Tur nr. 534 / 16. mars 2018

stjerne

  • Start: 8:45
  • Framme: Ca. 10:15
  • Tilbake: 12:45
  • Starttemp.: – 11°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Heil ved

Ingen tid å miste! Skulle jeg få glede av siste rest med finvær på ei stund var det bare å komme seg ut. Men hvor? Det har gjennom årenes løp samlet seg opp et stort antall turideer av ymse slag, og ved en rask titt i turpermen stanset blikket opp ved en natur- og kultursti i Meløy jeg hadde notert meg, og som kanskje kunne være aktuell. Et stykke å kjøre, riktignok, men likevel lett gjennomførbar – den litt rustne formen tatt i betraktning.

Klokka var ikke mer enn halv seks på morran da jeg startet opp, og knappe tre timer seinere var jeg framme ved fergeleiet på Forøy. Været var fremdeles strålende, men samtidig fryktelig kaldt for årstida. Minus elleve grader viste termometeret da jeg heiv på meg sekken og begav meg i vei. Det var likevel mildere enn bunnoteringen på bilturen, da det hadde vært helt nede i 17 blå.

Forøy fergeleie er utgangspunktet for dagens tur.


Fra fergeleiet fulgte jeg først veien over et høydedrag mot Furøy camping. Herfra bar det ned i fjæra på sørsida av øya, der utgangspunktet for stien var. En tilsynelatende uinteressant tømmerstokk som var anrettet her vekket ikke særlig begeistring, før jeg ble informert om at dette slett ikke var noen hvilken som helst stokk. Da stokken ble funnet vel en meter nede i jorda på Halsa i 2010 ble den sendt til undersøkelse for å stadfeste alderen. Sitat fra infotavla på stedet:

Etter analyse fra dendroøkolog ved Tromsø museum har man kunnet slå fast at stokken ble hugget tidlig på sommeren år 899 e.Kr. Etter antall årringer å dømme ser denne furua ut til å ha spiret i første halvdel av 500-tallet. Den er dermed [bortimot] 400 år gammel, og har altså ligget i jorda i rundt 1000 år.

Selv etter så lang tid er veden fersk, og stokken mangler ikke så mye av barken. De innerste årringene som ble testet daterer seg til år 543 e.Kr. Dette er etter uårene 536, 540 og 542 e.Kr. Disse uårene ser ikke ut til å ha påvirket furua.

Heil ved! Denne stokken har stått imot tidens tann i godt og vel 1475 år.


Ikke så rent lite fascinerende å stå her og betrakte årringene i ei furu som ble felt da Norges konge het Harald Hårfagre. Det jevne snittet i stokken må vel skyldes bruk av sag i vår tid.

Stien viste seg godt tilrettelagt i form av trappetrinn, klopping, infotavler, osv. I terrenget lå det imidlertid et tynt lag med snø som skjulte stien. Det bød likevel ikke på problemer å holde riktig kurs, da det var tråkket opp spor.

Natur- og kulturstien på Furøy er godt tilrettelagt.


Lykken står den kjekke bi, som det heter. Ingen vanskeligheter med å finne fram.


En skulle ikke særlig høyt opp i terrenget før utsikten for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Den ene flotte tinden etter den andre viste seg i horisonten, med Svartisen som bakteppe. Ferga mellom Ågskardet og Forøy måtte også foreviges – for øvrig den nordligste fergestrekningen på Kystriksveien.

Fra ferga har de reisende langs Kystriksveien utsikt mot bl.a. landets nest største isbre, Vestre Svartisen.


Blokktinden (t.h.) og lille Blokktinden ruver i sør – førstnevnte med Nord-Europas største steinur nedenfor.


Det hadde på kort tid blitt vesentlig mildere, og vårsola varmet godt. Jeg var altså på tur på Furøy (også kjent som Forøy) – ei lita, landfast øy like vest for bygda Halsa, sør i Meløy kommune. Navnet kommer – logisk nok – av treslaget furu. Fra ei av infotavlene langs stien:

Furøy har en gang vært dekket av stor furuskog. Men mye tyder på at den gamle storskogen ble borte ved brann en gang i eldgammel tid. Ennå kan en finne rester av furustubber som er forkullet. Her er også tatt ut mye furu til tømmer. I en torvgrøft er det funnet en furustokk på hele 14 meter. Stedsnavnet Furøy forteller at det har vært og er furuskog her. Furua (pinus silvestris) var blant de første “innvandrere” til landet etter siste istid.

