# 548 • 12. – 13. juli 2018

Dag 1 (av 2):

Gull av gråstein

Forhåpningene sank betraktelig idet bussen kom kjørende ut av Tosentunellen på vei nedover mot Tosbotnet. Skodda hang nemlig tungt nedover fjellsidene, noe jeg ikke hadde sett for meg da jeg i et strålende sommervær en halvtime tidligere gikk om bord i bussen. Planen om å bestige et av Vegas høyeste fjell måtte etter alt å dømme forkastes. Jeg valgte likevel å ta turen til Vega.

Framme på Rørøy var pessimismen snudd til en avmålt optimisme. Skodda virket ikke like massiv, og noe blå himmel var å se. Dessuten var jeg viss på at ruta oppover fjellet var godt merket. Som eneste passasjer steg jeg på lokalbussen. Den trivelige sjåføren lurte på om jeg hadde tenkt å overnatte på Tindbu, noe jeg måtte bekrefte. Detaljer rundt morgendagens avgang ble avklart, før jeg la i vei – først langs en gårdsvei, og så på merket sti.

Skiftet snart til shorts, mens en del overflødige klær ble deponert bak noen trær. Merkinga viste seg god, akkurat som forventet, og det bar jevnt og trutt oppover den ikke altfor bratte fjellsida. Omsider var jeg over skodda, og tårnet på toppen kom til syne.

Over skyene er himmelen alltid blå.

---

Et lite skilt viste vei mot Tindbu, der jeg altså hadde tenkt å tilbringe natta. Gikk dit og satte fra meg en del ting og tang som jeg ikke behøvde å drasse med til topps. Her ble det også inntak av mat og drikke. Tindbu har en helt ekstrem beliggenhet, 550 m over Helgelandsskjærgården, og er sånn sett i klasse med både Tåkeheimen og Rabothytta. Mer om den unike turisthytta seinere.

Det blir en matpause på Tindbu.

---

Mens jeg satt og spiste, hørte jeg plutselig stemmer utenfor. Sekunder seinere var jeg i prat med tre lokale karer, hvorav den ene var litt oppi årene og de to andre fra den yngre garde. Karene pleide å benytte seg av hytta under rypejakta, men i dag var det topptur som gjaldt.

Snaue 200 høydemeter med steinete terreng gjensto. Det var en enkel sak å holde rett kurs, da høye staker viste vei. Disse kommer opp fra øst. Tidligere var det denne traseen så godt som alle fulgte, men etter at ruta fra nordsida ble merket er dette blitt et fullgodt alternativ. Noe lengre, men ikke så bratt.

Oppover Gullsvågfjellet er det merket med staker.

---

Det høye tv-tårnet ruvet godt der oppe på toppen, men stakene ville ha meg over mot yttersida først. Det synet som nå møtte meg lar seg vanskelig beskrive med ord. Et hav av skodde, bokstavelig talt, strakte seg endeløst utover mot horisonten så langt øyet kunne se. Vestover, sørover, nordover. Det var som et deja vu fra en tur til Gjervalhatten i Rødøy for ni år siden, der jeg opplevde noe tilsvarende. Et storslått skue.

Røssvatnet blir lite i forhold til tåkehavet utenfor.

---

Nå har det seg slik at tårnet ikke står på det høyeste punktet i dette fjellmassivet. 400 meter lenger sør har vi et punkt som er tolv meter høyere, kalt Røsstinden, og det var dit jeg var på vei nå. Området ved tårnet, Gullsvågfjellet, ville jeg gå innom på tilbaketuren.

Så var jeg oppe! Fantastisk tilfredsstillende å nå varden på 737 moh. – særlig med tanke på at jeg nær sagt hadde forkastet tanken på topptur tidligere i dag. La meg på rygg i lyngen og tok en kjapp ringerunde. Høyt over den knugende og dystre havskodda varmet sola fra en klar, blå himmel. Tilnærmet vindstille var det også. Det var kort og godt en eventyrlig dag her oppe.

På toppen av Røsstinden skinner sola. Vegas høyeste fjell, Trollvasstinden, i bakgrunnen.

---

I sør ruvet Vegtindan og øyas høyeste fjell, Trollvasstinden (801 moh.), som jeg besøkte i det herrens år 2007. En fin ansamling velkjente tinder stakk opp av tåkehavet i det fjerne, fra Tomskjevelen i nord til Heilhornet i sør. Den karakteristiske øya Søla, som ligger like vest for Vega og som er over 400 m høy, var derimot ikke synlig.

Finnknean stikker opp av skodda.

---

Etter hvert var det på tide å rusle bortover mot tårnet. Det gikk bratt ned på østsida, og sporadisk fikk jeg et glimt av lavlandet under tåkeskyene.

Tv-tårnet på Gullsvågfjellet, sett fra sør.

---

Mot Dønnmannen, Hestadtinden og Tomskjevelen.

---

En nydelig dag på Vegas tak.

---

Det er neppe like mye sol i lavlandet eller på havet.

---

Turfølget jeg møtte ved Tindbu var nå kommet opp, og jeg ble stående og prate med en av dem mens vi skuet utover tåkehavet. At vedkommende tok den velkjente profilen av Dønnmannen for å være Træna var nå så sin sak. Hyggelige karer var det i alle fall.

Jeg har inntrykk av at det er denne toppen som “gjelder” for den gemene hop, og ikke i like stor grad den noe høyere Røsstinden litt lenger bort, som i realiteten er samme fjell. Det er nemlig her på Gullsvågfjellet at trimkassene er montert. Her finner vi også den største varden. En toppsamler vil imidlertid aldri si seg fornøyd før det høyeste punktet er nådd, og da er det Røsstinden (med sine 737 moh. og en primærfaktor på 630 m) som gjelder.

