# 545 • 24. juni 2018
I Petter Dass’ rike
Få steder, om noen, kan vel gjøre Alstahaug rangen stridig om tittelen Helgelands kulturhistoriske sentrum. Her lå Nord-Norges første domkirke og bispesete, her levde og virket Petter Dass – fortsatt aktuell 300 år etter sin død, og her finner vi den mektige Kongshaugen – trolig opphavet til stedsnavnet. Videre ble Petter Dass-museet kåret til Nordland fylkes tusenårssted i forbindelse med årtusenskiftet. Og ser vi på geografien, så ligger Alstahaug ganske nøyaktig midt på Helgelandskysten.
Annet hvert år arrangeres de såkalte Petter Dass-dagene – en litteraturfestival som kanskje ikke tiltrekker seg de store massene, men som til gjengjeld har mye å tilby den genuint interesserte. I år tok jeg sikte på å ta del i begivenheten. En hel dag spekket med variert innhold på Alstahaug skulle bli meg en sann fornøyelse, før jeg ville avslutte oppholdet med å gå en vel 2 km lang kultursti i området.
De eldste delene av middelalderkirka på Alstahaug er over 800 år.
Klokka ti var jeg framme på Alstahaug. Det var søndag og siste dag av Petter Dass-dagene. På forhånd hadde jeg kjøpt billetter til et foredrag og en film, og etter å ha betalt kr. 100,- på museet, hadde jeg også tilgang til en hel del andre ting – inkludert guidede omvisninger.
Den gamle prestegården på Alstahaug er fra ca. 1750.
I 2007 sto hovedbygget på Petter Dass-museet ferdig.
I museumsbutikken var det salg av en stor mengde bøker og hefter, som slett ikke bare omhandlet Petter Dass og Alstahaug, men også mye annet lokalhistorisk stoff. De frammøtte ble så henvist til auditoriet, der en 20 minutters film om dikterpresten ble vist. En grei og oversiktlig introduksjon. Da filmsnutten var over, var det bare å rusle ut av museet og inn i middelalderkirka, der det skulle være festgudstjeneste klokka elleve.
Festgudstjeneste i Alstahaug kirke.
Det ble en gudstjeneste med mye sang og musikk, og mektige toner fra såvel orgel som trompet ljomet ut i skipet. Prekenen omhandlet forskjellen mellom å bygge sitt hus på sandgrunn og fjellgrunn, som er en mye brukt lignelse. Ellers var det overordnede temaet for årets Petter Dass-dager det tredje bud: du skal holde hviledagen hellig. En trenger slett ikke å være religiøs for å ha utbytte av alt dette, og det ble ei fin formiddagsstund i ei nesten fullsatt kirke.
Nå begynte det å nærme seg foredraget med Inga Næss – kanskje den viktigste pådriveren for å få Vegaøyan på UNESCOs verdensarvliste, så det var bare å finne seg en plass i auditoriet igjen. Etter et engasjerende foredrag, ble filmen “Fjell som faller” av Bodil Furu vist – et resultat av flere års feltarbeid, der hun hadde intervjuet eldre øyværinger om livet i øyan – på godt og vondt. Jeg hadde valgt meg ut dette fordi jeg selv er fascinert av de tidligere småsamfunnene ute i havet.
Inga Næss har nettopp fortalt et lydhørt publikum om livet i Øyan og “øyværingsånden”.
I dag er disse særegne samfunnene i stor grad avfolket, men både kulturlandskapet og bygningsmassen blir holdt godt i hevd. Husene, som ligger spredt omkring på de knøttsmå øyene, har i dag ofte funksjon som fritidsboliger.
“Å holde hviledagen hellig”, som altså var temaet for årets Petter Dass-dager, har kanskje fått et endret innhold i vår tid. Mange med et stillesittende arbeid finner avkopling og velvære i praktisk arbeid som snekring, maling av hus, fiske, baking, osv., og dette perspektivet reflekterte Inga Næss litt over mot slutten av foredraget. Øyværene, som før gjerne var forbundet med slit og savn, blir i dag oftest assosiert med rekreasjon og fritid.
