# 550 • 20. – 21. juli 2018
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: Ca. 19:25 (fylkesvei 808)
- Framme: Ca. 23:00 (Borgen)
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Lettskyet / sol.
Fra ei svunnen tid
For et par år siden ble jeg tipset om den såkalte Borgen – ei bortimot nitti år gammel steinhytte, beliggende høyt over bygda Bardal ved Ranfjorden. Med flere litt sprelske turideer realisert denne sommeren, var jeg i en god stim, og det neste jeg så for meg var å få til ei overnatting i den gamle og ærverdige steinhytta. Ved å avslutte med en bedre middag på Wangbrygga nede ved fjorden dagen derpå, var opplegget for “jubileumstur” nr. 550 i boks.
Helle tente på ideen, og om ettermiddagen neste dag var vi på vei utover mot Leirfjord. Det fine juliværet ville ingen ende ta, og dagen i dag var så visst intet unntak. Litt sør for gården Enga ved fv. 808 fant vi plass å parkere, før vi la i vei oppover lia langs en merket sti. Tett vegetasjon ble snart avløst av et åpnere terreng med svaberg. Herfra fikk vi et praktfullt utsyn mot bygda og fjorden, og vi bevilget oss likegodt en lang mat- og kaffepause som varte og rakk.
En godt merket sti fører oss opp fra dalbunnen.
Omsider ble det slutt på motbakkene, og stien fortsatte istedet bortetter lia. Så åpenbarte den seg – Borgen. Steinhytta som ble bygd av Lars Enga tidlig på 1930-tallet.
Det første jeg gjorde var å ta meg en runde rundt hytta. Imponerende hvordan en mann har klart å reise dette prakteksemplaret av ei steinhytte helt på egen hånd, uten medhjelpere. Noen av steinblokkene i veggene hadde en formidabel størrelse, og må ha vært litt av en byrde å få på plass. Og midt i veggene, store buede vinduer. Plasseringen, nesten ytterst på en bratt bergknaus, var også bemerkelsesverdig.
Med kun håndmakt bygde Lars Enga den såkalte Borgen da han var i 30-årene.
Tatt i betraktning den enorme arbeidsinnsatsen som har måttet til, samt at hytta ikke tjente noen hensikt i driften av gården, kan bygginga av Borgen virke som et temmelig ulogisk prosjekt. Hvorfor var den godeste Lars villig til å gi seg i kast med alt dette slitet? Bardal lokalhistorie- og museumslag skriver følgende på informasjonsplakaten på stedet:
Ingen har svaret. Vi tror faktisk ikke at Lars Enga sjøl kunne gitt noe svar – i all fall ikke noe klart svar. Han ville kanskje [sagt] – som han alltid sa når han hadde gjort noe spesielt: Det var artig å se om jeg fikk det til.
Lokalavisa Hemnesværingen gjengir en annen forklaring (av ukjent opphav):
Bua har en spennende og myteomspunnen forhistorie. En mann med navn Lars Engen, som hadde sitt daglige virke på gården Engen rett under fjellet der steinhytta nå står, var fryktelig forslukt i ei jente på nabogården. Dessverre fikk ikke Lars sine varme følelser gjengjeldt. I frustrasjon og fortvilelse begynte han i ledige stunder å klatre opp den bratte lia overfor gården, for derfra å kunne se mot drømmejenta si. (Hemnesværingen, 14.06.2004.)
Var uforløst kjærlighet til nabojenta en årsak til at Borgen ble bygd?
Byggmesteren og bygdekunstneren
Sitat fra informasjonsplakat:
Lars Enga var født på gården “Enga” – som ligger like nedenfor hytta – den 3. mars 1893. Han vokste opp i en stor søskenflokk og overtok drifta av gården en gang på 1920-tallet.
Han var en original – i ordets mest positive betydning. Han hadde klare kunstneriske anlegg. Treskjæring og maling var hans uttrykksformer. Han fikk aldri noen formell utdanning innafor sin kunst, så vi kan bare ane hva han kunne ha drevet det til. Men vi vil tro at han aldri beklaget at han ikke fikk formell kunstnerutdanning. Det var ikke realistisk å drømme kunstnerdrømmer for ungdommer fra Bardal rundt år 1900. Og Lars Enga måtte som alle sine venner kaste kreftene inn der kvardagen trengte han.
Byggverket
Sitat fra informasjonsplakat:
Steinhytta “Borgen” ble påbegynt i 1928 og sto ferdig tre – fire år senere. Det var altså et langt prosjekt, hvilket vi lett kan forstå når vi ser på de mange store steinene som måtte bukseres på plass utelukkende med handmakt. Men Lars Enga var av den typen som gledet seg over de små forandringer, den jevne vokster i prosjektet. For han var vegen fram mot målet like viktig som selve målet.
Hytta var i alle år et samlingspunkt for Lars og hans venner. Her møttes man til trivelig kaffekos på fine sommersøndager, og hit kunne man finne for bokstavelig å få perspektiv på kvardagen og livet.
Fra berget framom Borgen er det en fantastisk utsikt utover bygda. Gården Enga nederst t.h.
Den frodige jordbruksbygda Bardal ligger idyllisk til, et stykke inn i Ranfjorden.
Mot fjordarmen Utskarpen med Snøfjellet i bakgrunnen.
