# 542 • 10. juni 2018
Info
- Start: 9:05 (Sandvikbakken, Eiterådalen)
- Framme: 12:05
- Tilbake: 16:45
- Starttemp.: + 9°C
- Vær: Overskyet / gløtt av sol.
For konge og fedreland
Oladalsmarsjen hadde jeg vurdert å gå i flere år, men det hadde kun blitt med tanken. Marsjen, som arrangeres av Oladalens venner, er til minne om motstandsarbeidet som ble utført i disse traktene under 2. verdenskrig. Denne årlige begivenheten – arrangert første gang i 2004 – starter ved Sandvikbakken i Eiterådalen og går drøyt 8 km innover Skjørlægda-dalføret til den gjenreiste Oladalshytta. Vanligvis arrangeres marsjen andre søndag i juni.
I år var det endelig på tide å ta turen! Etter at registrering, betaling (kr.100,-) og en kortfattet introduksjon var unnagjort, la 25 deltakere i vei oppover langs stien. Overraskende nok tok vi av fra den gode stien etter bare noen få hundre meter og fortsatte langs noe merking oppover ei seig li. Dette var nok ei tøff kneik for enkelte. Særlig tatt i betraktning at majoriteten av turdeltakerne var fra den eldre garde. Men opp kom vi oss, alle som en, før det ble en kjærkommen pust i bakken.
Pulsen får kjørt seg!
Videre ble det lettere å gå, og nå kom det meg for øre hvorfor vi gikk der vi gikk. Vi skulle innom tunet til den for lengst nedlagte gården Skjørlægda. I dag er det vel lett å tro at den godt besøkte Fjellgården, som ligger langs ruta til Sjøbergmarsjen, var den eneste gården som rådde grunnen i dette avsidesliggende dalføret. Det trodde i hvert fall jeg. Men det har altså vært gårdsdrift også i liene på østsida av Skjørlægdelva i forgangne dager.
Det ble en stopp ved den gamle innmarka, som var tydelig avgrenset av skog på alle kanter. Ellers var det fint lite å se. Det ble sagt at det på tidligere turmarsjer hadde vært guiding underveis, og at deltakerne hadde fått kjennskap til gårdshistorien. Noen ga uttrykk for at de syntes det var synd at dette tilbudet var avviklet. Utbyttet var vel så som så når kunnskapsformidlingen uteble.
Her har det visstnok vært en gård en gang i tida ved navn Skjørlægda. Mer vites ikke.
Så skrådde vi nedover mot Skjørlægdelva og den vante stien som snor seg langsetter elvebredden oppover dalen. Den ene kilometeren etter den andre ble tilbakelagt, kun avbrutt av små pauser, der vi fikk samlet troppene.
Drikkepause ved Skjørlægdelva.
Gammelskogen i Skjørlægda er underlagt vern siden 1992.
I dag er området en del av Lomsdal-Visten nasjonalpark, opprettet i 2009.
Så bærer det over Litjvasselva.
Litjvasselva var uproblematisk å forsere, og snart var vi ved Litjvasshytta ved det idylliske Litjvatnet, der det ble nok en pause. Rart å tenke på at det hadde gått hele 23 år siden sist jeg strøk forbi her.
Nok en pause – denne gangen ved Litjvasshytta.
Etter pausen kom jeg i prat med en trivelig leirfjording som hadde mye på hjertet. Han hadde f.eks. holdt på med løpesport opp gjennom årene, mens slike “kulturelle” turer i bedagelig tempo hadde det blitt mindre av. Men Olaf Kristiansen viste seg i høyeste grad å ha interesse for lokalhistorie. Særlig en spesiell ting glødet han for, nemlig det han mente var Norges største fallos, beliggende på Angarsneset i Leirfjord.
Når han fortalte meg dette og viste meg bilder på telefonen, måtte jeg replisere med at jeg hadde vært og tatt en titt på denne fallosen for bare noen få år siden. Den er i sannhet litt av et syn! St. Olavs-steinen er det gjengse navnet, og inngår i et sagn om St. Olav som muligens ble laget for å dysse ned den hedenske fortida til steinen. Glemte helt tid og sted, og før jeg visste ordet av det var den siste motbakken unnagjort. Vi var framme ved Oladalshytta.