Kirketårnets løkkuppel ruver over den gamle trehusbebyggelsen på Alstahaugtunet.
Det neste på programmet var en monolog inne i den ærverdige prestegården. Mens de øvrige arrangementene hadde hatt godt oppmøte, var det her kun undertegnede og et par andre som hadde møtt opp. Men så går da også denne monologen flere ganger gjennom dagen. Vi ble tatt imot av ei tjenestetaus, iført et antrekk som kunne vært fra 1700-tallet. Det var ei godt utført og troverdig forestilling fra den unge skuespilleren.
Interiøret var gammelt, og på veggene hang det malerier med portretter av fortidas fornemme. Et av maleriene var det som man tidligere mente var Petter Dass. I dag er det imidlertid sådd tvil om dette faktisk er en avbildning av den kjente dikterpresten. En flott stol som sto borte i et hjørne mente man hadde vært i bruk i dikterprestens levetid, men også dette hersket det usikkerhet om. Faktum er at det er heller lite vi vet om Petter Dass, om vi ser bort fra det viktigste – poesien.
Inne i den restaurerte prestegården råder det en atmosfære av forgangen tid.
Petter Dass (1647 – 1707)
Vær hilset, I, Nordlands bebyggende Mænd
Fra Værten i huuset til trælende Svend
Vær hilset, I, Kofte-klæd Bønder!
Slik innledes “Nordlands Trompet” – som vel må regnes som dikterpresten Petter Dass’ mest berømte verk. Versene har en tydelig “galopperende” rytme som gjentas taktfast fra begynnelse til slutt, og som bidrar til å gjøre det omfattende diktverket lettlest, tross et gammelmodig språk.
Det hersker en viss usikkerhet om hvor fødestedet til Petter var. Vanligst har det vært å knytte dette til Nord-Herøy embetsgård, der det for øvrig står en bauta av dikterpresten. Men han kan også ha vært født i Åkvik på Dønna eller på Tjøtta. Moren var fra embetsslekta Falch. Faren bar etternavnet Don Dass og var opprinnelig fra Dundee i Skottland, før han innvandret til Bergen på 1630-tallet.
I seksårsalderen mistet Petter faren, og ble satt bort til slektninger i Nærøy på Namdalskysten, før han 13 år gammel flyttet til landets største by, Bergen, der han var elev ved byens latinskole. Da Petter var rundt 20 år gikk ferden til København for å avlegge presteeksamen ved universitetet der.
To år seinere var han tilbake på Helgeland, nærmere bestemt i Vefsn, der han hadde fått stilling som huslærer for kapellanen ved Dolstad kirke i dagens Mosjøen. Her gjorde han kapellankonas datter fra et tidligere ekteskap gravid, og ugift som han var, måtte han legge ut på en reise til København for å be om tilgivelse for sin “leiermålssynd”, noe han fikk.
Fra Vefsn bar det i 25-årsalderen til Nesna, der han skulle bli værende i 17 år. På gården Strand ved munningen av Ranfjorden slo familien seg opp økonomisk, ikke minst takket være et større sjøbruk han bygde opp. Han ble eier av flere jekter som brakte fisk til Bergen og nødvendighetsartikler tilbake, noe som var en lukrativ geskjeft. I 1689 ble Petter Dass som 42-åring sogneprest i Alstahaug – en stilling han hadde fram til sin død i 1707. Prestegjeldet var enormt stort i areal, og omfattet størstedelen av Helgeland – helt inn mot svenskegrensen.
Allerede som huslærer i Vefsn begynte Petter så smått å skrive på det som skulle sørge for hans udødelige ettermæle. Dette arbeidet ble videreført i Nesna, og fullendt i Alstahaug. Likevel fikk han ikke utgitt noe i sin egen levetid, med unntak av “Den Nordske Daale-Viise”.
Petter Dass’ verk:
- Katekismesangene
- Bibelsk visebok (Aandelig tidsfordriv)
- Evangeliesangene
- Tre bibelske bøker
- Nordlands Trompet
- Leilighetsdikt
Petter Dass-dagene
Litteraturfestivalen Petter Dass-dagene har blitt arrangert annethvert år på Alstahaug siden 1983 i regi av Petter Dass-museet / Helgeland museum, og er sammen med Hamsundagene i Hamarøy landsdelens eldste litteraturfestival. Begge opprettet på initiativ fra fylkeskommunen.
