# 535 • 28. mars 2018
Info
- Start: 13:25 (Dønnes kirke)
- Framme: Ca. 15:10
- Tilbake: 17:25
- Starttemp.: + 1°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
I de dage – en vandring i Ole E. Rølvaags barndomsrike
Ole Edvart Rølvaag (1876 – 1931), forfatter og professor, blir i dag ansett som en av de fremste skildrerne av de norske utvandrerne og deres liv og tilhøve på prærien på slutten av 1800-tallet og først på 1900-tallet. Rølvaag var helgelending og vokste opp på husmannsplassen Rølvaag på Nord-Dønna, før han emigrerte til South Dakota som tjueåring.
Jeg kunne godt tenke meg en tur utover til Dønna denne solrike vårdagen, og jeg satte meg fore å gå fra Dønnes kirke og utover mot nettopp Rølvåg. Det ville bli en vandring på 6 – 7 km i flatt lende, der jeg ville få se omgivelsene som Rølvåg vokste opp i, og som han forlot til fordel for et liv på prærien.
Dønnes kirke fra 1200-tallet er utgangspunktet for dagens tur.
Parkerte ved den vakre middelalderkirka på Dønnes, og la i vei vestover. Et tynt lag med nysnø hadde ennå ikke rukket å smelte, og gjort landskapet skinnende hvitt igjen. Men etter å ha lagt Dønnesfjellet bak meg, ble det stadig flere snøfrie flekker å se.
Vestover.
Hadde ikke gått langt før jeg får se en flokk med svaner som svømmer grasiøst etter hverandre bare noen titalls meter utenfor land. Jeg teller åtte stykker. For meg er svaner ikke et hverdagslig syn, så dette var et artig skue.
Svaner på svøm.
Ei stund etter fikk jeg Rølvågen på venstre hånd, og også her ble jeg vitne til noen store og staselige fugler. Denne gangen var det hegra som viste sin tilstedeværelse. De 10 – 15 fuglene tok til vingene da jeg nærmet meg, og fløy med tunge vingeslag i skjul på bortre side av vågen. Først svaner, og så hegrer!
Så var jeg framme ved den gamle husmannsplassen der Ole E. Rølvaag hadde sin oppvekst. En byste på sokkel av forfatteren og ei informasjonstavle like ved bekreftet dette.
Lengselens blikk – Ole E. Rølvaag var en av hundretusener av nordmenn som emigrerte til det forjettede land i vest.
Den norske utvandringen til Amerika:
Masseutvandringen fra Norge til Nord-Amerika startet for alvor i 1866 og forgikk til ca. 1910. Totalt satte om lag 800.000 nordmenn kursen over Atlanteren i denne perioden, og i forhold til folketallet var det kun Irland som opplevde en større utvandring. Også før denne tid hadde det foregått en viss utvandring, men i mer beskjeden målestokk. Bare i 15-årsperioden f.o.m. 1879 t.o.m. 1893 forlot nærmere en kvart million mennesker Norge for å søke lykken i “the promised land”.
En viktig årsak til den store utvandringen var befolkningsøkning – og som en følge av dette, overbefolkede bygder i det gamle bondesamfunnet. Det var også på landsbygda at utvandringen startet. Særlig fra indre fjordbygder på Vestlandet og fjellbygder på Østlandet, der presset på de skrinne jordressursene var sterkest. Etter hvert ble også utvandringen fra de norske byene betydelig.
Men det fantes også andre viktige insentiver for å reise. Særlig forestillingen om nye muligheter og bedre livsvilkår slo an. Og da som nå var vel også eventyrlyst en viktig drivkraft. Gjennom såkalte amerikabrev fikk slektninger i Norge kunnskap om forholdene i den nye verden, og ikke sjelden reiste yngre familiemedlemmer etter på et seinere tidspunkt.
Det var til Midtvesten de fleste nordmenn slo seg ned, særlig i statene Minnesota, North og South Dakota. Virkeligheten som møtte utvandrerne svarte nok ikke alltid til forventningene, og en god del vendte da også tilbake til gamlelandet. (Kilder: SNL og Wikipedia).
På Ole E. Rølvaags gamle hjemsted er forfatteren hedret med en byste.