Hytta i Oladalen.
Utenfor hytta ble det servert rykende bålkaffe og noe å bite i. Vi var nå over dobbelt så mange som de 25 som hadde startet fra Sandvikbakken. Dette hadde sin naturlige forklaring, da flere hadde valgt å gå fra Holmen i Eiterådalen og tatt “snarveien” over Holmfjellet. Selv om distansen er kortere, så er terrenget brattere. Noen hadde dessuten startet etter hovedgruppa, og tatt oss igjen. De 57 frammøtte fant seg til rette i ei skråning, og praten gikk laust og ledig.
Navnet Oladalen er ikke oppført på noe kart, men har angivelig navn etter Linge-soldaten Ole Baarnes. Vel forsynt, henvendte Oddgeir Johansen fra Oladalens venner seg mot et lydhørt publikum. Nå var det klart for et foredrag. Innholdet i foredragene er ikke det samme fra år til år, og de siste årene har en tatt for seg enkeltpersoner i Linge-avdelingen. I år var det Arthur Gundersen vi skulle få anledning til å bli bedre kjent med.
Oladalens venner, representert ved Oddgeir Johansen, kan berette om stor dramatikk.
Det som de fleste av oss ikke visste ennå, var at to av etterkommerne til Arthur var til stede blant publikum. Begge bosatt sørpå. Innså at jeg hadde satt meg litt for langt unna, ettersom det var vanskelig å få med seg alt i foredraget. Men noen bruddstykker ble i det minste snappet opp.
Uansett er det krevende å sette seg fullgodt inn i den situasjonen Linge-karene befant seg i. En kan jo prøve å forestille seg hvordan det var å bli jaktet på av okkupasjonsmakten under dramaet her i 1944, som for øvrig blir omtalt i bolken nedenfor. Selv om det nå er lenge siden, bør ikke innsatsen og pågangsmotet til de unge soldatene glemmes. Flere av de involverte i våpentransporten måtte bøte med livet i kampen for konge og fedreland, frihet og demokrati.
Oladalen, 1943 og 1944
Sitat fra geocaching.com:
Oladalen er en trang, bortgjemt dal mellom Litjvatnet og Storvatnet i Skjørlægda i Lomsdal-Visten nasjonalpark, og dette var tilholdssted for norske Linge-soldater under ledelse av Kaptein Birger Sjøberg under 2.verdenskrig.
Våren 1943 kom Kaptein Birger Sjøberg og en gruppe Norske Linge-soldater til Helgeland med mål om å bygge opp igjen motstandsarbeidet i distriktet etter en rekke arrestasjoner og henrettelser i 1942 (Majavasstragedien). De valgte å legge hovedkvarteret sitt til Oladalen, ca. 1 km sør for Litjvatnet, og satte opp ei hytte her i 1943. Dalen fikk etter sigende navnet etter Ole Baarnes, en av dem som deltok i byggingen av Oladalshytta.
Etter hvert ble også ei hytte som sto ved Litjvatnet flyttet opp hit i dalen. Til sammen var det soveplass for 16 mann her, og herfra koordinerte de blant annet våpentransport og radiokontakt med England. Men tyskerne startet en storaksjon i juni 1944 med 500-600 soldater som skulle knuse motstandsgruppene.
Etter at Linge-soldatene i Oladalen var blitt oppdaget og dermed alarmert av tyske fly som sirklet over dem, satte de fyr på hyttene før de flyktet. Og det var i siste liten, for en stor tropp tyske soldater var på tur hit etter Skjørlægdelva for å omringe og ta til fange de som hadde tilholdssted her.
Tre av motstandsmennene, Birger Sjøberg, Johan Lynghaug og Olaf Kaspersen, ble drept i skytinger i Stavassheiene i dagene som fulgte, og det er satt opp et krigsminnesmerke over dem i Røyskattlia i Stavassdalen.
