Handnesøya

Tur nr. 526 / 26. – 28. august 2017

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 3): Handnes / Handstein

  • Ankomst: 16:40 (Handnes fergeleie) / 19:15 (Handstein)
  • Starttemp.: + 12°C
  • Vær: Overskyet.

Et yndig land

Egentlig var det til Saltfjellet og Blakkådalen jeg hadde tenkt meg. Den altfor tunge sekken stod klar og var pakket for ei uke i fjellheimen. Men jo mer jeg tenkte på den lange og krevende innmarsjen, dess mer sleit jeg med motivasjonen. At også værutsiktene var så ymse, hjalp ikke særlig på.

Nei, Saltfjellet fikk vente! Det føltes mye riktigere å legge turen utover mot den “smukke” Helgelandskysten. Ett alternativ skilte seg ut på årets turplan – Handnesøya. Dette var urørt land for mitt vedkommende. Dessuten ville en tur dit medføre minimalt med bæring. Og sekken var jo alt ferdigpakket. Ja, sånn måtte det bli!

Tidlig neste morgen var jeg på veien, men mye veiarbeid gjorde at jeg fikk knapt med tid. Det ble et hardkjør utover mot Nesna, men jeg rakk 16:10-ferga med en nødskrik. Bare sekunder etter at jeg hadde kjørt om bord som siste bil gikk bommen ned!

Et yndig land.


Halvtimen seinere var jeg på Handnes. Ei ny øy skulle utforskes – spennende! Handnesøya er blant de større på Helgeland, men de rolige terrengformasjonene gjør vel sitt til at den lett kommer i skyggen av andre øyer, som f. eks. naboøya Tomma med sine ruvende og karakteristiske tinder. Synd og skam, for øya kunne by på et førsteklasses turterreng, skulle det vise seg.

Bilen trengte jeg ikke med det første, så den fikk stå i ro på fergeleiet inntil videre. Første post på programmet var å ta meg oppover mot tuftene av husmannsplassen Struben. Men da jeg ikke fant noe utgangspunkt eller skilt langs hovedveien, ga jeg opp. Tross alt var det viktigere å oppsøke det såkalte Langskipet gravfelt, tenkte jeg. Takket være et knøttlite skilt i veikanten, fant jeg fram gjennom skogen, over noe gammel klopping og fram til bestemmelsesstedet.

Langskipet gravfelt.


Feltet ligger på Handnes, lengst sør på øya, og består av om lag femten gravhauger. De fleste av disse er rundhauger, men her finnes også to båtgraver, hvorav den største er hele 34 m lang. Den er dermed blant Helgelands største i sitt slag. Den aller største i vår region finner vi på Heståsen i Sømna, som jeg besøkte i fjor.

Jeg fant tre infotavler av eldre dato, der det bl.a. kom fram at noe av innholdet i haugene er gått tapt etter flere plyndringer. Gravhaugene mener man er fra yngre jernalder / vikingtid. Litt øst for Langskipet finnes en ansamling av noen mindre gravrøyser. Disse skal, ifølge infotavlene, være fra eldre jernalder (500 f.Kr. – 550 e.Kr.).

Jeg leser om hedenske gravskikker og trosforestillinger.


Gravhaugene var fortsatt synlige, selv om hele feltet bærer sterkt preg av gjengroing. Busker, kratt og trær har tydeligvis fått fritt spillerom de siste tiårene. Et tankekors er det jo at menneskene i jernalder og vikingtid anla gravfelt nettopp slik at det skulle være godt synlig fra skipsleia. Jeg tuslet opp mot veien igjen og tilbake til fergeleiet. Veldig praktisk med et toalett her.

Før jeg kjørte mot Handstein på yttersida, der jeg hadde planlagt å slå leir, ville jeg prøve å lokalisere utgangspunktet for en merket tursti opp mot fjellet, som jeg hadde notert meg. Ved Saura, på innersida, fant jeg det. Plass til å parkere var det også her. Supert! Da slapp jeg å bruke tid på leiting i morra. Nå gjaldt det å komme seg til Handstein, og få opp teltet mens det ennå var dagslys.