Med tente stearinlys dandert rundt omkring, ble det riktig så trivelig i den lille steinhytta. I og med at planen var å overnatte, hadde vi med oss laken, i tillegg til soveposer. Divanen fikk Helle disponere, mens jeg “ofret meg” og strakk liggeunderlag og sovepose på gulvet. Helt greit! Men vi var langt fra klare for å blunde. Som seg hør og bør, ble vi sittende oppe til ut i de små timer. Alt med denne hytta var som hentet ut fra ei svunnen tid.
Det finnes en vedovn her, men på denne årstida var det uaktuelt å fyre. Alle hytter med respekt for seg selv har dessuten hyttebok – så også Borgen. Især på hytter med en spesiell beliggenhet, synes jeg det er interessant å lese om andres turopplevelser. Det kom tydelig fram at mange som tar toppturen til Veten er innom Borgen – enten på vei oppover eller nedover. Veten, med den gjenreiste vardevaktbua, er for øvrig et annet attraktivt turmål.
Som man reder, ligger man. Helle på divanen, jeg på gulvet.
Vi hadde ikke før krøpet ned i soveposene og falt til ro, før vi med ett hører trampende skritt utenfor. Hva i all verden? Folk her nå? Døra rives opp, hvorpå ei jente med en desperat røst og et fortvilet oppsyn spør oss om det har vært noen innom her.
Etter å ha prøvd å roe den stakkars jenta, fikk hun satt seg ned og forklart at de hadde festet i en båt som lå til kai, da en av festdeltakerne hadde stukket av i sinne. Hun hadde prøvd å finne ham igjen, uten å lykkes. Vha. en app hadde hun lokalisert Borgen. Her måtte Helle og jeg ty til menneskekunnskap etter beste evne, og forklart jenta at den savnede helt sikkert ville komme til rette, og at han neppe var dratt til skogs eller fjells. Hun gikk igjen, litt roligere til sinns.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 11:45 (Borgen)
- Framme: 13:05 (fylkesvei 808) / Avskjed: 15:25 (Wangbrygga)
- Starttemp.: Ca. + 20°C
- Vær: Lettskyet / sol.
Til dekket bord
Før vi forlot stedet, var det å skrive i hytteboka og sørge for at det så rent og pent ut etter oss. Varmen nærmest slo imot oss utenfor døra, men det var ingen grunn til å klage. Alt vi skulle gjøre var å ta oss ned mot bilen, for så å kjøre mot Wangbrygga og få oss noe å spise.
Kunstneriske evner hadde Lars Enga utvilsomt.
Man blir jo på mange måter takknemlig for at steder som Borgen blir tatt vare på, og i dag er den unike steinhytta ansett som en kulturskatt. Etter en høyst nødvendig restaurering midt på 1990-tallet, med Bardal lokalhistorie- og museumslag i bresjen, har også folk utenfor Leirfjord kommune begynt å få opp øynene for dette klenodiet, drøyt 160 m over Bardalsbygda.
Restaurering og renessanse
Sitat fra informasjonsplakat:
Lars Enga døde i 1961 og i løpet av de påfølgende åra forfalt hytta slik at det ikke var mulig å komme på besøk hit.
Sommeren 1995 overtok Bardal lokalhistorie- og museumslag eiendomsretten til hytta fra Peder Enga. Da hadde museumslaget allerede i et par år arbeidet med å restaurere Borgen med økonomisk støtte fra Nordland fylke. Restaureringen ble avsluttet høsten 1995, og sommeren 1996 ble Borgen “gjenåpnet” med en stor innvielsesfest.
Bardal lokalhistorie- og museumslag vil takke alle som har gjort det mulig å gjenskape denne enestående biten av bygdas historie.
Lokale krefter har gjort en uvurderlig innsats med å føre Borgen tilbake til fordums prakt.
Nok en varm sommerdag.
Bardal har tilhørt både Nesna og Hemnes kommuner. I dag er bygda en del av Leirfjord.
Så tar vi avskjed med Borgen. Et opplevelsesrikt opphold har det vært.
Vi bakser oss nedover lia.
Vel nede, prøvde vi å se etter hytta. Joda, der var den – øverst i lia, frampå berget. Nå var vi både sultne og tørste, og så fram til å sette oss ned på Wangbrygga.
Et siste tilbakeblikk mot dette kunstverket av ei hytte.
Til tross for at det er litt i tidligste laget, frister det med en bedre middag på Wangbrygga.
Det ville utvilsomt vært spennende å foreta et dypdykk også i det gamle handelsstedets historie. Blant annet er en tidligere landhandel forsøkt gjenskapt i form av et butikkmuseum.
Men i dag nøyde vi oss med å innta kjødelig føde. Jeg fikk servert en stor porsjon svinekam, som smakte helt fortreffelig, etterfulgt av is og kaffe. En koselig atmosfære og blide servitører gjorde også sitt til at besøket på Wangbrygga ble en god opplevelse. Til slutt kan det vel nevnes at ungdommen som ble savnet i natt var kommet til rette i god behold – uten dramatikk.
Mye historie i veggene.
På en sånn dag setter vi oss selvsagt ute.
Hit skal jeg tilbake!
Tags: Hellehytteturlokalhistorie