Et lydhørt publikum.
Oladalens venner, Oladalshytta og Oladalsmarsjen
Oladalens venner ble stiftet 15. mai 2003 for å gjenreise ei av hyttene som brant ned under 2. verdenskrig i Skjørlægda. Det er en ideell forening som ønsker å ta vare på og formidle den lokale krigshistorien. Foreningen har i de seinere år etablert et krigshistorisk museum på Skjervengan i Mosjøen, og er dessuten arrangør av den årlige Oladalsmarsjen.
Oladalshytta ble gjenreist i 2004. Tømmeret ble hentet i Steinlia i Eiterådalen året i forveien og fraktet til Skjervengan leir i Mosjøen. Da hytta var ferdig laftet ble den demontert, før tømmeret ble fraktet med helikopter til bestemmelsesstedet i Oladalen, Skjørlægda. Linge-karene Andreas Solbakken, Anton Telnes og Johan Lien åpnet hytta 9. juni 2004 med vel 250 mennesker til stede. Det var da 60 år siden de opprinnelige hyttene i Oladalen ble brent.
Oladalsmarsjen eller Oladalsturen er en årlig begivenhet som går av stabelen i juni, og ble første gang arrangert i 2004. Marsjen er drøyt 8 km lang, og går gjennom vernet skogsterreng. Målet er Oladalshytta i den trange bekkedalen Oladalen. I det vesentlige følger marsjen den godt opptråkkede stien langs Skjørlægdelva. Alternativt kan en starte fra Holmen gård i Eiterådalen – en kortere, men brattere tur. Startkontingenten er på kr. 100,-, og framme ved hytta er det enkel servering og foredrag.
Kilde: Oladalens venners nettside.
Linge-soldaten Arthur Gundersen er tema for årets foredrag.
Etter foredraget tok flere av oss en titt inn i hytta. Veggene var dekorert med bilder av Linge-soldatene. Fikk meg også en prat med en gammel kjenning, Roger Bekkavik. Min gamle studiekompis Oskar Fagervik – en av ildsjelene i Oladalens venner – så jeg derimot ikke snurten til. Utsida av hytta var prydet med et norsk, britisk og shetlandsk flagg. Det var jo via Shetland at våpnene fra Storbritannia ble smuglet.
I 2004 ble den nye Oladalshytta åpnet av tre Linge-soldater som holdt til i dalen i 1943 og 1944.
Small talk i ødemarka.
Tilholdssted for Birger Sjøberg & Co.
Tilbaketuren forløp langs den vanlige leia. Noen ville ta avstikkeren opp mot den restaurerte Fjellgården (eller Eiteråfjellet, som er det formelle navnet). Selv hadde jeg vært der såpass mange ganger tidligere at jeg ikke fant det bryet verdt denne gangen.
Igjen havnet jeg i passiar med en gjeng leirfjordinger. Det ble snakk om Tunellmarsjen over Toven – distanse, terreng, tidsforbruk, o.l., før jeg tok opp tråden om fallosen på Angarsneset. Etter en høytidelig avduking i 2007 med lokalavisa til stede, ble steinen mer eller mindre glemt. Det hadde heller ikke lyktes Olaf Kristiansen å få arkeologer til stedet for å få få bekreftet eller avkreftet om det faktisk er en fallos eller ikke – i så fall Norges største.
Etter en herlig turmarsj, bærer det tilbake til utgangspunktet i Eiterådalen.
Nede ved Sandvikbakken ble det avkrysning for gjennomført Oladalsmarsj. En annen krigsminnemarsj, Sjøbergmarsjen, har også sitt utgangspunkt (alternativt endepunkt) på dette stedet. Den marsjen er eldre, mer kjent og samler deltakere fra et større distrikt. Den er også logistisk og fysisk mer utfordrende. Da følges våpensmuglernes farefulle ferd over fjellet til eller fra Austerfjorden i Visten. Også Sjøbergmarsjen må man vel se til å få gått en gang.
Tags: krigshistorielokalhistorieskogsturturmarsj
