Saltfjellet (Blakkådalen)

Tur nr. 530 / 29. – 30. september 2017

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2): Røvassdalen – Blakkådalshytta

  • Start: 11:20
  • Framme: 18:20
  • Starttemp.: + 3°C
  • Vær: Klart / sol fra klar himmel.

Gjennom urørt urskog

Et kraftig høytrykk hadde virkelig festet grepet over Nordland, og det reiv og sleit i tursjela. Jeg kunne jo ikke være bekjent av å bli sittende hjemme i dette været. Det som pirret fantasien litt ekstra var et turopplegg jeg hadde avskrevet for året, men som nå – i slutten av september – framstod som aktuelt igjen. Kunne det virkelig la seg gjøre å få til en tur innover den øde Blakkådalen likevel da?

Jeg trengte ikke lang tid før en “mini-versjon” av de opprinnelige turplanene var utmeislet. En lang innmarsj og en like lang utmarsj ville det bli, men med overnatting på Blakkådalshytta slapp jeg å drasse med meg telt og en del annet utstyr.

Et døgn seinere var jeg framme på p-plassen i Røvassdalen, nord for Mo i Rana. En brukerundersøkelse på stedet kunne ikke besvares, da det ikke fantes penn her. Selv om det var kaldt nede i dalen, var det liten tvil om at så snart sola fikk grep ville det bli nok en nydelig høstdag. Jeg heiv sekken på ryggen og la av gårde langs en kjerrevei, klar for nye villmarksopplevelser.

Så blir det altså en tur inn i Saltfjellet likevel.


Allerede etter ti minutters gange, oppå et høydedrag, kom jeg til en nokså spesiell plass. Det var nemlig i all hovedsak her at Knut Hamsuns nobelprisvinnende roman, Markens Grøde, fikk sin første filmatisering. Dette skjedde så tidlig som i 1921, kun fire år etter at romanen ble utgitt, og Hamsun selv skal ha deltatt i arbeidet med utvelgelsen av lokasjon. Jeg hadde et ørlite håp om å finne synlige tegn i terrenget etter innspillingen, men 96 år etter var det fint lite å se.

Brått kommer et helikopter flygende i lav høyde nedover Blakkådalen. Ikke noe spesielt ved det, hadde det ikke vært for en dau elg som henger under. Tydelig at det var elgjakt. I løpet av den neste halvtimen blir jeg vitne til det samme helikopteret hente ned to elger til. Ganske fascinerende å se på i grunnen, selv om helikoptertrafikken brøt med følelsen av villmark.

Elgjakta er visst i gang.


Men snart var det kun naturens egne lyder som kunne fornemmes. Kjerreveien tok slutt, og jeg fortsatte på en merket sti videre innover skogen. Merkinga var unektelig preget av både vær og vind og tidens tann, men stien viste seg heldigvis godt opptråkket og var grei å følge.

Jeg hadde stålsatt meg for en strabasiøs tur innover Blakkådalen. Fra p-plassen i Røvassdalen og inn mot Blakkådalshytta skulle det være godt og vel tolv km. I og for seg ikke avskrekkende langt, men da folk hadde fortalt meg at denne turen var noe av det mest slitsomme de hadde begitt seg ut på, og lest at strekninga skulle være de “lengste” tolv kilometerne i Rana, hadde jeg vegret meg. Men enn så lenge gikk det greit – kanskje mye takket være en ikke altfor tung sekk.

Jeg belager meg på en lang og strabasiøs marsj innover Blakkådalen.


Ei infotavle fortalte meg at jeg snart ville tre inn i Blakkådalen naturreservat. Dette hadde jeg gledet meg til, da reservatet består av to områder med naturlig granskog som er blant de nordligste forekomstene i Europa (med sørlig innvandring). Den til dels storvokste skogen er minimalt påvirket av mennesker og har fått stå urørt i svært lang tid.

Nord i reservatet skal det til og med finnes ekte urskog av furu. Tidligere hadde vi en god del urskog i Norge, men i løpet av det siste århundret er så godt som alt forsvunnet. Men enkelte steder finnes det altså rester av urskog, som her i den nedre delen av Blakkådalen.

Granskogen i Blakkådalen er blant Europas nordligste (med sørlig innvandring).