Forfattermøter, konserter, forestillinger og utstillinger utgjør essensen i et mangslungent og variert program. Selv om utgangspunktet er Petter Dass’ fargerike liv og diktning, så legges det stor vekt på at innholdet skal være dagsaktuelt og oppleves relevant for vår tids mennesker.
Vær hilset! Petter Dass, slik han er framstilt på en 110 år gammel bauta på Alstahaug.
Med munnen full av kandissukker, som ble delt ut av den sjarmerende tjenestetausa, bar det ut på tunet igjen. Det gikk virkelig slag i slag denne søndagen, men interessant og lærerikt var det.
Nå sto en omvisning i og rundt kirka for tur. Det viste seg imidlertid at den delen som skulle ta for seg kirka innvendig, måtte avlyses pga. konsertforberedelser. Men de frammøtte fikk i hvert fall anledning til å ta den gamle kirkas eksteriør nærmere i øyesyn.
En guidet omvisning rundt middelalderkirka er verdt å få med seg.
Middelalderkirka
Selv om Petter Dass med rette har fått æren for å ha gjort kirkestedet Alstahaug kjent, så går historien her adskillig lenger tilbake i tid.
Alstahaug kirke er ei av tre gjenværende middelalderkirker på Helgeland. De øvrige er Herøy og Dønnes kirker. Vi vet også med sikkerhet at det tidligere har stått middelalderkirker på Brønnøya i dagens Brønnøysund, samt på Tilrem og på Tjøtta.
Professor i arkeologi, Birgitta Berglund (Helgeland historie, bind 2, s. 50) mener at beslutningen om kirkas lokalisering må ha skjedd sentralt, da kirka ikke er bygd i tilknytning til et gammelt maktsentrum. Etter arkeologiske undersøkelser på 1990-tallet, synes det som om boplass og kirke er etablert noenlunde samtidig – dvs. i siste del av 1100-tallet eller først på 1200-tallet. Kulturspor lenger tilbake i tid ble ikke avdekket. Dermed kan boplassen ha vært prestegård allerede fra starten av.
Den opprinnelige kirka var vesentlig mindre og sto nesten uforandret i 700 år, til den ble ombygd og utvidet i 1863-65. Den vestre delen av skipet ble da revet og erstattet med et nytt og adskillig større skip. I 1950- og 60-årene ble den eldste delen restaurert. Etter dette har vi fått et bedre bilde av hvordan kirka opprinnelig har sett ut.
Håndverket som er utført på den eldste delen av kirka er av usedvanlig høy kvalitet, sammenlignet med andre kirker av samme type. Sitat fra “Guds hus i stein og tre” av Øystein Ekroll i Helgeland historie, bind 2, s. 100 – 101:
Den opphavlege kyrkjebygningen er liten og vakker, og viser tydeleg at det var dyktige og høgt kvalifiserte handverkarar som utførte arbeidet […] Dei vakraste og mest interessante delane – sørportalen i koret og opningen mellom kor og skip – er heldigvis fullstendig bevart. Både skipet og koret er innvendig og utvendig bygd av nøye tilhogd kvaderstein av kleber, eit trekk som er uvanleg i Norge […] I tillegg har veggane i denne kyrkja utvendig ein vakkert profilert sokkel […] Sørportalen i koret er uvanleg forseggjort […] Kyrkja har ikkje hatt tårn, og i mellomalderen var klokkene truleg plassert i ein støpul ved siden av.