Fra Handnes er det lite som hindrer sikten sørvestover mot Hugla, Løkta og Dønna.


Etter å ha kjørt en asfaltert vei til gårdsbygningene på Handstein, fortsatte jeg vel en km langs en grusvei, der jeg fant plass å parkere. Tok med meg det viktigste fra sekken (som jo var pakket for en ukestur i Saltfjellet) og trasket i vei ned mot Storvikneset. Fulgte først kanten av en åker, før jeg kom ut på neset. Noen opplagte teltplasser var ikke å se, men det bød likevel ikke på problemer å finne seg et egnet sted for det transportable hjemmet mitt.

Her nede ved sjøen var det åpent og trivelig, og jeg hadde utsikt mot en rekke av de velkjente Helgelandsøyene. Aller nærmest, i vest, lå Tomma. I tillegg kunne jeg skue mot bl.a. Lovund, Træna, Lurøya og Hestmannen. Teltet kom opp, før det omsider ble en etterlengtet middag.

Ved Handstein finner jeg meg godt til rette.


Utpå kvelden, etter at det hadde blitt mørkt, tok jeg med meg et par boksøl og gikk opp på en liten høyde nær teltet og slengte meg ned i lyngen. Det var såpass mørkt at jeg bare kunne ane konturene av fjellene på Tomma. Men noen fjerne lys kunne ses her og der. Til tross for et massivt skydekke, var det nærmest helt vindstille.

På dette tidspunktet skulle jeg egentlig ha befunnet meg langt inne i Saltfjellet, men her satt jeg i stedet på yttersida av Handnesøya. Og det føltes helt riktig!


Dag 2 (av 3): Stokkatinden

  • Start: 14:00 (Saura)
  • Framme: 16:45
  • Tilbake: 20:35
  • Temperatur: + 12°C
  • Vær: Overskyet → sol fra klar himmel.

På skråplanet

I dag var det store målet å ta meg opp på øyas høyeste fjelltopp, Stokkatinden (599 moh.). Fortsatt var det overskyet, men alt lå likevel til rette for topptur.

Kjørte til utgangspunktet på innersida av øya, som jeg lokaliserte i går. Dit var det ei mils kjøring, om Handnes. Den lille dagstursekken ble akslet på, før jeg bega meg oppover lia langs en traktorvei. Ei infotavle fortalte at jeg befant meg ved Dillern / Ørnes naturreservat. Formålet med vernet er å bevare en – i norsk målestokk – større forekomst av treslaget hassel. Både traktorveien og stien videre var god å følge. Slakt og fint var det også oppover.

Stien er tydelig og lendet slakt, helt opp på snaufjellet.


To unger med bærspann kom slentrende nedover. De voksne hadde gjort opp bål, og den gode lukta kjentes godt da jeg passerte. Et parti med den forhatte sitkagrana måtte så forseres. Her var det som forventet mørkt, dødt og dystert, men jeg var heldigvis straks under åpen himmel igjen.

Ved Sauraelva, som hadde overraskende stor vannføring, gjorde stien en solid krok ned i elvegjelet, før den kroket seg elegant opp igjen. Omsider var jeg over skoggrensen og begynte å få en viss utsikt.

Hugla i sørvest.


Nesna i sør.


Straks jeg var på snaufjellet kom jeg inn i et noe småkupert og knausete område. Fant snart ut at den gode stien ikke gikk mot Stokkatinden, men mot Storvatnet. Likevel var det liten tvil om at så snart jeg var oppe på fjellryggen som fører til topps, så var det bare sjarmøretappen igjen.

Et litt knausete parti må forseres, før jeg kan ta meg opp på fjellryggen.


Egentlig var planen å gjøre en avstikker til Storvatnet, og ta meg helt til Esjebergan på nordsida av vatnet. Dette er, som navnet antyder, et område med esje (kleberstein), der det skal være risset inn mange gamle årstall og initialer. Men jeg innså at denne avstikkeren ville komme til å ta urimelig lang tid, så jeg fikk heller ha denne severdigheten til gode til en annen gang. Hovedmålet mitt var å komme meg til topps på Stokkatinden.

