# 541 • 28. – 29. mai 2018

Dag 1 (av 2):

Saga og sagn

Jeg kom kjørende rett fra Leka, der jeg for første gang hadde stiftet bekjentskap med den sagnomsuste Lekamøya. Nå var jeg ankommet Torghatten camping i den hensikt å gå gjennom Torghatthullet. Men det skulle først skje i natt. En annen grunn til å besøke Torghatten igjen, var at det nå i mai var 30 år siden den tragiske Torghatten-ulykken inntraff. Ei minneplate er satt opp i ettertid ved ulykkesstedet, og denne ville jeg prøve å finne fram til.

Etter å ha betalt for meg, ble jeg fortalt at jeg kunne sette opp teltet hvor som helst på området. Selv såpass tidlig i sesongen var det ganske folksomt på den populære campingplassen, og de fineste plassene var opptatt. Fant meg likevel et greit sted nær sjøen, med benker og bord like ved. Det ble litt avslapping i teltet etter middag, før det var på tide å ta fatt på turen mot Torghatten. Med kamera, stativ og en lett dagstursekk la jeg i vei – seint på kveld.

Trinn for trinn.

---

I den milde kveldslufta var det shorts som gjaldt, og det var en nytelse å vandre oppover mot hullet. Torghatten er en av Nord-Norges mest besøkte attraksjoner, og ifølge Per Kåre Hatten har fjellet rundt 100.000 besøkende årlig. Men nå på natta var det ingen å se.

På eget ansvar.

---

Det berømte hullet kom til syne, og ganske snart så jeg tvers gjennom det. Så bar det inn i fjellet, nedover trappa og gjennom det kolossale hullet mot åpningen i den andre enden.

Jeg nærmer meg Torghatthullet som er 20 m bredt, …

---

160 m langt, …

---

Og 35 m høyt.

---

Satte meg ned og speidet utover skjærgården. Idet jeg åpnet en boks leskende sider oppsto det ekko i de bratte bergveggene. Også en gjøk som holdt det gående lenger ned i lia greide å framkalle et svakt ekko, hvis en hørte godt etter. Det var for øvrig et vedvarende behagelig drag gjennom Torghatthullet denne kvelden, og i den milde brisen hadde jeg det langt fra travelt med å komme meg videre.

Å være helt alene i Torghatthullet på nattestid er for meg en ny og spesiell opplevelse.

---

Sist gang jeg var i Torghatthullet var det adskillig flere folk å se. Da var det nemlig konsert her med profesjonelle musikere som spilte på nøyaktige rekonstruksjoner av bronselurer – svære hornlignende blåseinstrumenter fra bronsealderen som er blitt funnet dypt nede i jordsmonnet, og som er avbildet i en del helleristninger. Også det en helt spesiell opplevelse.

Nå var det natt og jeg var altså fullstendig alene med denne populære naturattraksjonen. I sørvest lå Leka med den særegne Steinstinden som jeg hadde kjørt forbi for bare noen timer siden. Der holdt også Lekamøya til, som berget seg i skjul etter å ha blitt skutt mot med pil og bue av den elskovssyke Hestmannen. Men denne hatten ble altså redningen, takket være et perfekt kast av Sømnakongen. En sann heltegjerning!

Utsikt mot Leka, der jeg befant meg for bare noen timer siden.

---

Torghatten spiller altså en avgjørende rolle i det storslåtte og fargerike sagnet. Men heller ikke historien her i området er til å kimse av. Torget var et viktig høvdingsete i Hålogaland, og er godt beskrevet i de norrøne sagaene, særlig i Egil Skallagrimssons saga. Torolv Kveldulvsson er blant de som skal ha regjert på Torget på 800-tallet. Torolf skal for øvrig ha hatt ansvaret for innkreving av skatt fra samene, organisert i form av såkalte finneferder (kilde: snl.no).

I mer moderne tid har en rekke fornemme personer av kongelig og keiserlig ætt besøkt Torghatten. Kong Oscar II var i Torghatthullet ett år etter at han ble konge for den nylig opprettede norsk-svenske unionen, under sin reise til Nord-Norge i 1873. Siden har både kong Haakon VII, dronning Maud og kong Olav V vært i hullet, i tillegg til norgesvennen keiser Vilhelm II av Preussen.

Flere kongelige har besøkt Torghatten opp gjennom årene.

