# 543 • 12. – 13. juni 2018
Info
- Start: 21:55
- Framme: 23:50 (gårdsbruket Aven)
- Tilbake: 1:10
- Starttemp.: + 7°C
- Vær: Overskyet. Noe yr.
Norges første nasjonalpark
Den første nasjonalparken i Norge ble opprettet i 1962 og heter Rondane, sier du vel? Ja, med den moderne definisjonen lagt til grunn er det forsåvidt riktig. Men over et halvt århundre tidligere – i 1905 – så Grøftrem Nationalpark i Hemnes dagens lys. Et mindre område med urskog ble dermed landets aller første vernede naturområde. Nasjonalparken fikk i 1969 endret status til skogreservat, noe som medførte et strengere vern.
Det var bokverket Villmarksveien som gjorde meg oppmerksom på denne godt skjulte hemmeligheten, og jeg tok straks ad notam. Jeg hadde vel egentlig sett for meg en høsttur hit, men da været ikke innbød til fjelltur, fant jeg ut at jeg like godt kunne ta denne turen allerede nå i juni. Gjerne i den lyse sommernatta. Og slik ble det. Kjørte om Røssvatnet til Bleikvasslia og over Røssåga, før en humpete veistubb førte meg mot utgangspunktet. Her fortalte ei infotavle at jeg var på riktig sted.
Norges første vernede område.
Termometeret viste ikke mer enn usle sju grader, men med ei lue trekt godt nedover ørene og god bekledning for øvrig, fryktet jeg ikke for å fryse. Den såkalte Ålmannveien – et eldgammelt tråkk mellom Bleikvasslia og Korgen går tvers gjennom reservatet. Planen var å følge denne farleia videre nordover til Aven – et nedlagt gårdsbruk ved den store innsjøen med samme navn. Jeg låste bilen, tok sekken på ryggen og la i vei.
Inn i urskogen.
Etter bare noen få hundre meter trådte jeg inn i “Norges første nasjonalpark”. Høye grantrær raget på begge sider. I tillegg var det en hel del vindfall å se. La merke til at det vokste mye granskjegg her – et tydelig tegn på rein luft og lite forurensning. Overraskende nok var det også spor etter nylig hogst, med nokså fersk sagflis på bakken. Trolig er dette gjort i forbindelse med revitaliseringen av Ålmannveien for ikke lenge siden, og dermed en dyd av nødvendighet.
Det var lenge siden jeg hadde spist, så jeg satte meg ned på ei veltet gran og fikk i meg noe mat. Klokka hadde passert ti på kvelden, og det rådet ei spesiell stemning i den gamle skogen. Fuglene sto for musikken med den ene sangeren mer finstemt enn den andre. Greit at det var kjølig, men det var vindstille og fint likevel her jeg satt og sugde inn sanseinntrykkene. Underlig at jeg ikke hadde kjent til dette området før.
Fjellfiol.
Allerede for 113 år siden ble urskogen her funnet verneverdig. Og siden vernet trådte i kraft har altså skogen i stor grad fått stå urørt gjennom generasjoner. Det er med andre ord snakk om ekte urskog. De eldste trærne i reservatet er opp mot 200 år gamle og flere trær har en høyde på nærmere 32 meter (kilde: miljødirektoratet).
Grøftrem skogreservat
Sitat fra Hemnes kommunes nettsider:
Området ble fredet i 1905, og er med det det eldste skogsreservatet i Norge – Norges første «nasjonalpark». Urskogreservatet er lite, ca 45 daa, men består til gjengjeld av en skikkelig urskog da det har fått stått uberørt av hogst i mange hundre år.
Helt spesielt i natursammenheng er det også at reservatet består av gammel granskog på høyproduktiv kalkmark. I den mest kalkrike delen av området er karakteristiske og dominerende arter turt, tyrihjelm, skogstorkenebb, geitrams, ballblom og skogstjerneblom.
Allerede i 1905 ble denne skogen vernet.
Bakgrunn for vernet:
1905 var et merkeår i norsk historie. Etter å ha vært i union med nabolandene nesten helt siden svartedauden, var Norge igjen blitt en selvstendig nasjon. Patriotismen var høy, og nasjonale symboler som vikingtidas bragder og vill, utemmet natur ble viktig i utviklingen av en nasjonal identitet for den gjenfødte nasjonalstaten.
Staten, ved skogdirektøren, etterlyste “afsondrede og af Menneskene uberørte Skovstrækninger, der kunde egne sig til at fredes for Hugst og al anden Bedrift- med andre ord Urskov, der kunde søges bevart for Landet som Nationalpark” (kilde: Villmarksveien).
Sitat fra Villmarksveien, bok 1, s. 264:
Skogforvalter Einar E. Nilsen gjorde en henvendelse til skogmester Anton Svendsen i Korgen. Han var lett å få med på tanken om vern av skogsområder. Anton Svendsen var opptatt av lokal utvikling, og var snar til å foreslå et skogområde sørvest for Stormyra mellom Korgen og Bleikvassli som verneområde. Anton Svendsens forslag ble vedtatt. Han fikk vernet et lokalt skogsområde som hadde nasjonale verdier. Dermed ble Grøftrem administrativt vernet. I oppmålingsbrevet fra 1905 står det: Aven skog, Sørfjeldbygden, Hemnes statsskog.