På begge sider av Litl-Sjona er det et frodig kulturlandskap.


Veldig gledelig var det at skyene hadde trukket seg vekk i løpet av turen, og at jeg ble begunstiget med strålende sol fra en tilnærmet klar himmel.

Kom meg enkelt opp på fjellryggen, som viste seg fin å følge – selv om terrenget hellet kraftig mot øst. På vestsida av ryggen gikk det bratt ned mot Storvatnet. Halvannen km gjenstod før jeg var på toppen, men jeg hadde det ikke travelt med å komme dit fortest mulig. I det vakre seinsommerværet var det en nytelse å vandre uanstrengt bortover fjellryggen med de kjente og kjære kystfjellene som kulisser.

Stokkatinden – Handnesøyas høyeste fjell.


Rett nedenfor ligger Storvatnet, som for øvrig er det største vatnet i Nesna kommune.


Hestmannen sniker seg med på bildet bak Lurøya og Stigen. Nesøya t.v.


På skråplanet.


Så var det gjort! Handnesøyas høyeste fjell, Stokkatinden på knappe 600 moh., var besteget. Jeg klapset til den store og flotte varden, som for å understreke at jeg var oppe. Jammen var det ikke bok her også! En rask gjennomgang kunne framvise vel 50 besøkende, hvorav flere i en og samme gruppe. Det er ikke mange i løpet av en hel sommer, og ikke sammenlignbart med De syv søstre, Rødøyløva eller andre populære fjell.

Endelig!


En drøss av kystfjell kunne skues herfra, helt nedover mot Vega og Søla i sør. Nordover så jeg ikke fullt så langt, pga. de høye fjellene nord for Sjona. Men Blokktinden i Rødøy og en flik av Svartisen kom likevel til syne. Litt artig var det at jeg kunne se den sydligste delen av bebyggelsen i Sandnessjøen.

I det fine og milde været la jeg meg på rygg i lyngen og slumret ei stund. Ikke et vindpust. Ikke et insekt, med unntak av ei humle som suste fort forbi. Og folk hadde jeg ikke sett siden bærplukkerne nede i skogen. En time og tre kvarter nøt jeg tilværelsen på toppen av Handnesøya, før det var på tide å komme seg nedover igjen.

I finværet er det bare herlig å ta livet fullstendig med ro på toppen av dette flotte kystfjellet.


Etter trimboka å dømme er Stokkatinden lite besøkt, noe som for meg virker uforståelig.


Nedover gikk det veldig greit, og jeg nøt turen og utsikten mot hav og land. Ned gjennom skogen begynte det så smått å bli litt skumt. Og nettopp de svake lysforholdene gjorde at jeg havnet i en litt underlig og – sett i etterpåklokskapens klare lys – latterlig situasjon.

På andre sida av den tidligere nevnte bekkekløfta, der Sauraelva kommer ned, stod en håndfull kyr og beitet. Det var bare det at den ene av kyrne lignet mistenkelig på en okse. Og akkurat dette kreaturet stod faretruende nært stien. Jeg stod på min side av kløfta og vurderte hvordan jeg skulle komme forbi. Gikk et stykke tilbake igjen i håp om at oksen skulle flytte seg – men nei! Til slutt måtte jeg bare prøve å snike meg forbi, og så da at “oksen” var ei helt alminnelig ku som myste rart på den tobeinte.

Tomma tar seg godt ut fra enhver vinkel.


I sør har jeg utsikt mot en rekke øyer, med Vega og Søla lengst unna.


Nede igjen, kjørte jeg innom fergeleiet for å benytte meg av sanitæranlegget og sjekke rutetabellen. Men noen rutetabell var ikke å finne! Heldigvis var det nett her, så jeg fikk lastet den ned. På turen hadde jeg gumlet i meg såpass med havrekjeks og rosiner at jeg ikke var særlig sulten da jeg kom tilbake til teltleiren. Men det var godt å få skiftet sokker og undertøy og slappet av i soveposen med en god kopp kaffe.

En storartet seinsommerdag går mot kveld.