---

Et skip, som hadde en slående likhet med de eldre hurtigruteskipene, kom seilende inn i synsfeltet fra sør. Det fløytet så det ljomet i fjellveggene, før det snudde og vendte tilbake sørover. Det var midnatt.

Fjellet med hull i er et attraktivt skue, også for passasjerene ombord på dette turistskipet.

---

Omsider var det på tide å begi seg nedover mot Ytterhatten. På vei rundt sørsida av Torghatten hadde det klarnet såpass opp at fullmånen kom til syne. Det var stemningsfullt å rusle langs turstien tilbake til campingen, der det nå var like stille og fredelig som i Torghatten. Et par, tre hegrer fløy lavt over vannflata, før de forsvant i skjul. Så var det bare å krype inn i teltet og strekke seg ut.

Fullmånen viser seg i sør.

---

Mainatt på Torget.

---

Dag 2 (av 2):

In memoriam

Mens det i går kveld var fullmåne og blikkstille hav, hadde det skjedd et krast værskifte i løpet av natta. Nå var det en skyet og hustrig værtype som rådde. Temperaturen hadde falt til tolv grader og det blåste. Men enn så lenge regnet det i hvert fall ikke. Fordelen var jo at jeg kunne sove ut i teltet, uten å bli tvunget opp av den steikende sola.

Mens jeg satt og spiste frokost lot jeg meg underholde av et tysk par litt oppi årene som drev og fisket fra en småbåt rett utenfor campingen. De dro om bord den ene sværingen etter den andre, for så å slippe fisken ut igjen. Det er vel dette som kalles catch-and-release-fiske.

Torghatten camping er et trivelig sted.

---

Jeg pakket i hop og kjørte bort fra campingplassen. Men ikke lenger enn drøyt to km, til nordsida av Torghatten. Planen nå var å ta meg opp til minnetavla for Torghatten-ulykken – en av norsk sivil luftfarts mest katastrofale flyulykker. I og med at jeg var litt usikker på beliggenheten til denne minnetavla, hadde Kjell Iver på forhånd forklart meg hvor utgangspunktet var. Parkerte og tok til å følge turveien langs yttersida av Torghatten.

På vandring sørover.

---

Et skilt levnet ingen tvil hvor jeg skulle ta av fra veien. Jeg hadde nok forestilt meg et bratt og ulendt terreng, men – med unntak av de første timeterne – viste terrenget seg veldig greit. Godt merket i form av røde veistikker var det også. Stien var dessuten for det aller meste tørr og fin.

Stien til minnetavla viser seg lettgått.

---

Da den siste bratta var unnagjort, snodde stien seg rett oppunder et bratt flog, og jeg begynte å kjenne på et litt ubehagelig “sug” i magen. En ting er å lese om dødsulykker, men når en er fysisk til stede blir det hele mer reelt. Dette til tross for at det selvsagt ikke finnes spor av  hverken flymaskinen eller menneskelige levninger i terrenget i dag.

Torghatten fra en ny vinkel.

---

I denne fjellveggen var det at den fatale ulykken skjedde i 1988.

---

Så dukket den opp, minnetavla. Her hadde det vært folk for ikke lenge siden, det var tydelig å se, med en blomsterkrans nedlagt under tavla.

Det var med en følelse av andektighet jeg sto her. I ettertid har hjelpemannskapene (politi, heimevernet m.fl.) fortalt om det gruoppvekkende synet som møtte dem da de ankom ulykkesstedet og den påkjenningen det var å rydde opp. Det brant i fjellsida og det luktet intenst av drivstoff. Mange av de reisende fra Namsos var kledd i sin fineste stas, da det var konfirmasjon i Brønnøy. Flere av de omkomne ble attpåtil gjenkjent av hjelpemannskapene.

30 år har gått siden 36 mennesker endte sine dager her.

---

Å brått og uventet miste sine nærmeste er vel noe av det mest opprivende et menneske kan oppleve.

---

In memoriam – til minne.

---

Mot Vikerheia.

---

Skjærgård.

---

Et Widerøe-fly går trygt inn for landing på Brønnøysund lufthavn.

---

Så var det å slentre seg nedover til veien igjen og mot bilen. Tre flotte turer hadde jeg fått meg, før jeg nå tok fatt på den lange kjøreturen tilbake til Bodø. Men jeg hadde allerede konkrete planer om nye spennende turer på Helgeland.