Urskog

Sitat fra Store norske leksikon:

Urskog er etter streng definisjon helt urørt skog uten spor av hogst eller inngrep. I Norge er urskogen praktisk talt borte etter århundrer med hogst, beiting, seterdrift, og, i nyere tid, vei- og hyttebygging. Knapt en halv prosent kan betegnes som urskog. Dette omfatter enkelte lommer med skog, som har vært så utilgjengelige at de er svært lite påvirket av menneskelig aktivitet.

Inn i granskogen.


Blakkådalen naturreservat:

Sitat fra Naturbase.no (Miljødirektoratet):

Naturreservatet ligger i nedre del av et større, veiløst dalføre. Her ligger det to mer eller mindre adskilte, naturlige granforekomster som er blant de nordligste i Europa. Blakkådalen inngår arronderingsmessig naturlig i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Formålet med vernet er å bevare et spesielt barskogområde med to granforekomster som er blant de nordligste i Europa, samt furuskog av ekte urskogkarakter.

Idet jeg var i ferd med å entre reservatet, dukket en artig liten skapning opp – et ekorn! Det stod rolig på granstammen lenge nok til at jeg fikk knipset noen bilder, før det ante uråd og pilte videre oppover treet i en forrykende fart. Bestandig artig å få være vitne til litt dyreliv i naturen.

Denne krabaten viser seg idet jeg trer inn i naturreservatet.


Oppe på Storfjellenden, som er et markant fjellframspring en må over, satte jeg meg ned. Herfra kunne jeg se et godt stykke videre oppover dalen. Frykten for et vanskelig landskap hadde hittil vist seg overdrevet. Litt opp og ned riktignok, men langt fra så ille som det jeg hadde forestilt meg. Dessuten var det jo greit å kunne følge en veletablert sti innover dalen.

Med ett får jeg se en tre, fire mann komme traskende nedover dalen. Sistemann i følget kommer jeg i prat med. Det viser seg at det er de som har drevet elgjakt her inne, og basen har de hatt på Blakkådalshytta. Etter en tur innom skogstua, som ligger lenger inn i dalen, nede ved Blakkåga, var de nå på vei tilbake. Virkelig jakthell hadde de ikke opplevd før på tampen, kunne den trivelige karen opplyse om.

Pause på Storfjellenden.


Etter at Storfjellenden var tilbakelagt, slyngte stien seg slakt nedover mot Blakkåga. Elva var stri og hadde en umiskjennelig grågrønn farge som fortalte sitt tydelige språk om at vi hadde med slamtransporterende brevann å gjøre. Så er da også Svartisen like i nærheten.

Blakkåga fører med seg både smeltevann og sedimenter fra Svartisen.


Nå som jeg var omtrent halvveis var det på tide med en skikkelig matpause, og på en fin plass frampå elvebredden slo jeg meg ned. Været var som forventet av ypperste merke, og jeg var glad for at jeg hadde tatt med tilstrekkelig med drikke. Brevann skal en jo som kjent ikke føre i seg.

Halvveis, og på tide med en matpause frampå elvebredden.


Turens saftigste motbakke stod nå for tur. Fra elva bar det oppover ei seig li, skritt for skritt. Stadig vekk måtte jeg fram med kameraet. Her er det nok et slit å ta seg opp med tungpakket sekk. Trøsten fikk være at når de 300 høydemeterne var unnagjort, ville terrenget begynne å flate ut. Det er for øvrig i dette området at det er “furuskog av ekte urskogkarakter”.

Oppover den tøffeste motbakken på turen blir utsikten stadig bedre.


Ei stor og iøynefallende flyttblokk på toppen av lia går under navnet Lappsteinen. Denne skal visstnok være en eldgammel samisk offerstein (kilde: Ryvarden: Norges nasjonalparker). Omsider var jeg over skoggrensen, og lendet begynte å slake ut. Men fortsatt gjenstod det adskillige kilometer før jeg var framme ved hytta. Jeg fikk et flott skue innover sidedalen Bjellådalen (som ikke må forveksles med den langstrakte Bjøllådalen), og en flik av Austre Svartisen kom til syne.

