# 547 • 1. – 2. juli 2018
Info
- Start: 23:00
- Framme: 7:15
- Tilbake: 12:50
- Starttemp.: + 15°C
- Vær: Klart → sol fra klar himmel.
Gammel kjærlighet ruster aldri
Etter en juni preget av et vedvarende traurig vær, kom godværet med månedsskiftet. Endelig skulle også vi nordpå bli begunstiget med sol og varme, ifølge meteorologen.
Lengselen etter å komme seg opp på en fjelltopp var stor, så jeg valgte meg ut den første og beste – Storklumpen. Det ville bli min syvende tur dit – ti år etter den forrige og 34 år etter min første. Som så mange ganger før, ville jeg ta den lyse nordlandsnatta i bruk. Iført shorts, la jeg i vei langs Vestersiveien seint på kveld. Stien oppover fra dalen var god, og snart var jeg oppe ved Skardforsen.
Skardforsen ved midnatt.
Speilrefleksen hadde jeg for en gangs skyld ikke tilgjengelig, så et kompaktkamera fikk duge. Dette var dessuten jomfruturen til de nyanskaffede fjellskoene. En del myr, som jeg ikke er overvettes begeistret for, måtte forseres. På den annen side var det noen fine stemninger i naturen nå på natta.
Målet var i første omgang å ta seg opp mot den knøttlille Sauhytta, som ligger i skogbandet like oppunder brattene av Grønfjellet. Denne ble besøkt flere ganger sist på 80-tallet og først på 90-tallet, og var et naturlig pausested for turer videre vestover fjellheimen (i dagens Lomsdal-Visten nasjonalpark). Jeg hadde til og med overnattet der en gang. Nå var jeg spent på om jeg ville finne hytta, så mange år etterpå. Var den revet? Hvis ikke – hvilken tilstand var den i?
Smoke on the water.
Langs bredden av Blåfjellelva.
Joda, der sto den – Sauhytta. Den virket nesten enda mindre nå enn slik jeg husket den. Men den så ut til å være i brukbar forfatning – i hvert fall utvendig. Innvendig var den dessverre ikke like innbydende som for 30 år siden. Satte meg likevel ned ved miniatyrbordet og tok meg en matbit. I vinduet hang det et stort edderkoppnett, fullt av larver. Veldig appetittvekkende var det ikke. I det hele tatt så ikke hytta ut til å ha vært i bruk på flerfoldige år.
Den vel fire kvadratmeter store Sauhytta er i privat eie, men står ulåst.
Nå var det å gyve laus på fjellsida, som ville ta meg opp i passet mellom Storklumpen og det adskillig lavere Grønfjellet. For å finne den optimale traseen oppover brattene, måtte jeg et lite stykke sørover langs fjellsida. Helt i mine egne tanker bega jeg meg langs en sausti, inntil jeg innså at jeg hadde gått for langt sørover. En tåpelig tabbe, men gjort var gjort. Jeg fikk bare tåle å gå i en unødvendig stor bue istedenfor rett opp. Det gikk da oppover – sakte, men sikkert.
Sommernatta var allerede på hell, og i nord ble jeg vitne til en flott soloppgang. Gradvis begynte solstrålene å fargelegge fjellsida i rødlige toner. Det ble dessuten merkbart varmere i lufta.
Sommernatta er kort, og en ny strålende dag er i emning.
Jeg har havnet altfor langt sør, med den følgen at det blir en del ekstra skritt å gå.
Oppå snaufjellet kjente jeg at det begynte å røyne på. Tydelig at kroppen var uvant med seige fjellturer. Her gjaldt det å sørge for å ikke gå tom for hverken næring eller væske, og ellers ta seg rikelig med småpauser.
Mens jeg sto og fylte opp vannflaska fra et sildrende oppkomme, la jeg merke til en underlig stein, knappe 40 meter unna. Den lignet nærmest en hare som satt på tå hev. Var det en hare? Nei, den sto jo fullstendig i ro! Men tvilen forsvant raskt da haren tok sats og bykset i lange kliv bortetter bergene. I tillegg til denne skapningen observerte jeg fire ryper i fjellet.
Med rolige skritt tar jeg meg sakte, men sikkert oppover Storklumpen.
Jeg fulgte en østlig trase hele veien oppover, til dels på snø.Tempoet ble bevisst holdt nede. Under pausene la jeg meg på rygg, der jeg til og med fikk duppet av litt. Gradvis kom kreftene tilbake, og da jeg nærmet meg toppen følte jeg meg i godt slag.
Toppen i sikte (med Gåsvassfjellet bak).
På vei oppover kom stadig flere tinder til syne i horisonten, og da jeg hadde kommet meg oppå eggen som fører bortover mot toppunktet, ble også fjellverdenen i vest synlig. Etter seks turer hit opp var dette en kjent utsikt. Breivasstinden i vest er ett av flere blikkfang. Det samme er den store breen i nordhellinga av Langskardfjellet. Klokka nærmet seg sju på morran, og været var ikke til å tro. Ikke en sky i horisonten. Ikke et vindpust.
Det gryr en dag – av ypperste merke.
Villmark i vest.
Så var jeg på toppen igjen. Lenge siden sist! Dette var det første fjellet jeg besteg, midt på 80-tallet, og har i all ettertid hatt en helt spesiell posisjon hos meg. Magien jeg opplevde som 12-åring er nok borte, men tilfredsstillelsen av å ta seg til topps på dette fjellet er uforandret. Gammel kjærlighet ruster som kjent aldri. Men en ting er nytt. I dag ligger denne fjellheimen i Lomsdal-Visten nasjonalpark. Og det høyeste fjellet i parken – ja, det er Storklumpen.
1.292 moh. – høyest i nasjonalparken.
Langskardet og Langskardnasen.
Storklumpen er et av få innlandsfjell som har bok på toppen. Ofte kan det være interessant å bla i disse toppbøkene for å se hvor godt eller dårlig besøket har vært de siste årene. For kun to dager siden hadde Brurskanken turlag arrangert tur hit opp. Av bokas 26 navnetrekk i år, hadde 25 skrevet seg opp den dagen. Til sammenligning var totalbesøket for i fjor også 25.
Både Golvertinden (t.v.) og Kvigtinden (t.h.) i strekker seg opp mot 1700 meters høyde.
Jeg ble sittende og beundre utsikten i alle retninger ei god stund, før det omsider var på tide å komme seg ned. Kort oppsummert, ble første del av tilbaketuren en fryd, mens den siste delen fortonet seg mer som et mareritt.
I nordøst utgjør Geittinden og Hjartfjelltinden flotte blikkfang.
Nedover fjellet fulgte jeg en vestligere trase med store snøbreer som var lettvint å slentre seg ned på. Fotsporene til turlaget kunne fortsatt ses på snøen.
Mot Trofors.
Ned gjennom Svenningskardet begynte varmen å bli ubehagelig. Men det var ikke det verste. For med varmen kom også kleggen. Beistene var hissige og innpåslitne, og nektet plent å forsvinne. Bare summingen holdt på å drive meg til vannvidd, og det ble en lang og tornefull ferd nedover skardet. Bedre ble det ikke at jeg mot slutten rotet meg inn i tettvokst granskog av verste sort. Vurderingsevnen var nok så som så, men ned kom jeg – om enn ikke så elegant.
Påkjenningen de siste kilometerne dro dessverre ned helhetsinntrykket fra turen. Kombinasjonen sterk varme, klegg, søvnmangel og fysisk slit tok på. Likevel – det var fantastisk flott i høyden, og turen ga utvilsomt en boost for formen.
Tags: nattvandringtopptur-innland