Skritt for skritt, trinn for trinn.


Da jeg nærmet meg øyas høyeste punkt (65 moh.) så jeg at det var laget til en platting med to sett bord og benker oppå, og med ei lita værbitt flaggstang like ved. For et flott utsiktspunkt! Herfra hadde jeg fri sikt utover Skarsfjorden mot Svinvær og med den store og berglendte Åmnøya på nordsida av fjorden. Jeg så også hele den vestlige delen av Furøy med Furøyodden helt ytterst.

Egentlig hadde jeg tenkt å slå meg ned et eller annet sted for å stelle i stand et bål, men da det var lagt så godt til rette for fyring her på dette innbydende utsiktsplatået, bestemte jeg meg for å raste her. Men det var litt for tidlig! Først ville jeg følge natur- og kulturstien i hele dens lengde – helt utover mot Furøyodden. Jeg satte fra meg sekken og fortsatte mot vest.

Et praktfullt utsiktspunkt.


Furua har gitt øya navn.


Jeg så først ingen fotspor i snøen, og fryktet et øyeblikk for at jeg måtte finne min egen vei. Men der tok jeg heldigvis feil! Sporene fortsatte. Også på denne sida av øya viste terrenget seg slakt og lettgått.

Et herlig turterreng.


Vel framme på Furøyodden registrerte jeg at det også her var satt ut bord og benker. Et flott tiltak som de fleste turgåere vet å sette pris på! Tidligere på turen hadde jeg passert hellegraver fra jernalderen, som ikke var så lette å få øye på under snødekket. Her ute skulle det visst befinne seg to gravrøyser fra bronsealderen (1800 – 500 f.Kr.), men heller ikke disse kunne ses på denne årstida. Det er likevel ingen tvil om at mennesker har hatt tilhold på Furøy gjennom tusenvis av år.

Ved stiens endepunkt på Furøyodden, lengst vest på øya.


Tilbake ved plattingen på toppen av øya var det å få fram noen solide vedkubber jeg hadde drasset med meg i sekken, i tillegg til litt opptenningsflis og bjørkenever.

Noen minutter seinere var kaffen klar, og jeg kunne sette meg til bords og nyte både kaffen, været og utsikten mot Blokktinden i sør.

Kaffekoking.


Både her oppe og ute ved Forøyodden var det trimbokser. Jeg stusset litt på hvor lite besøkt dette stedet var, da de siste navnetrekkene var fra forrige månedskifte. De tydelige sporene i snøen måtte enten være fra den gang, eller så måtte det ha vært folk her i ettertid som ikke hadde skrevet seg opp. Nedbør hadde det jo omtrent ikke vært i år, så helt usannsynlig var det vel ikke at sporene kunne være flere uker gamle.

Kløyvd ved.


Turlivet er slett ikke å forakte.


Sprengkulden som hersket da jeg startet var nå erstattet med noe som lignet påskestemning. Landskapet lå badet i sol, noe som gjorde godt både for kropp og sjel etter ei altfor lang mørketid. Egentlig hadde jeg forventet at det skulle skye over i løpet av turen, men foreløbig var det ikke en sky å skimte på himmelen. Heller ikke et vindpust var å fornemme denne vakre dagen, og jeg angret ikke et sekund på at jeg hadde kommet meg avgårde grytidlig.

Et landskap badet i sol. Mot øst.


Nede ved Furøy camping vurderte jeg å ta avstikkeren til fiskefôrfabrikken nord på øya, men vel tilfreds med turen som jeg var, slo jeg det fra meg. Lite dyreliv å se, selv om øya ifølge ei av infotavlene tidligere skal ha vært et yndet område for reven med godt synlige revehi intakt. Unntaket var ei and jeg observerte utenfor Furøyodden. Tilbake ved bilen var temperaturen steget til “hele” null grader.