Nede i bunnen av Blakkådalen, på et markant nes på motsatt side av Blakkåga, var det at Blakkådalen gård i sin tid lå. Dette var utvilsomt en av Ranas mest avsidesliggende gårder, og ble endelig oppgitt rundt 1910.

Hardt slit og ukuelig pågangsmot måtte nok til for å kunne høste markens grøde i Blakkådalen.


Blakkådalen gård

Sitat fra Til fjells i Nordland, 1. utg., s. 173:

Blakkådalsgården var en av de mest avsidesliggende gårder i Rana, men langt fra den dårligste. Med en beliggenhet på ca. 170 moh. ble det i normalår bra avling, både av korn og poteter. Det sies at potetgresset frøs før nede i Røvassdalen.

Etter det en kjenner til ble gården rydda i 1770-årene, og Nils Tomassa var den første rydningsmann vi kjenner til. Gården ble nedlagt omkring 1910, men hadde i mellomtida ligget øde flere ganger. Bare de dyktigste og mest arbeidsomme klarte seg her. I dag fins kun tuftene igjen.

Den siste halvannen km skiftet landskapet karakter. Terrenget ble flatt og lettgått, og stien fulgte til dels toppen av morenerygger. Jeg ble for øvrig vitne til fem ryper i vinterham i dette området. Det begynte for alvor å nærme seg kveld, så jeg hadde i grunnen bare tida og veien på meg før mørket ville senke seg.

Det siste strekket innover mot hytta er åpent og lettgått.


Etter langt om lenge og lengre enn langt øynet jeg omsider Blakkådalshytta, som lå vakkert til i fjellbjørkeskogen. Spørsmålet var om det var folk der. Ved første øyekast kunne jeg ikke se at det røyk fra pipa, men man vet jo aldri. I og for seg kunne det jo vært trivelig med selskap, men det er utvilsomt en egen frihetsfølelse å få lov til å disponere ei hel hytte for seg selv.

Endelig kommer Blakkådalshytta til syne.


Vel framme, hengslet jeg av meg sekken og satte meg ned på en av benkene ved hytta. Blakkådalshytta skal ifølge Rana turistforening stå åpen for fjellvandrere, men for sikkerhets skyld måtte jeg bare kjenne om døra var ulåst. Jo da, det var den! Like bortenfor hytta kom det ned en bekk med kaldt og friskt fjellvann, og før jeg gikk inn fylte jeg opp det jeg hadde av flasker.

Det er godt å være framme.


Som seg hør og bør på DNT-hytter, var det første jeg gjorde å signere protokollen. Jaktlaget hadde skrevet seg opp før meg, og da jeg tok en titt i hytteboka kom det fram at de hadde hatt tilhold her i nærmere ei uke! Kun noen få timer hadde gått siden elgjegerne forlot stedet, og fremdeles var det nokså varmt i hytta. “En pangavslutning” hadde de skrevet så treffende – helt i tråd med det en av jegerne hadde fortalt meg da jeg møtte dem.

Ennå kunne det selvsagt komme folk, men nå som det begynte å mørkne anså jeg det som mindre sannsynlig. Tenk å få disponere hele denne herligheten for seg selv! Hytta var utstyrt med solcellepanel, og snart ble det lys i kåken. Vellyd fra en DAB-radio ble det også. Og etter litt kokkelering på kjøkkenet kunne jeg sette meg til bords inne på stua og innta dagens middag.

Både notater og bilder må til, hvis det skal resultere i turrapporter.


Det ble en koselig kveld på Blakkådalshytta. Kaffen ble inntatt i en gyngestol, mens jeg saumfarte hytteboka, der mang en skildring var nedskrevet. Også andre spennende bøker fantes her. Noen hadde satt igjen en raus skvett Balder, og jeg klarte ikke å dy meg. Takk for den!

Før jeg tok kveld måtte jeg ut og ta en titt på en aldeles fabelaktig stjernehimmel. Et ansrøk av nordlys var det også.


Dag 2 (av 2): Blakkådalshytta – Røvassdalen

  • Start: 12:00
  • Framme: 17:45
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → delvis skyet / sol / klart.

Aldri si aldri

Det ble til at jeg overnattet i ei av sengene på stua, da det viste seg at sengene inne på soverommet simpelthen var for korte! Soveposen ble rullet sammen og sekken pakket, før jeg tok fatt på reingjøringa. Før jeg forlot hytta var det å slå av strømmen og forfatte noen mer eller mindre velvalgte ord i hytteboka.

