# 552 • 28 – 29. juli 2018

Til værs

Den opprinnelige tanken var å ta meg til topps på et eller annet fjell med fri horisont mot sørøst for å kunne bevitne en total måneformørkelse (“blodmåne”) som skulle inntreffe på kvelden. Værmessig sett lå alt til rette, men jeg følte meg slapp og uopplagt, og jeg kom meg aldri i gang. Dermed rant det hele ut i sand.

Et døgn seinere var turlysten på topp, og jeg bestemte meg for å sette den avlyste turplanen ut i live. Noen blodmåne ville jeg selvsagt ikke få se, men det kunne likevel bli en bra topptur. Å gå på dagen var uaktuelt. Det ville vært rein og skjær tortur, da kvikksølvet lå og vippet rundt 30 grader i skyggen. På natta var forholdene mer humane, og klokka var passert ti da jeg var framme i Fiplingdalen. Like sør for Børgefjellskolen tok jeg til å følge en gammel sti innover skogen.

Til skogs.

---

Selv om det i løpet av dagen hadde skyet over, var alle fjelltopper synlige. I hvert fall foreløpig. Det spesielle var vinden, som var sterk, men også varm. Uvanlig varm. Merket allerede fra start av at den rette spiriten ikke var til stede. Kanskje var det tanken på gårsdagens tur som gikk i vasken. Kanskje var det de ustabile luftmassene og de uforutsigbare værutsiktene. Jeg vet ikke, men jeg måtte i hvert fall mobilisere mer viljestyrke enn normalt.

Jeg fikk fornemmelsen av å følge en sti som ikke hadde vært i bruk på mange herrens år. Fjellbekkene hadde oppsiktsvekkende stor vannføring, men varmen tærer nok hardt på snø- og isbreer i høyfjellet for tida. Kanskje mer overraskende var det at myrene var blaute. Bustadmobekken viste seg grei å krysse, men å unngå å bli våt på føttene klarte jeg ikke.

Nordover Fiplingdalen.

---

Så var det å ta fatt på fjellsida. Noe vegetasjon i begynnelsen, før det ble hardt, godt fjell å gå på. Vinden ble noe sterkere og en genser måtte på.

Fiplingdalen sørover.

---

Vi var nå kommet såpass langt utpå sommeren at nettene ikke var så lyse lenger. Likevel ble det ikke mørkere enn at det var helt uproblematisk å ta seg opp og fram. Fra dalbunnen til toppen er det nesten tusen høydemeter. Vel 650 av disse består av ei relativt bratt fjellside, så det sier seg selv at pausene kom hyppig. Størstedelen av fjellsida består riktignok av greit fjellterreng, før steinura blir dominerende i det øverste partiet.

Et par timer med svakt lys går greit. Skymassene, derimot, kunne jeg godt vært foruten.

---

Det lysnet av dag igjen, men rundt toppen hadde skodda lagt seg. Var det ikke dette jeg hadde fryktet? Sikten ville bli svært begrenset og utsikten var bare å glemme.

Det bar inn i tåkehavet, der det var å navigere seg mellom større steiner og bergknauser. Unntaksvis kom små blaff av bedre sikt, der jeg fikk et bedre inntrykk av terrenget. Lendet var relativt flatt, og jeg fulgte fjellet et stykke østover i håp om å lokalisere toppunktet.

Tåkevandring i høyfjellet klokka tre på natta.

---

Noe toppunkt var naturligvis ikke å finne, så jeg ga opp og gikk tilbake. Å drive og vase rundt i tett skodde i nærmere 1400 moh. hadde veldig lite for seg. Helt uten risiko var det heller ikke. Hadde været vist seg fra en bedre side ville jeg fortsatt sørover mot en annen topp, men dette var selvsagt utelukket slik forholdene var nå.

Helt tilfeldig kommer jeg forbi en liten ansamling stein oppå et flatt berg. Dette kunne da vel ikke være toppen på 1373 moh.? Eller? Det var ting som kunne tyde på det. En grensemarkør av metall som var slått ned i berget viste i hvert fall at jeg sto på en eiendomsgrense. Dette kunne sikkert belyses nærmere i ettertid. Halvveis fornøyd med å kanskje ha kommet meg til topps likevel, fortsatte jeg nedover til jeg var under tåkedekket.

Under store deler av turen har jeg en fremragende utsikt mot de to Fiplingvatnan.

---

La ruta i ei litt sørligere lei, langs Rapbekken, nedover. Etter ei stund fikk jeg øye på en lavvo som sto oppå en lyngrabb nede i skogen, og jeg bestemte meg for å legge kursen via denne. Det viste seg at lavvoen var usedvanlig stor, og den var tydelig myntet på et større antall personer. Inne var det både ovn og grue, men den bar preg av ikke å ha vært i bruk på ei stund. Særlig ytterdøra så medtatt ut. Muligens tilhører lavvoen Børgefjellskolen.

Turens siste pause.

---

Skogsterrenget var noe ugreit nedover. Nå var det ingen sti å følge, og det gikk litt over stokk og stein før jeg var nede. Utenfor Børgefjellskolen fikk jeg av meg våte sko og sokker, før jeg la meg ned og hvilte meg ei stund på en benk. Fortsatt blåste det en varm, behagelig vind, noe som borget for en ny strålende sommerdag. Lite dyreliv å se på turen, med unntak av seks ryper.

Da jeg fikk saumfart eiendomsgrensene i ettertid, kom det fram at grensen for gården Bustadmoen gjør en markant knekk på det høyeste punktet. Dette styrker meg i antakelsen om at eiendomsmerket jeg observerte befinner seg på toppunktet.