Kjerringfjelltoppen

Tur nr. 527 / 4. september 2017

stjernestjerne

  • Start: 9:10
  • Framme: 13:55
  • Tilbake: 17:30
  • Starttemp.: + 8°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → delvis skyet / sol. Etter hvert vind / sterk vind på toppen.

Høst i emning

Noen av oss får jo “løpetid” med en gang meteorologen melder om sol fra klar himmel. Jeg lot meg ikke be to ganger – det måtte bli topptur!

Vet ikke hvor mange ganger jeg har sendt et lengselsfullt blikk opp mot Kjerringfjellet når jeg har kommet kjørende nedover Randalen, og tenkt at en dag må jeg da sannelig få til en tur dit opp. I dag var dagen!

Kjerringfjellet er et iøynefallende blikkfang når en er kommet seg ned fra Saltfjellet.


På denne årstida bør en være tidlig på’n om en ikke vil bli overrumplet av høstmørket, og klokka ni var jeg på pletten ved Elvmøthei camping. En rask tur på avtredet, og så var jeg i gang.

Etter å ha passert en port gikk jeg til høyre, før jeg tok til å følge en traktorvei oppover lia. Denne viste seg svært grei å følge. Veien gikk etter hvert over i en ordinær sti, og etter vel to kilometers gange var jeg oppe ved ei hytte.

Traktorveien fører meg enkelt oppover fra dalen.


Fra hytta slynget stien seg videre, men åpenbart i feil retning med tanke på en bestigning av Kjerringfjelltoppen, så jeg hoppet av. Et belte med kratt- og bjørkeskog var bare å holde ut. Snart var jeg over skoggrensen og kom inn i et åpent og innbydende fjellterreng.

Et innbydende fjellterreng.


Auronasa, denne eiendommelige fjellformasjonen, som for øvrig er motiv for Rana turistforenings logo, kom til syne inne ved svenskegrensen.

Det hadde dessverre blitt minimalt med søvn i natt, og på vei oppover Kjerringfjellet så jeg meg nødt til å innta horisontalen og slumre et øyeblikk. Men det var tydeligvis ikke tilstrekkelig. På nytt blir jeg rammet av akutt trøtthet, og nå er det kun søvn som gjelder! Etter dette siste avbrekket, der jeg er borte ei god stund, føler jeg meg pigg igjen.

I sørøst kommer Auronasa til syne.


Stusset litt på ei metallstang som stod rett opp av fjellet, og da jeg så nærmere etter så jeg ei til. Og enda ei. Det var tydeligvis en merket led oppover fjellsida, og jeg bestemte meg for å følge denne. Noe vedlikehold var det imidlertid lite som tydet på, da en del stenger var kraftig bøyd. Noen lå også på bakken. Likevel fungerte stengene som gode veivisere oppover fjellsida – helt til topps.

I høyden er underlaget av den harde sorten.


Da jeg nærmet meg toppen tok vinden seg kraftig opp, men jeg fikk da starvet meg noe ustøtt bortover mot toppvarden på 1211 moh. Litt bortenfor stod et militærgrønt bygg. Dette var beleilig, da jeg kunne sette meg ned i ly for den sterke vinden og innta næring i fred og fordragelighet.

Toppen er nådd – stor stas!


Mot Gilatinden i Saltfjellet.


I alle retninger er det fjell så langt øyet kan se – også mot sør.


På Kjerringfjelltoppen er det mulig å sette seg i ly for vinden, noe jeg vet å benytte meg av.


Særlig lenge ble jeg ikke på den vindutsatte toppen. Også nedover fulgte jeg stengene, helt til terrenget begynte å flate ut, da jeg fant min egen trase.

I skarp kontrast til forholdene på toppen, var vinden svært beskjeden i lavfjellet. Her var det bare en nytelse å vandre. Den klare lufta og de spreke fargene i naturen levnet ingen tvil om at høsten var i emning, selv om sommeren ikke helt lot til å slippe taket – i hvert fall ikke temperaturmessig.

En naturlig skulptur.


For et herlig fjellterreng!


Høst i emning.


Utsikt oppover Randalen og Saltfjellet.


Et tilbakeblikk mot Kjerringfjellet.


Bevilget meg en liten pause, der jeg bl.a. fikk ringt til Helle, før jeg til slutt slentret meg nedover traktorveien mot Elvmøthei.

Ikke så mye seinere – i bilen, på tur oppover Randalen – fikk jeg øye på Kjerringfjelltoppen i speilet, vel vitende om at nok et prakteksemplar av et helgelandsfjell var besteget.

Brisen suser sart og forsiktig i løvet, på tur nedover mot Elvmøthei.

You may also like...