Rølvågen med De syv søstre, Hestadtinden og den velkjente Dønnmannen som kulisser.
Forfatteren:
Som 20-åring emigrerte Ole Rølvaag til USA fra familiens husmannsplass på Dønna. Året var 1896. Etter et par år med arbeid på farmer i South Dakota og forberedende studier ved Augustana Academy, fortsatte han ved St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Her ble han seinere professor – ei stilling han hadde til sin død i 1931. Men det er forfatterskapet han er kjent for, og som den dag i dag ruver som en bauta i amerikansk migrasjonslitteratur.
Det kan tilføyes at Rølvaags sønn, Karl Rolvaag, oppnådde å bli staten Minnesotas 31. guvernør.
Forfatterskapet:
De to første romanene, Amerika-breve og Paa glemte veie handler om en ung manns møte med Amerika, trolig med flere selvbiografiske trekk. To tullinger (utgitt seinere som Rent gull) er en skarp iakttagelse av immigrantmiljøets overdrevne fokus på materialisme, og tilsvarende mangel på åndelige verdier. I Længselens baat er hovedpersonen en ung kunstner, og handlingen er lagt til både Helgelandskysten og bymiljøet i Minneapolis.
Det er likevel ingen tvil om at Rølvaags hovedverk er romansyklusen I de dage. Fortælling om norske nykommere i Amerika, Riket grundlægges, Peder Seier og Den signede dag. De to første bindene kom ut på engelsk som Giants in the Earth, og fikk status som den store prærieromanen. Verket ble mye lest, og var utvalgt lesestoff på amerikanske High Schools til langt utpå 1960-tallet.
I de to første bindene av romansyklusen, skildrer Rølvaag ei gruppe helgelendinger som bryter land på prærien og bygger seg en ny tilværelse. I de siste bindene er fokuset på andre generasjon, den norskamerikanske ungdommen som vokser opp i skjæringspunktet mellom det strenge norske immigrantmiljøet og det store amerikanske samfunnet med alt som lokker der. Også forholdet til andre etniske grupper, særlig irene, er et tema – der norsk protestantisme blir konfrontert med irsk katolisisme. (Kilde: Norsk biografisk leksikon.)
Rølvaags skrivestue. (Bilde: Augustana University, Sioux Falls, South Dakota).
Huset på prærien – “The Berdahl-Rolvaag House”, nå i besittelse av Augustana University.
Jeg fortsatte videre langs en tilførselsvei til noen hytter i området, i håp om å finne en egnet plass å raste. På en liten høyde kom det til syne et sett bord og benker. Perfekt!
Her satte jeg meg ned ei stund og bare nøt utsikten og den varmende vårsola. Vindstille var det også her ute i havgapet. Jeg befant meg neppe mer enn 10 – 15 m over havnivå, men hadde likevel en enorm utsikt over så å si hele den midtre og nordlige delen av Helgelandskysten – fra Vega i sør til Rødøyløva i nord. Mellom disse lå på rekke og rad (fra sør til nord) Øksningan, Dønnmannen, Slapøya, Havstein, Vandve, Lovund, Træna, Hestmannen og Nesøya.
En nydelig rasteplass og et fremragende utsiktspunkt, nordvest på Dønna.
I Ole E. Rølvaags barndomsrike.
Etter en drøy halvtimes pause, tok jeg fatt på tilbaketuren. Også andre trimmere var å se denne solskinnsdagen, både til fots og på sykkel. Mye av nysnøen hadde allerede tint bare i løpet av de få timene jeg hadde vært ute. Dønnes-kirka kom til syne, og den første påsketuren var straks kommet til ende.
Sagavegen går tvers over den skandinaviske halvøy, fra Bottenhavet til Norskehavet.
Jeg nærmer meg Dønnesfjellet, som jeg må rundt.
Dønnes kirke i motlys.
Ei av tre gjenværende middelalderkirker på Helgeland. De to andre står på Alstahaug og Sør-Herøy.
Dønnes gård har en lang og interessant historie, og er nevnt i Snorres kongesagaer.
Det var alt for denne gang. Et gammelt radiointervju med Rølvaags søster og datter kan forresten høres her.
Tags: Langs landeveienlitteraturlokalhistorie