Varden på Gullsvågfjellet er utstyrt med to trimbokser og skilt.

---

Valgte en snarvei “nord og ned”, istedenfor å følge stakene slavisk. Litt lenger nede i fjellsida var stakene likevel gode å ha, da tåka kom sigende og la seg kjølig og klam over marka. I den golde steinura observerte jeg for øvrig seks, sju ryper, inkludert rypeunger. Snart skimtet jeg konturene av hytta. Resten av kvelden var avsatt til avslapping og hyttekos.

Temperaturen hadde sunket til sju grader, men inne i den trivelige hytta var det lunt og godt, og jeg gikk straks i gang med middagen. Etter hvert trakk skodda seg vekk fra hytta, og jeg fikk igjen en vidstrakt utsikt mot fjerne fjelltopper som hevet seg over det hvite teppet. Med disse storslagne kulissene, kunne jeg ikke bli sittende inne. Jeg måtte ut!

Utsikten fra hytta er nesten uvirkelig denne sommerkvelden.

---

Den vanligvis så forhatte havskodda, som effektivt kan ødelegge selv den fineste sommerdag, framstod mer og mer som en berikende faktor. Riktignok ble jeg snytt for utsikten mot hav og skjærgård, men på den annen side ble de høyeste fjelltoppene mye mer framhevet, der de strakte seg opp fra skodda i ensom majestet.

Etter sigende skal det visst være fantastisk å se midnattssola rulle bortetter horisonten ved midtsommer, og bare det i seg selv er grunn god nok til å komme tilbake hit en gang. Men å stå her ved Tindbu med et glass Riesling og betrakte Lukttinden, De syv søstre, Dønnmannen og Høyholmstindan mfl, som om de skulle være nunataker på en gigantisk iskappe, var sannelig ikke så verst, det heller.

De syv søstre framstår som et slags Soria Moria-slott i nordøst.

---

En titt i trimboka avslørte at hytta hadde hatt rundt seksti besøkende hittil i år. Ellers var hytteboka interessant å bla litt i. Majoriteten hadde bare registrert seg, på vei opp eller ned. Men det var også noen drivende gode fortellinger å kose seg med. Notater fra min egen tur ble det selvsagt også. Innimellom måtte jeg vende blikket ut av vinduet, der skodda så smått begynte å trekke seg oppover mot hytta igjen.

Det er både praktisk og trivelig å tilbringe kvelden og natta på Tindbu.

---

Gull av gråstein – havskodda skaper en unik naturopplevelse.

---

Før jeg tok kveld måtte jeg en tur på det høyst bemerkelsesverdige avtredet, beliggende oppunder en fjellskrent. Kun døra var synlig. Ellers var både vegger og tak fullstendig innhyllet av steinmur (se bilde). Men en råere utsikt fra et utedo er vel knapt mulig å forestille seg.

Noe særlig med søvn kunne jeg ikke forvente, men sove kunne jeg gjøre seinere. Det var uansett godt å få strakt seg ut på sofaen ei stund.

---

Dag 2 (av 2):

Natt og tåke

Etter kun halvannen times søvn, var jeg ute av døra 20 minutter seinere. Klokka hadde ennå ikke rukket å bli fem. Men om jeg skulle  rekke bussen til Rørøy måtte jeg bare komme meg i gang.

Skodda lå grå og rå over Tindbu. Det var ikke mulig å se lenger enn noen meter foran seg – og heller ikke bak seg, for den saks skyld. Etter bare noen skritt var hytta såvidt synlig. Det var lite å feste blikket på, annet enn de røde prikkene som jeg nå måtte følge slavisk.

Skodda ligger tjukk idet jeg forlater Tindbu klokka 4:50 på natta.

---

Når skodda er så tjukk som dette får en virkelig erfare hva god eller dårlig merking betyr i praksis. Jeg tok det veldig med ro, og forsikret meg om at jeg kunne se fra det ene merket til det neste, før jeg fortsatte. Å rote seg bort i skodda var jeg lite lysten på.

Ved hvert merke forsikrer jeg meg om at jeg kan se det neste merket.

---

Det er rart med det. Selv om jeg her og nå kjente på et visst ubehag – dårlig sikt, hustrig og rått, så er slike stunder med på å mangfoldiggjøre turopplevelsen. Fra å ligge å sole seg i lyngen ved toppvarden for noen timer siden til dette. Store kontraster!

Snart fikk himmelen over meg et blåskjær, og da skulle det ikke mange skrittene til, før jeg var under skodda. Videre var det bare å snirkle seg nedover fjellet til jeg kom inn i bjørkeskogen. Her var det å snappe med seg posen med klær jeg hadde lagt igjen, før jeg avsluttet med å følge veien til Vallakrysset. Det var hit bussen skulle komme i halv åttetida.

Endelig er jeg ute av den flyktige skodda, og jeg kan se konturene av landskapet.

---

Jevnt og trutt nedover mot Gullsvåg.

---

Det var den samme blide bussjåføren som hadde kjørt meg til Gullsvåg i går, Marianne Wika Hanssen, som nå kom og plukket meg opp. Samtalen gikk nærmest uavbrutt på hele bussturen til hurtigbåtkaia på Rørøy.

I tillegg til å kjøre buss, viste det seg at hun drev et gårdsbakeri på Kjul. Denne bedriften var ikke ukjent for meg, og jeg hadde til og med smakt på produktene. I 2011, under en guidet båttur til Bremstein, ytterst ute i Vegaøyan, fikk turistene nemlig servert fortreffelig Veglefse fra Sandmo gårdsbakeri. Jeg lovet å komme innom bakeriet en gang, kanskje i forbindelse med en tur opp på Kjulsveten – et fjell Marianne hadde vært oppå mange ganger.