Jeg forlot skogreservatet og kom inn i en helt annen type skog. Likevel ble det en stemningsfull vandring også videre nordover langs Ålmannveien. Mye blomster å se, f.eks. hvitveis, bekkeblom og knoppsoleie.
Skogen endrer karakter idet jeg går ut av reservatet.
Ålmannveien er ei gammel farlei mellom Bleikvassli og Korgen.
Det er en opplevelse å vandre langs denne stien.
Her har det gått folk i århundrer – sikkert ofte med tunge bører.
Ved Krokbekkenget kom jeg ut av skogen og en flik av den kunstige innsjøen Stormyrbassenget kom til syne. Her var det også noen eldre hytter. Nå var jeg heller ikke så langt fra bestemmelsesstedet, gårdsbruket Aven på motsatt side av bukta.
Gårdsbruket Aven er innen synsvidde.
Men først litt mer trasking.
Kulturspor i Hemnes.
Et lite infoskilt viste hvor jeg skulle ta av fra Ålmannveien, før en noe utydelig sti tok meg nedover mot vatnet. Her dukket det opp et vakkert tun med ei temmelig medtatt bygning. Tidens tann hadde utvilsomt fått herje lenge her. Uthuset virket derimot å være i god stand.
Rydningsbruket Aven ble tatt opp under Krokselmoen i 1750 under navnet Grøftremmen. ‘Grøfte’ er et lokalt navn for bregneplanten skogburkne. ‘Rem’ betyr trolig en langstrakt forhøyning eller åpning i terrenget. Jorda her var av såpass god kvalitet at korn kunne dyrkes. I forbindelse med reguleringa av Røssåga-vassdraget og oppdemmingen av Stormyrbassenget i 1955 ble mye av innmarka satt under vann. De siste beboerne flyttet på 1980-tallet (kilde: skilt ved Ålmannveien).
Framme ved det nedlagte bruket Aven.
Ave og sel
Sitat fra bokverket Villmarksveien, bok 1, s. 230:
Sel og ave går igjen i mange av stedsnavnene rundt Stormyrbassenget. Dette er navn som forteller ganske mye om plassen før oppdemminga kom. En ave er ei bukt i elva, enten en avsnørt meander eller et nesten gjenmudret, gammelt elveløp som fremdeles har forbindelse til hovedløpet.
Sel kommer av gammelnorsk ‘sil’ som betyr et stiltrennende vatn i elv eller bekk. Ved Krokselmoen gikk elva i en stille bue.
Før oppdemminga kan vi se for oss et relativt flatt og myrlendt område, der den stilleflytende Røssåga buktet seg sakte, nærmest umerkelig, gjennom landskapet i større og mindre buer med tallrike kroksjøer (‘aver’) langs begge breddene. Mange av disse hadde egne navn, som Nordaven, Fjellaven, Vefsnaven, Storskogaven, Smalaven og Finnesaven.
Idyll ved Vefsnaven.
I dag kalles hele innsjøen for Aven (flertall for ave), som et lokalt alternativ til det ikke fullt så poetiske Stormyrbassenget – sistnevnte sannsynligvis konstruert av ingeniører. Selv om sjøen er kunstig, så har oppdemminga i det lange løp vist seg å ikke ha særlig negativ betydning for faunaen. Tvert imot. Sjøen har ry på seg for å ha et godt fiske. Det er dessuten et rikt og variert fugleliv langs strendene og på de mange holmene.
Da jeg kom gående ned mot stranda, fikk jeg se fire svære gjess rett utenfor land. I ettertid fant jeg ut at det må ha vært kanadagås. De fløy ikke opp da de fikk øye på meg, men satte i stedet kursen litt lenger ut. En fin naturopplevelse var det i hvert fall, denne juninatta.
Innsjøen er ikke eldre enn 63 år, men kanadagåsa har funnet seg godt til rette.
Like nedenfor innsjøen ligger noen av landets største jettegryter, som Helle og jeg besøkte så seint som i fjor. Ellers finnes det en storslått canyon og en god del andre spennende naturattraksjoner i disse områdene.
Selv om temperaturen ikke var noe å skryte av, så var jeg likevel varm da jeg rundt midnatt satte meg ned på benken ute på tunet. Det var ikke antydning til rørelse i lufta. Så stille var det at jeg kunne høre yret når det traff løvet på trærne rundt meg. Men omsider var det på tide å reise seg og ta fatt på tilbaketuren. I fint driv på stien ble jeg enig med meg selv om å en gang gå Ålmannveien i hele dens lengde – fra Bleikvassli til Korgen.
Så bærer det inn i trollskogen igjen.
Tags: ferdavegernattvandringskogstururskog
