# 531 • 7. oktober 2017

En ny vri

I alle år helt siden 1989 har jeg spent på meg skiene utpå vårvinteren og lagt av gårde rundt Litjfjellet vest for Svenningdalen. Når den samme traseen – mer eller mindre – har blitt fulgt gjennom nærmere tre tiår, har det vært fascinerende å legge merke til alle slags forskjeller fra år til år – naturlige så vel som menneskeskapte.

Over tid har det likevel meldt seg et behov for forandring – eller rettere sagt fornyelse, om denne årlige begivenheten skal ha livets rett også i framtida. Dette behovet kulminerte i fjor, da jeg sleit meg gjennom tettvokst granskog i et til dels ulendt terreng. I år ville jeg gjøre en ny vri, og utsatte turen et halvt år fram i tid. Det viste seg å være et godt trekk.

Denne jernbaneundergangen langs Vestersidveien er en nyvinning siden forrige rundtur.

---

Jeg la i vei til fots langs Vestersidveien i et kjølig, men fint høstvær. I fjellet var det kommet et vakkert snødryss. Merket at jeg var litt tung i frasparket denne lørdagsmorgenen, men satset på at det ville gå seg til, bokstavelig talt. De tidligere planovergangene til husene på oversida av jernbanen var erstattet med en ny undergang.

Fra Blåfjellneset bar det oppover fra Svenningdalen. Her har jeg altså hatt for vane å ta meg opp på ski hvert eneste år. Derimot går det lenge mellom hver gang jeg ferdes til fots her. Sist gang var i 2009, da jeg gikk til Stavassdalen for å få med meg den høytidelige åpningen av Lomsdal-Visten nasjonalpark. Fra den gang husker jeg stien oppover som god, og det var den fremdeles, åtte år seinere.

Å gå rundt Litjfjellet til fots har jeg aldri gjort før, og dagens tur byr på både kjente og nye synsinntrykk.

---

Også videre innover Svenningskardet var stien stort sett grei å holde, selv om den ble mindre tydelig. Nakne fjellbjørker bar bud om at høsten var kommet langt i fjellet. De flammende høstfargene var det lite igjen av.

Nysnø i Lomsdal-Visten nasjonalparks høyeste fjell, Store Blåfjellet (1293 moh.).

---

Jeg rundet Litjfjellet, og vendte nesen nordover. Frampå kanten mot Dempa kunne jeg konstatere at det var full vinter i Geittinden og Brurskanken oppe i nordøst. Jeg merket meg for øvrig toppen av Hjartfjellet ved Herringbotnet, som jeg aldri tidligere kan huske å ha sett på denne rundturen.

Nærmest umiddelbart etter at jeg kom ned i furuskogen i Dempa slo jeg meg ned og gikk i gang med bålfyring og kaffekoking. Et lite mosegrodd berg fungerte utmerket som stol, med bålet rett nedenfor.

En fin stol.

---

Jeg har det aldri travelt på disse turene, og bål i Dempa er en selvfølge.

---

Etter pausen, som varte i en time og 40 minutter, følte jeg meg piggere i formen. Det bar gjennom de åpne skogtraktene i Dempa og videre langs Stavassveien. Ei sprek dame tok meg igjen like før jeg var på toppen av Langvassåsen. Vekslet noen ord med henne, før jeg var framme ved Bjørns plass.

En ny vri.

---

I nærmere tretti år har den årvisse turen rundt Litjfjellet gått sin skjeve gang.

---

Arbeidet med Bjørns plass var ikke sluttført sist gang jeg tok meg rundt fjellet – i mars i fjor, og jeg for derfor bare forbi. I juni samme år var det imidlertid offisiell åpning under den årlige Stavassdagen. Dessverre kunne jeg ikke delta på dette.

Plassen er et resultat av ildsjelene i Stavassdalens venners iherdige innsats, og er en såkalt panoramautsiktsplass. Navnet har plassen fått etter nå avdøde “stavassvenn” og tidligere ordfører i Grane, Bjørn Bogfjellmo. Også et nytt og flott utedo er kommet opp her.

Bjørns plass er blitt et yndet utsiktsplatå langs Stavassveien.

---

Men jeg kunne ikke dvele for lenge her om jeg skulle unngå å bli overrumplet av høstmørket. Som en slags kompensasjon ble jeg enig med meg selv om at jeg på neste års ‘Litjfjellet rundt-tur’ skulle legge hovedpausen hit til Bjørns plass, og gjøre opp ild og koke kaffe på bålplassen som er anrettet her.

I tillegg til det forseggjorte utsiktsplatået, er det like under Langvassåsen blitt etablert flere korte turløyper siden sist, med gode skilt ved utgangspunktet. Ei av turløypene går rundt den lille Gåstjønna, der jeg en gang på 90-tallet feiret sankthansaften. En annen sti tar seg oppover mot Bjørns plass, mens en tredje sti er myntet på de yngste, og har fått det fantasieggende navnet “trollsti”.

Nye turløyper er blitt etablert – til glede for både store og små.

---

Jeg valgte å ikke gå om Langvatnet, men i stedet følge Stavassveien helt ned mot Svenningdalen, og så Vestersidveien videre sørover. Det ble unektelig en noe monoton trasking langs grusveien, men mot tampen skulle turen ta seg opp opplevelsesmessig.

Fra jernbaneundergangen ved Nedre Hjortskardmo ville jeg følge en skogsbilvei langs oversida av jernbanelinja. Denne ble anlagt i etterkant av skogryddingen som fant sted etter at en orkan hadde ødelagt mye skog i Svenningdalen høsten 2000. I flere år har jeg vurdert å følge denne, men det har bare aldri blitt. Veistubben er kun en kilometer lang, og knapt nok det, men viste seg som et fint alternativ til Vestersidveien.

Fra jernbaneundergangen ved Nedre Hjortskardmo velger jeg en alternativ vei.

---

Veien viser seg trivelig å følge, selv om det så smått begynner å bli skjømt.

---

Ved Blåfjellneset var jeg tilbake på Vestersidveien igjen, og bare ti minutter seinere skulle turens store øyeblikk komme. På vei ned Syllnesbakken hørte jeg fjerne skvulpelyder, som jeg først antok var noe arbeid på E6-sida av Svenningelva. Men da jeg snudde meg og så over elva, der den er på sitt breieste, innså jeg hvor lydene kom fra. En elgfamilie på fire dyr, hvorav to kalver, var i ferd med å ta seg i land på en av de store holmene i elva. For et syn!

Knotet noe voldsomt med kameraet i skumringa, som nektet å fokusere, men noen uklare bilder ble det nå likevel. Å få se fire elger på en gang er ikke hverdagskost, men det er heller ikke rekord. På en tidligere tur rundt Litjfjellet, nærmere bestemt i 2005, ble jeg vitne til intet mindre enn fem elger på vei ned i Dempa. Jeg ble møtt av niesene mine som var ute og lekte, da jeg kom tilbake. Den årlige turen rundt Litjfjellet har definitivt ei framtid, etter denne høyst nødvendige fornyelsen.