I 23-tida var jeg ute av teltet igjen. Det var selvsagt mørkt på denne tida, men likevel en annen type mørke enn i går, da det var overskyet. I kveld var det en fantastisk stjernehimmel med et anstrøk av nordlys. Som seg hør og bør i en sådan stund ble det en prøvesmak av Saltfjell-konjakken, og den holdt mål!


Dag 3 (av 3): Skaga

  • Avskjed: 13:45 (Handstein) / 15:20 (Handnesøya)
  • Vær: Overskyet. Vind. Lette regnbyger.

Siste hand på verket

Gråværet var tilbake og bølgene slo hardt oppetter den lille stranda. Jeg innså at jeg hadde vært heldig med været i går, da det gjaldt som mest.

Opprinnelig var tanken å følge den 2,5 km lange stien til Handsteinhagen – en gammel ødegård i sjøkanten, der det i dag kun er ruinene igjen. Men jeg bestemte meg i stedet for å kjøre langs innersida av øya til Skaga, så langt veien gikk, og så fortsette til fots mot nordøstspissen av Handnesøya. Dermed pakket jeg sammen, bar opp til bilen og kjørte.

Det blir litt trasking også i dag, noe kropp og sinn bare har godt av.


Turen tok ikke mer enn tre kvarter fra jeg startet til jeg var tilbake. En kjerrevei ble fulgt til Vassvika, før jeg fortsatte helt ut på noen svaberg.

Fra bergene så jeg både innover Sjona og utover fjordmunningen av den samme fjorden. Sjona er kjent som en av de dypeste fjordene på Helgeland, og når en dybde på over 620 m. Så vidt meg bekjent, er det kun Bindalsfjorden som er dypere i våre områder.

Store dyp langs nordsida av Handnesøya.


Hit, men ikke lenger.


En time seinere satt jeg på fergedekket og så meg tilbake. At ei såpass stor øy som Handnesøya hadde blitt oversett i alle år var smått utrolig. Men fortsatt er det mye severdig her som jeg ikke fikk besøkt, som Struben og Handsteinhagen – og Esjebergan oppe ved Storvatnet. Butikken på Saura var jeg heller ikke innom. Men så har man vel et påskudd for å komme tilbake en gang.

Jo, Handnesøya var et helt riktig valg av turmål. Jeg gremtes ikke et sekund over at Saltfjell-turen gikk fløyten idet jeg speidet opp mot varden på Stokkatinden, som bare ble mindre og mindre fra fergedekket.

Betraktninger om navnet på øya

Navnet Handnesøya skiller seg klart ut fra navnene på de fleste andre større øyene i området, som Tomma, Dønna, Løkta, Hugla, Skorpa, Træna, osv. Det faktum at navnet er sammensatt, tyder på at det ikke er veldig gammelt.
En teori er at øya i tidligere tider bare het Hand (eller Handa). Dette kan ha gitt navn til flere steder på øya som Handstein og Handnes, samt muligens Handå på fastlandet i Sjona. I middelalderen fremstår gården Handnes som en meget mektig og fremtredende gård på Helgeland. Dette kan ha ført til at øya ble identifisert som øya gården Handnes ligger på, altså Handnesøya. Det kan dermed se ut til at øya har gitt navn på gården, som igjen har endret navnet på øya (kilde: Nesna bygdebok, Øyvind Jenssen).
Stedsnavnsgransker Oluf Rygh (1833 – 1899) skriver følgende i verket Norske Gaardnavne:
Navnene Handnes og Handstein indeholder udentvivl et ældre Navn paa Øen. Dette kan formodes at have været *Hǫnd. Navnet maa have sin Grund i noget eiendommeligt ved Øens eller snarere dens Fjeldes Form, som har givet Anledning til Sammenligning med en Haand.
Formen på gårdsnavnet Handnes finner vi igjen i andre eldre gårdsnavn på Helgeland som Sømnes (Sømna) og Dønnes (Dønna). Likeledes Handstein, som har sin parallell i f.eks. Vegstein (Vega). Felles for disse er at øynavnet står som første ledd i gårdsnavnet.

You may also like...