Under nevnte restaurering for omlag 50 år siden, ble det også foretatt arkeologiske undersøkelser under kirka. En del godt bevarte kister og et stort antall knokler og kranier ble funnet. I tillegg ble det avdekket en anselig mengde mynt. Sitat fra “Guds hus i stein og tre” av Øystein Ekroll i Helgeland historie, bind 2, s. 101 – 102:
Ved utgravingane i kyrkja er det funne i alt 519 myntar og myntliknande gjenstandar under golvet. Dei fleste er norske mellomaldermyntar, men det er funne både danske, svenske, tyske og polske mellomaldermyntar. Den eldste går tilbake til Håkon Håkonssons tid (1217-63) og fortel at kyrkja i alle fall var i bruk frå tidleg på 1200-talet. Mangelen på eldre myntar treng ikkje bety at kyrkja ikkje er eldre, for det var lite mynt i omløp før denne tid og dermed var det mindre sjanse for at dei skulle ende under golvet.
Sørportalen med sine vakre utskjæringer tilhører kirkas aller eldste deler fra rundt år 1200.
Nest etter Petter Dass, må vel Mathias Bonsach Krogh (1754 – 1828) sies å være den mest betydningsfulle personen som har holdt til på Alstahaug – i hvert fall i historisk tid. I 1804 ble han utnevnt til den første biskopen i Nordlandene og Finmarken, før bispesetet etter hans død ble flyttet fra Alstahaug til Tromsø. I Kroghs tid som biskop hadde følgelig Alstahaug kirke status som domkirke.
Krogh ble for øvrig valgt inn på Norges første ordinære Storting som 1. representant for Nordland i 1815, der han bl.a. tok til orde for å opprette en kjøpstad i Nordland. Tross sterke protester fra bergensrepresentantene, ble dette vedtatt. Kjøpstaden er i dag kjent som Bodø. Litt finurlig er det jo at Krogh forfattet gravskriften på sin egen gravstøtte her på Alstahaug, der han framholdt at han hverken etterlot seg rikdom eller uvenner på jorda.
Gravmonumentet til Mathias Bonsach Krogh.
Så var det endelig på tide å ta seg en tur opp i andreetasjen på det flotte museumsbygget. Museet er tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta, som vel er mest kjent for å stå bak operabygget i Oslo, og ble innviet i 2007. Selv med et prangende moderne uttrykk, tar ikke museumsbygget luven fra hverken kirka eller den gamle trehusbebyggelsen, som også inngår i Petter Dass-museet. Bygget ligger nedfelt i terrenget, og blir gjerne omtalt som en “landskraper” – en horisontal variant av en skyskraper, så å si.
Her var det noe for enhver smak. Jeg gikk bort til de store vinduene i vestenden, der jeg fikk en utsøkt utsikt ned mot Alstahaugvågen. Her kom øyværingene roende når de skulle til kirka i gamle dager. Satte meg ned og tok på et headset. En kunne velge mellom en rekke salmer, flere av dem tonesatt av Ola Bremnes. Vakkert! Ellers var det mange gjenstander å betrakte, som f.eks. et eksemplar av den beryktede gapestokken – et selvfølgelig syn utenfor kirkene før i tida.
Til utsikten fra museet kan en lytte til Petter Dass’ tonesatte poesi.
Nå var det på tide å få seg litt mat, men jeg var ikke riktig ferdig med oppholdet her på Alstahaug ennå. Det som sto igjen var å ta seg en tur langs Kongshaugen kultursti. Alstahaug har nemlig ikke bare en interessant historie å vise til – også forhistorien her er spennende. (Med ‘forhistorie’ menes vanligvis tida før det eksisterte pålitelige skriftlige kilder.)
Folk begynte å strømme til kirka, der det snart skulle være konsert med den folkekjære artisten Halvdan Sivertsen. Før jeg tok fatt på kulturstien, la jeg turen oppom Alberthaugen rett ved museet for å beskue den svære bautaen der – avduket i 1908.
Så er jeg endelig klar for å besøke Kongshaugen og Haugsneset.
Denne stien ble jeg først oppmerksom på i boka “Helgelandskysten – bratt og flatt” av Inge Ove Tysnes, der turen er beskrevet. Lufta var iferd med å fylles av yr og duskregn, men det gjorde meg lite. Det bar først mot ei vik som jeg måtte rundt, før stien fortsatte sør gjennom skogen. Så dukket Kongshaugen opp. Definitivt et spesielt sted, men beklageligvis var hele haugen overgrodd av kronglete bjørkeskog, og det visuelle inntrykket ble selvsagt deretter.