God benkplass og skapplass på kjøkkenet.


Blakkådalshytta

Egentlig ble Blakkådalshytta oppført i forbindelse med den planlagte overføringslinja fra Glomfjord til Rana, men da dette ikke ble noe av fikk Rana turistforening overta den gratis.

Hytta ligger på 486 moh. og drøyt tolv km fra Storrøvatnet i Røvassdalen, som er nærmeste utgangspunkt. Den ubetjente hytta er åpen, og har tolv sengeplasser fordelt på tre rom. Døgnprisen per 2017 er kr. 150,- for DNT-medlemmer og kr. 300,- for ikke-medlemmer (kilder: Ryvarden: Norges nasjonalparker, Saltfjellet-Svartisen og Junkerdal og Ut.no.

Ei trivelig hytte.


Svartisen lyser imot meg fra hyttetunet.


Så var jeg i gang med tilbaketuren. Været var like uslåelig som i går, og i og for seg hele september – sol og en meget behagelig temperatur. Det ble fort klart at det var for varmt å gå med genser. T-skjorte var det mest bekvemme under disse forholdene.

Nok en strålende høstdag.


 Høstfjellet på sitt vakreste.


Plutselig går jeg over ende så det synger etter – og det attpåtil oppi en gjørmepytt! Må bare le litt av meg selv etter denne fadesen. Man får jo ikke mer moro enn man lager selv, heter det jo. Etter det svalende gjørmebadet fortsetter jeg som om ingenting skulle ha hendt.

I og med at jeg ikke hadde fått i meg noe særlig med mat ennå, satte jeg meg ned på toppen av den lange bakken, i nærheten av Lappsteinen, og stelte i stand noen brødskiver. Dette var den siste dagen i september, og det var som en fullblods sommerdag. Utrolig flott å være på tur i et sånt vær. Før jeg startet i dag var jeg litt spent på om det ville by på vanskeligheter å holde stien i motlyset. Men den lave sola ble på langt nær så plagsom som det jeg hadde fryktet.

På toppen av den seige bakken blir det omsider frokost. Utsikt videre nedover dalen mot Storfjellenden.


Så var jeg nede ved Blakkågas bredd igjen.


Jeg holdt et greit tempo nedover dalen, selv om jeg med jevne mellomrom måtte fram med kameraet. Sola forsvant etter hvert bak de høye fjellene, og det ble dessuten mer skyer på himmelen. Det var ikke meg i mot, da det ble mindre anstrengende for øynene.

Selv om stien er lang og kronglete, er den også trivelig å følge.


Mange av trærne er svært gamle og har en anselig størrelse.


Spreke farger.


Elvesus.


Forgreininger.


Ekte trollskog.


Mangt et fotomotiv.


Så ble det et sus av villmark også i år. Turen til Blakkådalen har jeg hatt i tankene veldig lenge. Den figurerte i turplanene i årene 2005 – 2009, og så igjen fra 2014 av. Jeg stod praktisk talt på startstreken i august i år, men svært ustabile værprognoser kombinert med en fryktelig tung sekk, gjorde at jeg sleit med motivasjonen. Det endte med at jeg nok en gang droppet Blakkådalen som turmål.

Men man skal jo som kjent aldri si aldri! Da vi ble velsignet med et langvarig høytrykk med sol og finvær i september, vendte den avskrevne turideen tilbake. Turen innover Blakkådalen ble ikke like omfattende som opprinnelig tenkt, men hva gjør vel det? Jeg fikk bekreftet at dalføret langt fra var så krevende som det jeg hadde forestilt meg. Dermed er jeg lysten på å vende tilbake en gang, og kanskje fortsette videre innover dette flere mil lange dalføret.

Alt har sin ende, også flotte fjellturer.


Det var godt å kunne sette seg i bilsetet og suse innover mot E6, før det bar nordover til Bodø. Der hadde en kamerat av meg besøk fra Trondheim, og det var visst festligheter på gang. Allerede var urskogen, elvesuset, høstfargene, stjernehimmelen og hyttelivet i ødemarka blitt til vakre minner.

You may also like...