# 536 • 30. mars 2018
Info
- Start: 12:05 (Sømna kirke, Vik)
- Framme: 13:25 (Haugvik)
- Tilbake: 17:25
- Starttemp.: + 2°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Jernalderskipet fra Sømna – Norges eldste bordbygde båt
Haugvikbåten kalles den. Båtrestene som helt tilfeldig ble oppdaget i ei myr i Sømna på 1920-tallet under graving av ei dreneringsgrøft har i nesten hundre år vært ansett som et helt spesielt funn blant arkeologene. At båten var svært gammel var uomtvistelig, men nøyaktig hvor gammel var lenge uvisst.
Analyser av det bevarte treverket har vist at det er snakk om en over 2000 år gammel båt, sannsynligvis fra det første eller andre århundret før vår tidsregning. De første analysene som ble gjort indikerte at båten kunne være enda eldre, kanskje helt fra bronsealderen, men dette er nå tilbakevist. Uansett er Haugvikbåten den eldste bordbygde båten som noengang er funnet i Norge.
Nå hadde det seg sånn at jeg gjerne ville se stedet der Haugvikbåten hadde endt sine dager med egne øyne. Dermed gikk jeg i gang med å meisle ut et turopplegg. Etter en passe lang kjøretur parkerte jeg utenfor den vakre Sømna kirke i hjertet av Vik – kommunesenteret i Sømna.
Sømna kirke fra 1876.
Turen hadde jeg lagt opp som en rundtur – en god del langs vei, men også i terrenget. Fra kirka fulgte jeg først gata med navnet Gamle Vik, som har en del gammel trehusbebyggelse å by på. Dette bygningsmiljøet er for øvrig oppført på regional kulturminneplan for Sør-Helgeland. I Gamle Vik ligger også Sømna bygdetun, og jeg smatt inn på tunet et øyeblikk for å se meg litt om. Området yrer av liv og aktivitet under de årlige Sommardagan i Sømna, så hit må man vel tilbake.
Så bar det vestover, forbi Sømhovd og langs sørsida av Mardalsfjellet mot Mardal. Rett før gårdsbygningene på Mardal tar det av en bygdevei sørover, helt i havkanten, og denne tok jeg til å følge. Snart viste et skilt at jeg var i Haugvika, og dermed skulle jeg ikke være så langt unna funnstedet for Haugvikbåten.
Mardalsfjellet (435 moh.) sett fra sør.
Jeg nærmer meg.
Nøyaktig posisjon for funnstedet hadde jeg framskaffet vha. kulturminnesøk.no. Fortsatte et lite stykke til, før jeg tok av fra veien. For å komme til bestemmelsesstedet måtte jeg ta meg gjennom noe furuskog, med en åker på høyre hånd og en bergkolle på venstre hånd (se kart).
Funnet
Båtrestene fra Haugvik ble funnet ved to ulike anledninger. På 1920-tallet ble det første funnet av bordplanker gjort under graving av ei dreneringsgrøft. Den andre gangen man fant rester etter båten var da gårdeier Ole Haugvik i 1931 stakk etter torv i myra. Båtrestene – et flak av bordplanker og ei trelist – lå direkte på sandbunnen under myra i en dybde på ca. 0,7 – 0,8 meter.
De best bevarte bordene ble tatt vare på og smurt inn med et tjæreholdig stoff, men flere steder var treet så nedbrutt at det ikke var mulig å løfte det opp fra myra. Det er i dag bevart deler av to bordplanker, ei list med gjennomgående trenagler, samt fire meget nedbrutte stykker, trolig fra båtens spantsystem. Alt er framstilt av furu, bortsett fra en trenagle av selje eller osp. Et av bordene (saget over før forsendelsen til Vitenskapsmuseet) har en lengde på 2,05 m, mens det er oppimot 23 cm bredt og har en tykkelse på mellom 1,5 og 1,8 cm. (Kilder: M. Sylvester: Norges eldste båt og The Haugvik Boat – A Pre-Roman Iron Age Boat Find from Northern Norway).
I denne forsenkninga ble restene av Haugvikbåten funnet for nærmere hundre år siden.
Det var ingen spor etter utgravningene i dag, og selvsagt heller ikke etter fartøyet. Men jeg kunne levende se for meg Haugvikbåten som for over 2000 år siden lå på sandstranda i den lune vika med ei vid havbukt rett utenfor. I dag er den gamle havbunnen blitt til fruktbart åkerland. Sandstranda har for lengst grodd over, mens myr- og torvlaget har blitt stadig tykkere.
I tidlig jernalder stod havnivået flere meter høyere enn i dag, og der det er åkerland i dag var det dengang ei havbukt.
