag”, skulle det arrangeres en turmarsj som jeg gjerne ville ta del i. Den gamle ferdselsleia mellom Båfjelldalen og Svenningdalen hadde nemlig blitt kraftig oppgradert av ildsjeler i Svenningdal bygdelag, i form av kvisting, merking, klopping og brubygging, for ikke å glemme tilrettelegging med rasteplasser. Fortsatt gjenstod det visst noe arbeid. Bl.a. skulle det skiltes, men allerede nå var det klart for en såkalt prøvetur.

Ved Folkets hus var det møtt opp en turlysten gjeng, eldre så vel som yngre, kjente så vel som ukjente. Og etter litt ‘small talk’ kunne vi stige om bord i bussen med Pål-Ove Wika bak rattet. 20 turdeltakere var slett ikke dårlig, og framme ved utgangspunktet i Båfjelldalen ble vi ønsket velkommen av Jim Roger Mikalsen – en av ildsjelene som har jobbet med å revitalisere den gamle farleia – og vår guide i dag.

Framme i Båfjelldalen er vi klare til å “prøvegå” den gamle ferdselsveien.


Turen var knapt nok kommet i gang da ei splitter ny bru over Båfjelldalselva kom til syne. Denne, ble vi forklart, var bygd på fundamentene av ei tidligere bru. Plutselig møter vi på den gamle traveren Ole Finseth. Han har tatt seg over fjellet fra Svenningdalen, og satset på å bli med bussen tilbake. Dessverre rakk han ikke den, og måtte dermed slå følge med oss andre tilbake igjen. Ole kunne for øvrig meddele at han hadde møtt på et følge med hest.

Brua over Båfjelldalselva er ny, mens fundamentene er fra ei anna tid.


Dette var ikke første gangen jeg deltok på en arrangert tur med utgangspunkt i Båfjelldalen. Som 17-åring var jeg så heldig å få være med norske og utenlandske veteraner fra andre verdenskrig til Steinbukken, 18. mai 1990, der vi skulle prøve å finne igjen noen gamle inskripsjoner.

Selv om stien ikke var altfor tydelig alle steder, især da vi kom litt opp i høyden, så var traseen godt ryddet og fin å følge. Også merkinga var av beste merke!

I flokk og følge.


Å vandre langs eldgamle ferdselsårer, gjerne til eller fra avsidesliggende gårder, er noe jeg har fått stadig mer sansen for de siste årene. Jeg synes det tilfører turen en ekstra dimensjon, i tillegg til naturopplevelsen, å vite at akkurat her har det vandret mennesker fram og tilbake gjennom flerfoldige generasjoner – ofte med tunge bører i nødvendige ærend, men sikkert også i forlystelse.

Jeg ble for alvor bevisst på denne opplevelsesverdien, da jeg for noen år siden vandret langs Gamle Stavassvei inn mot Stavassgården. Også denne var i stor grad gått i glemmeboka blant folk flest, helt til Stavassdalens venner tok grep og stelte den i stand for allmenn bruk. Inntil da hadde jeg ikke engang viet det en tanke at det fantes et alternativ til bilveien.

Her har det vandret folk i uminnelige tider.


Vi gikk på rekke og rad, helt til vi kom over skoggrensen og opp på snaufjellet, der det var betimelig med en aldri så liten pause. Herfra hadde vi et vidstrakt utsyn mot fjellene i vest, der Gåsvassfjellet, Storklumpen og Kvitfjellet utgjorde naturlige blikkfang. “Det der e’ Finnknean”, proklamerte en av turdeltakerne hardnakket, og pekte rett mot de velkjente Visttindan i nordvest.

På stiens høyeste punkt kommer fjellene i vest til syne.


Da gården i Båfjelldalen ble ryddet midt på 1700-tallet gikk det meste av ferdselen nord gjennom Finnskardet. Gården lå dessuten ikke veldig langt unna den såkalte Allemands-Veyen, som gikk mellom Stor-Fiplingdalen (i lang tid den eneste gården i den langstrakte Fiplingdalen) og Båfjellmoen ved dagens kommunesenter, Trofors. Utover 1800-tallet ser det ut som at “vår vei” overtar som den viktigste for folket i Båfjelldalen. Den følgende bolken er hentet fra Gardshistorie for Grane.

Gamle Båfjelldalsvei

Sitat fra Gardshistorie for Grane, Vefsn bygdebok, særbind III b, s. 180:

Vegen til bygds gikk fra gammelt av utvilsomt først og fremst gjennom Finnskardet i Båfjellet, like nord for garden. Og derfra ut gjennom vestlia av fjellet nordover mot Båfjellmosetra og videre i undlendet  fram til Båfjellmoen. Da var en kommet til bygds.

Dersom en bare skulle ned til nabogarden i Øver-Svenningdalen, brukte en sannsynligvis også i den eldste tida den sørligere og lågere passasjen over Båfjellet sørom Humpen [vår vei], der kom en bare opp i ca. 430 moh. Denne stia fram til Øver-Svenningdalen vart trolig mer viktig mot slutten av 1800-tallet, i engelskbruktida og særlig etter at det i 1888 vart bygd kjøreveg gjennom Svenningdalen.

Denne stia til Svenningdalen gikk opprinnelig fram til Litlenget og gardene i Øver-Svenningdalen. Men da det i mellomkrigstida kom handel i Svenningdalen, vart den lagt i ei sørligere lei og kom ned på riksvegen ved Sørneset. Denne farleia vart mye brukt både vinter og sommer heilt til bilvegen [til Båfjelldalen] vart bygd.

Ole Finseth (nærmest) er en hardhaus som følger den gamle leia både fram og tilbake denne dagen.


Nå bar det nedover mot Svenningdalen, som ligger adskillig lavere enn Båfjelldalen. Det er ikke til å legge skjul på at terrenget ble noe mer krevende, og at stien enkelte partier slynget seg nedover et noe småbratt lende. Likevel var det ikke altfor krevende å ta seg fram.

To steder var det laget rasteplasser med bord og benker, og på begge disse stedene ble det en pust i bakken. Trimbøker var det også her. Nedover mot dalbunnen ble landskapet slakere, og over noen myrstrekk var det kloppet. Skånsomt for naturen og energisparende for turgjengeren.

Over myrene er stien klopplagt.


Traseen for nye E6 ble passert. Her var all skogen ryddet med tanke på framtidig veibygging. Nede i Svenningdalen valgte de fleste turdeltakerne å vandre lysløypetraseen nordover mot Folkets hus, som på barmark er en brei og god gangvei. Kom i prat med en nyinnflyttet svenningdaling fra Skonseng i Rana, som hadde funnet seg godt til rette her.

Tilbake ved “Huset” ble det både en og to kopper kaffe, før vi skilte lag. Det ble en trivelig tur fra Båfjelldalen, over Båfjellet og ned til Svenningdalen i lag med flere gamle kjente som jeg ikke hadde sett på mange år.

You may also like...