# 549 • 18. – 19. juli 2018

stjernestjerne

Dag 1 (av 2):
Info
  • Start: 23:30
  • Framme: 5:35
  • Starttemp.: + 15°C
  • Vær: Klart.

På rek

Mye har skjedd i Stavassdalen de siste årene. Blant annet er det kommet opp naust ved Stavatnet, og i naustet en robåt som hvem som helst kan benytte. Tenk å ligge og flyte midt utpå Stavatnet ei lys sommernatt med en pils eller to. Ideen var for lengst notert. I kveld passet det å sette den ut i live. Med meg hadde jeg fått Helle, og sammen ville vi gå til Stavatnet og derfra videre til Stavassetra.

En halvtime før midnatt akslet vi på sekkene og gikk den korte biten inn mot Stavassgården. Ei jente kom plutselig springende over tunet fra uthuset og inn i hovedhuset. Borte var hun, før vi fikk sukk for oss. Gården ligger ved inngangen til Lomsdal-Visten nasjonalpark, og mange fjellvandrere finner det beleilig å benytte fasilitetene her for en billig penge.

Nattlig vandring gjennom Stavassdalen.


Like innenfor gården var landskapet ikke til å kjenne igjen. Her hadde tydeligvis kapitalkreftene fått herje uforstyrret. Borte var gammelskogen. Verdiene tatt ut. Tømmeret solgt og bankkontoen fylt opp.

Skogdrift er selvsagt ei viktig næring for regionen, men også i denne bransjen har en utilslørt grådighetskultur i stor grad erstattet anstendighet. Var det virkelig nødvendig å rasere et av de mest populære tur- og rekreasjonsområdene i kommunen? Akkurat dette området kunne vel vært spart? Enda verre ser det ut langs Gamle Stavassvei, som har blitt vesentlig skamfert i profittjaget. (Se bilde tatt av Jason Grimson tidligere i år.)

Kvist og kvast etter hogstmaskinenes innsats.


Oppe på høgda kunne vi såvidt skimte Stavatnet denne milde sommernatta, og minutter seinere var vi framme. Hele sju år er gått siden sist jeg var her. Siden den gang har Stavassdalens venner lagt ned et formidabelt arbeid med tilrettelegging for turfolket.

Det er f.eks. bygd ny bru over fløytedammen ved utløpet. Et arkitekttegnet utedo er kommet opp, og – ikke minst – et naust med robåt. Vi hadde det på ingen måte travelt, og robåten ville vi sette på vatnet om ei stund. Men først var det påkrevd med en god kafferast.

Stavatnet ligger som et speil denne natta.


Sommernatta var aldeles nydelig. De siste dagene hadde temperaturen ligget på tretti grader – og vel så det. Nå på nattestid var det naturligvis noe svalere, men temperaturen var likevel god. Ute på vatnet var det ikke så mye som en krusning å se.

Det ble både kaffe og leskende forfriskninger, før vi kom oss i naustet. Klokka hadde rukket å bli halv tre på natta, men hva i all verden gjorde vel det? At klokka går fort, er bare et tegn på at man trives og “lever i nuet”. På med redningsvestene, og utpå med båten!

Robåten er kommet ut av naustet.


Det var såpass grunt innved land at jeg måtte av med sko og sokker, hoppe uti og skyve båten lenger ut. Vatnet var langt fra kjølig. Fin badetemperatur, virket det som. Så var det å ta årene fatt.

Om bord.


Aldri har jeg vært i båt utpå dette vatnet før.


Stavatnet er noenlunde rundt i formen med en diameter på omlag 600 – 700 meter. Det ligger omtrent midt i Stavassdalen og er et lett tilgjengelig dagsturmål, enten man har med fiskestang eller ei. Ørreten fikk være i fred for oss denne natta, poenget var bare å få prøvd båten.

Midt utpå vatnet ble årene dratt inn, før vi satte oss til rette i henholdsvis baug og akter. Praten fløt like lett og uanstrengt som den vesle farkosten.

Langskardnasen og Kvitfjellet speiler seg.


Årene er dratt om bord, og vi ligger bare på rek.


Det tok ei stund før jeg ble oppmerksom på at vi faktisk snurret rundt. Bakgrunnen skiftet til stadighet. I den blanke vannflata speilet de rødmende godværsskyene seg. Det var nærmest som å være i et nasjonalromantisk maleri. Å ligge og reke utpå Stavatnet denne milde natta var i grunnen enda flottere enn det jeg hadde sett for meg.

Himmelspeil.


Etter ei uforglemmelig stund på vatnet, var det på tide å komme seg i land. Med ryggen mot naustet, prøvde jeg å ta ut ‘med’ på austsida. Å ro er noe jeg ikke gjør til daglig, og det bar ferden inn mot land unektelig preg av. Ved hjelp av en vaier ble båten sveivet oppover lunnene og inn i naustet.

Så var det å prøve å ro seg i land, bokstavelig talt.


Stavassdalens venner

Rundt årtusenskiftet var forfallet av den gamle stua på Stavassgården kommet så langt at den til slutt kollapset. Gårdshistorien, som strakk seg tilbake til 1755 og som fikk sitt klimaks under andre verdenskrig, endte i 1948, da gården ble fraflyttet. I flere tiår ble likevel den gamle stua stående som et værbitt og vindskjevt minnesmerke over en nådeløs kamp for tilværelsen, helt til den bukket under for tidens tann.