Haugvikbåten
De første C14-dateringene av båtrestene som indikerte at Haugvikbåten var mellom 2500 og 2800 år gammel, har vist seg feilaktige. Det er sannsynlig at det tjæreholdige stoffet plankerestene ble smurt inn med har forstyrret nøyaktigheten av analysene. Nyere prøver fra trevirke som ikke har vært innsmurt har slått fast at båten er 2000 – 2200 år gammel. Haugvikbåten er altså fra før-romersk jernalder, og oppimot 1000 år eldre enn vikingskipene. (Kilde: M. Sylvester: The Haugvik Boat – A Pre-Roman Iron Age Boat Find from Northern Norway).
Sitat fra Norgeshistorie.no, Universitetet i Oslo:
Lenge mente arkeologer at den såkalte Haugvik-båten, fra en myr i Sømna i Nordland, var fra bronsealderen. I 2006 ble en bunnplanke fra samme båt datert til eldre jernalder. Likevel er Haugvik-båten fortsatt den eldste plankebygde båten i Norge.
Haugvik-båten har mye felles med Hjortspring-båten fra Danmark, fra 300-tallet f.Kr. Denne ligner igjen i grove trekk på båtristninger fra bronsealderen.
Hjortspringbåten er en ca. 19 meter lang krigskano fra omkring 350 f.Kr. Den har siden den ble utgravd i en myr på øya Als i Danmark vært det beste budet på hvordan båtene kan ha sett ut også i bronsealderen. Langt de fleste skipsbilder på helleristningene fra bronsealder og eldre jernalder ligner Hjortspringbåten med “snabler” både for og akter. Vi må formode at de som risset figurene, har latt seg inspirere av de gjenstandtyper de kjente fra hverdagen. (Kilde: SPOR, nr. 2, 2006).
De best bevarte bordene fra Haugvikbåten befinner seg i dag på Vitenskapsmuseet, Trondheim. Foto: Per E. Fredriksen.
Hjortspringbåten, datert til 300 – 400 år f.Kr., har en slående likhet med båtene som er avbildet på helleristningene fra bronsealderen. (Bildet er hentet fra Wikipedia.)
Båtfigur fra helleristningsfeltet i Trovika på øya Tro i Alstahaug. Foto: I. O. Tysnes.
Etter å ha dvelt litt ved Haugvikbåtens funnsted og tatt meg en god pause oppå en av haugene, fortsatte jeg. Jeg hadde bestemt meg for å ta meg rundt Skålvikfjellet for å få litt lengde på turen. Dermed bar det ut i terrenget igjen.
En gjeng som satt og grillet nede i fjæresteinene ble passert, før jeg til min overraskelse kom på ei vardet turløype. Tydeligvis snodde den seg rundt Skålvikfjellet, der jeg hadde tenkt å legge turen. Løypa viste seg veldig grei å følge, først i fjæra, til dels på svaberg. Litt is her og der, men aldri problematisk å ta seg fram. En flott grillplass med benker rundt innbød til et aldri så lite fem-minutt.
Til min overraskelse kan jeg følge ei vardet turløype rundt Skålvikfjellet, helt ute i havgapet.
Travelt har jeg det ikke, så jeg innvilger meg en ny pause.
Fra grillplassen gikk turløypa opp på Langberget – en langstrakt bergrygg som strekker seg parallelt med sjøen. Her var det virkelig en nytelse å gå – ikke minst med tanke på den flotte utsikten utover havet. Snudde jeg meg, så jeg både Vega, Torghatten og Trælneshatten.
Langberget er en drøm å følge. Tilbakeblikk mot bl.a. Torghatten.
Så kom jeg ned til Skålvika, der det stod to fritidshus. Videre snodde det seg en grusvei innover mot bygda. På veien passerte jeg Bjørnvika natursenter, som tiltrekker seg turister fra fjern og nær.
Skålvika.
En grusvei fører meg til bygds.
Det ble en liten avstikker ned til Viksjøen og utpå moloen der, før jeg fortsatte mot kommunesenteret. Kirketårnet kom til syne, og etter hvert bilen. Dermed var rundturen fullbyrdet. Av dyreliv så jeg kun et par ender ved Vik, samt en svær skokk med kråker ved Haugvik. Møtte på noen turfolk denne langfredagen, men ikke mange.
I dette farvannet har Haugvikbåten manøvrert i. Fra ytterst på moloen ved Viksjøen.
Tilbake til start.
Allerede dagen etter skulle jeg vende tilbake til Sømna, da et annet spesielt funnsted skulle besiktiges.
Tags: bronsealderenforhistoriefunnstedlangs vei og sti