Stien er tydelig, om enn noe gjørmete her og der.
“Alstahaugen” – en kongshaug på Alsta
Sitat fra infotavle 1:
Gravminnet Kongshaugen på Haugsneset har tidligere vært godt synlig fra skipsleia. Den ligger sørvest for prestegårdstunet og har vært et kjent seilingsmerke i uminnelige tider. Trolig har dette mektige gravminnet gitt navn til gården Alstahaug – og senere kommunen.
Kongshaugen er en av landets største gravrøyser og antas å være fra bronsealderen. På neset er det flere mindre gravanlegg, de langt fleste er ut fra form og størrelse fra jernalderen.
Sitat fra infotavle 2:
Kongshaugen er ei oval gravrøys, ca. 35 – 40 meter lang og 20 meter bred. Den er opp til seks meter høy. Midt i røysa er et stort krater. Den store steinhella i den nordvestre kanten av krateret kan ha tilhørt ei steinkiste til den begravede. Steinhella kan også ha vært reist på røysa. Gravskikken endret seg gjennom bronsealderen, i yngre bronsealder, 1000 – 500 f.Kr., ble kremasjon vanlig. De brente beina ble lagt i leirkar og ofte satt inn i de eldre gravminnene.
Det enorme krateret kan være et resultat av en opprinnelig innvendig trekonstruksjon, som senere har forvitret. Det er også mulig at krateret er resultat av plyndring, dette må imidlertid ha krevd en enorm arbeidsinnsats. Kongshaugen har aldri vært fagmessig utgravd.
Kongshaugen har gjennom tusenvis av år vært et mektig skue for sjøfarende folk. Da den ble anlagt, ca. 1800 – 1000 år f.Kr., var den et uttrykk for eierskap av land. Monumentale røyser fra bronsealderen er hos oss et av de tidligste uttrykk for en sterkere tilknytning mellom folk og landskap. Røysas størrelse antyder et mer lagdelt samfunn, etterkommerne til den døde må ha hatt makt til å gjennomføre den ressurskrevende gravlegginga. Opplevelsen av gravrøysa har endret seg gjennom tusenåra, etterhvert som røysas opprinnelige symbolikk forsvant.
Midten av haugen var, som beskrevet på infotavlene, et eneste stort krater. Det lot seg likevel fint gjøre å komme seg opp på haugen via vollene rundt. Den store steinhella, som også ble nevnt, lå bare halvveis framme i dagen. Her har den nok ligget i svært lang tid. Kanskje i flere tusen år? Til tross for at jeg gjerne skulle vært skogen foruten, var det fascinerende å være her.
Kongshaugen, eller “Alstahaugen” – ei av landets største gravrøyser.
Det var særlig to ting som jeg syntes var verdt å bite seg merke i angående Kongshaugen. For det første at det er snakk om ei av landets største gravrøyser, og for det andre at denne haugen sannsynligvis er opphavet til navnet Alstahaug. Haugen på Alsta, altså. Også farvannet utenfor, Alstahaugfjorden og Haugsfjorden, har vel navn etter dette forhistoriske gravminnet, skulle man tro. Hva skjuler så Kongshaugen? Det er det ingen som vet!
Jeg fortsatte vel 300 meter sørover – helt utpå Haugsneset. Stien ble mindre synlig, men her som det ikke var skog var det likevel greit å ta seg fram. Det blåste friskt både på land og ute på Haugsfjorden, så jeg snudde omtrent med en gang. Kom tilbake til Alstahaugtunet samtidig med at kirkekonserten var over. Sikkert en fin opplevelse. Jeg var i hvert fall godt fornøyd med dagen her på Alstahaug, mettet på inntrykk fra “Helgelands kulturhistoriske sentrum”.
Kilder:
- Store norske leksikon
- Norsk biografisk leksikon
- Wikipedia
- Helgeland historie, bind 2
- Kåre Hansen: Alstahaug kirke og kirkested – et historisk tilbakeblikk
- Petter Dass-museets hjemmesider
- Infotavler i terrenget
