Øksendalen

Tur nr. 532 / 28. desember 2017
  • Start: 10:55 (Laksforsmoen)
  • Framme: 14:15 (Øksendalen)
  • Tilbake: 17:45
  • Starttemp.: – 6°C
  • Vær: Overskyet.

Et verdig punktum

Å vandre langs lite trafikkerte veistrekninger har vist seg som et fullgodt alternativ til skiturer de siste romjulene. I 2011 fulgte jeg Vestersidveien langs vestsida av Vefsna fra Grane, over Finnsåsen til Laksforsmoen. I dag ville jeg fortsette der jeg slapp, og følge veien videre nedover mot Øksendalen – ei strekning på 12 – 13 km.

Med noen minusgrader, overskyet og vindstille var det lite å klage på da jeg la i vei. Det kjentes godt å endelig få rørt litt på kroppen igjen etter mye innesitting de siste dagene. Sekk orket jeg ikke å bære med meg.

Vintervandring.


Som forventet var det svært lite trafikk denne fjerde juledag. Underveis ble gårdene Nedre Laksfors, Spølremma og Turmoen passert, en etter en, før det bar over Eiteråga og inn i Vefsn kommune.

Øvre Laksfors på austsida av Vefsna. På denne gården ligger “Engelskvillaen” – nylig åpnet for allmennheten.


De to Laksfors-gårdene, begge ryddet i 1620-årene, på hver sin side av elva nedenfor Laksforsen, har naturligvis navn etter det imponerende fossefallet. Hit opp var det laksen gikk, før det ble bygget laksetrapper.

Spølremma ble ryddet et par tiår seinere, men ble etter hvert et viktig sted for folket i Eiterådalen. Det var nemlig til Spølremma at den kanskje viktigste farleia over Eiteråfjellet kom ned, den såkalte Nesleita. Navnet Spølremma skal ifølge bygdeboka bety ‘strimmel av mark, ‘smal teig’ (spøl) på en ‘langstrakt forhøyning i terrenget’ (rem).

Bygningene på Nedre Laksfors.


Turmoen, som er den nederste gården i dagens Grane kommune, er på alder med Laksfors-gårdene. Navnet skal visstnok komme av ‘dur’ (tidligere lokal uttale: ‘tur’), og sikter etter alt å dømme til larmen fra elvestrykene Fallan i Vefsna, som høres tydelig herfra.

Eiteråga oppover.


Eiteråga nedover.


De siste to, tre kilometerne mot Øksendalen begynte det så smått å skumre. Kjente dessuten at turen hadde vært lang nok – særlig med tanke på at jeg skulle tilbake samme vei. Ved det nedlagte bruket Moen gjorde jeg vendereis.

Framme i Øksendalen begynner dagslyset å ebbe ut.


Det fraflyttede gårdsbruket Moen glir godt inn i omgivelsene.


På tilbaketuren virket motbakkene både lengre og seigere, og mer enn en gang måtte jeg sette meg ned i veikanten. Det ble etter hvert ganske mørkt, men det var likevel ikke altfor ille å ta seg fram.

Etter nærmere sju timers mer eller mindre sammenhengende vandring og ei tilbakelagt strekning på godt og vel 25 km, skimtet jeg endelig bilen. Sliten, sulten og tilfreds, bar det tilbake til nok et dekket julebord.

Årets siste tur ble også årets lengste (målt i antall km) – og slik sett utgjorde vandringen langs Vestersidveien et verdig punktum for turåret 2017. Dyr så jeg ikke. Det vil si, ikke før på bilturen hjem, da jeg måtte bremse kraftig opp foran to elger som plutselig bykset over veien rett foran bilen.

You may also like...