Stavassdalens venner så dagens lys i 2004, og fra da av skjøt den positive utviklinga i dalen fart. Et hus fra gården Derut i Fiplingdalen, som hadde store likhetstrekk med huset i Stavassdalen, ble demontert, flyttet og gjenreist på Stavassgården. I de følgende år kom det også opp et toetasjes uthus, samt flere mindre bygg på det gamle tunet.

Utdrag fra vedtektene:

Stavassdalens venner er en frivillig og ideell forening som skal drive og utvikle Stavassgården som et område for friluftsliv, historieformidling og arrangement. Foreningen skal arbeide for et enkelt og naturvennlig friluftsliv og arbeide for å ivareta kulturlandskapet på Stavassgården. Foreningen skal aktivt samarbeide med Brurskanken Turlag i forhold til drift og utvikling av Stavassgården.

På relativt få år har Stavassdalens venner fått utrettet imponerende mye. I tillegg til å gjenreise gårdsbygningene, kan nevnes:

  • Ny bru over Stavasselva og gangvei til Stavassgården, begge tilpasset rullestolbrukere
  • Ny bru ved fløterdammen ved Stavatnet
  • Naust, båt og toalett ved Stavatnet
  • Tilrettelegging av åpningsarrangementet for Lomsdal-Visten nasjonalpark
  • Oppgradering og merking av Gamle Stavassvei
  • Merking av sti mot Stavassetra og krigsminnesmerket der kaptein Sjøberg falt.
  • Rydding og merking av trase mot Storklumpen (nasjonalparkens høyeste fjell)
  • Bjørns plass: utsiktsplatting med grue ved bilveiens høyeste punkt

I juni hvert år arrangeres den såkalte Stavassdagen, der et spesifikt tema går som en rød tråd gjennom hele arrangementet. I år var det naturlig nok “Skogbruk før og nå” som var temaet.

Fra Stavatnet bar det videre innover dalen. Stien bærer preg av at trafikken er mindre, men den er likevel godt synlig, der den snor seg dels over torvmyr, dels gjennom glissen furuskog oppunder Kvitfjellet. Dessuten er terrenget av den medgjørlige sorten.

Til seters.


Her trives furua godt.


I halv sekstida på morgenkvisten var vi framme. Helle var imponert over standarden på hytta, og for meg var det et kjent og kjært gjensyn med stedet jeg tilbragte nyttårsaften 2008 på. Turen sitter ennå friskt i minne. Den gang var det snødrev, kulde og mørke som rådde, mens det nå var lys og varme døgnet rundt.

Endelig framme ved Stavassetra.


Mens vi satt ved bordet kom de første solstrålene inn gjennom vinduet. En ny varm dag var under oppseiling. Etter en enkel middag, fant vi oss hver vår seng. Vi satset på at vi fikk oss noen timers søvn, men var forberedt på at hytta kunne få besøk når som helst.

Såvidt innendørs, kommer de første solstrålene.


Litt mimring over en nyttårsaften jeg tilbragte her i ødemarka.


Dag 2 (av 2):
Info
  • Start: 15:45
  • Framme: 18:35
  • Starttemp.: + 23°C
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet.

Bot og bedring

Det var selvsagt langt på dag da vi våknet, men vi hadde fått sovet i fred. Ingen hadde trolig vært innom. Helle tok til orde for å gå i forveien, og da hun dro satte jeg meg ned og skrev noen ord i hytteboka. Minutter seinere var også jeg klar for tilbakemarsjen.

Tømmerhytta på Stavassetra eies av Statskog, men leies av Brurskanken turlag.


I dag er det en enkel sak å ferdes gjennom den mangslungne Stavassdalen.


Til min overraskelse får jeg se Helle sitte ved stien bare noen titalls meter unna hytta. Det viste seg at hun hadde gått “på hau” og pådratt seg et stygt kutt i leggen. Såret måtte desinfiseres og bandasjeres, før vi var klare til å fortsette.

Nok en varm julidag.


Igjen ble det en pause ved Stavatnet. Fant ut at jeg ville ta en titt på det mye omtalte doet. Det er tegnet av arkitektfirmaet Helt Grønn i Bodø og bygd av HaG Vekst As på Trofors.

Interessant for øyet var det jo, i og for seg, men at også luktesansen skulle settes på prøve var jeg mindre forberedt på. Den stramme eimen som slo imot meg da jeg åpnet døra framkalte høylytte brekninger, etterfulgt av ukontrollert bannskap. Her var det bare å komme seg fortest mulig ut i frisk luft igjen.

Fint håndverk, men stanken var uutholdelig.


Mens vi satt her ved vatnet kom det noen svalende vindblaff. Det begynte dessuten å skye over, uten at temperaturen virket å synke nevneverdig.

Stavatnet har helt siden veien til Stavassdalen sto ferdig vært et attraktivt friluftsområde.


Så bar det nedover mot disse fremmedgjørende hogstfeltene som vi måtte gjennom, før vi var tilbake ved bilen. Resten av dagen ble for det meste brukt til å sløve i skyggen på altanen, der det naturligvis ble diskutert nye turmål. I løpet av kvelden var et nytt konsept klart.

En dyd av nødvendighet?


Når tunet på Stavassgården passeres, vet vi at vi straks er framme.


Etterord:

Senere dette året gikk ildsjel og primus motor for Stavassdalens venner, Kolbjørn Eriksen, bort, 59 år gammel.