# 555 • 27. september 2018

En fryd for øyet

Kolossale nedbørsmengder de siste dagene hadde gjort elver og bekker flomstore. Det var de i stor grad fremdeles, selv om akkurat denne formiddagen kunne varte opp med et vakkert høstvær.

For andre år på rad hadde jeg lagt opp til at den tradisjonelle vårskituren skulle gjennomføres til fots – på høsten. I år var planen å ta kaffepausen ved utsiktsplatået Bjørns plass ved Stavassveien. Der lå alt til rette for bålfyring.

Den 29. utgaven av den årlige turen rundt Litjfjellet er i gang.

---

Vassdragene – store som små – har høy vannføring etter flere dager med kraftig regn.

---

Uvanlig mye trafikk langs Vestersiveien kunne kanskje skyldes at elgjakta var startet. Framme ved Blåfjellneset oppdaget jeg en slags kunstnerisk installasjon. En mengde laminerte lapper var hengt opp i ei gran, som om det skulle være juletrepynt. På hver lapp sto det skrevet et utenlandsk ord. Ved å google ordene i ettertid, kom ordet “penis” fram på en rekke språk, som gresk, mandarin (kinesisk), osv. Av alle steder flakset det også opp et par ryper her.

Det ble fort klart at terrenget var gjennomtrukket av væte. Praktisk talt hele stien oppover fra Svenningdalen var blitt til en bekk. Det sier vel sitt om nedbørsmengdene i det siste.

Stien opp fra dalen har blitt forvandlet til en bekk, og er ikke helt grei å ha med å gjøre.

---

Skardforsen er jeg vant til å se større, når snøsmeltinga i fjellet står på for fullt.

---

Innover Svenningskardet var det uvanlig tungt å ta seg fram. Det vasstrukne terrenget var mer enn fjellskoene kunne takle, og snart var jeg våt på føttene. Jeg rundet fjellet, før det bar nedover Dempa, som ble omdøpt til “Sumpa” for anledningen. Omsider entret jeg Stavassveien og fikk fast grunn under føttene, noe som var en lettelse. Herfra aktet jeg å følge grusveier resten av turen. Det fristet lite å legge ut i terrenget igjen.

For tre måneder siden sto jeg på toppen av Storklumpen, før en brennheit tilbaketur ventet.

---

Nordover mot Stavassdalen.

---

Reinfjellet kommer til syne. Eiteråfjellet t.v.

---

Det surkler godt under føttene gjennom Dempa.

---

Gjensynet med de gamle furugaddene er bestandig trivelig.

---

Framme ved Bjørns plass var det å knipse noen bilder fra forskjellige vinkler av det arkitekttegnede byggverket, før jeg forsynte meg av vedstabelen og fant fram fyrstikkene. Nå skulle det sannelig smake med en kopp kruttsterk kaffe eller to!

Bjørns plass.

---

Men å gjøre opp ild denne dagen viste seg å være lettere sagt enn gjort. Veden var fuktig og rå, og selv med overdreven bruk av never ble det et strev å mane fram en levedyktig flamme. Jeg måtte vel bare innse at vann og ild går dårlig i hop, da det forsiktig begynte å fatte i.

Utsikt mot øst.

---

Fram med kjelen og fram med kaffen! Det var nå jeg innså tabben. Jeg hadde jo ikke vann! Skulle jeg få meg kaffe måtte jeg jo selvsagt ha vann – noe som ikke var å oppdrive i umiddelbar nærhet. De nærmeste vannkildene, Langvassbekken, Gåstjønna og Stavasselva, lå alle urimelig langt unna – både i avstand og høydemeter. Dermed var det bare å bite i det sure eplet og avstå fra det sedvanlige kaffebålet.

Noe kaffe blir det ikke på meg.

---

Her hadde jeg altså i timesvis slitt meg gjennom blautlendet, for så å få et svare strev med å tenne opp fuktige vedkubber. Så er det nettopp vannmangel av alle ting som skal sette en stopper for kaffekosen på årets rundtur. Et stort paradoks, egentlig. På vinteren er det jo vann tilgjengelig overalt i form av snø, men ikke på denne årstida. Det var nesten så man kunne ønsket seg et kvarter med styrtregn mens man satte seg i livd under tak.

Utsiktspunktet er tilrettelagt også for bevegelseshemmede.

---

Det var lite annet å gjøre enn å ta det hele med et smil. Dagen var jo fin nok, selv om det for lengst hadde skyet over. Og utsikten herfra er jo vidstrakt og flott – ikke minst mot østsida av hoveddalføret, der arbeidene med den nye E6 har kommet i gang. Nå som det var høst var det ekstra flott å se utover den fargesprakende løvskogen. Men utsikten var nå en ting – også selve platået, innrammet av et stilfullt reisverk, var en fryd for øyet.

Både høstfargene i naturen og byggverket er en fryd for øyet.

---

Fra Langvassåsen slynger Stavassveien seg nedover liene mot dalbunnen.

---

Etter å ha tilbragt vel tre kvarter ved Bjørns plass, var det på tide å fortsette nedover Stavassveien. En sjelden fugl, nærmere bestemt orrfugl, tok vingene fatt fra en tretopp, før et splitter nytt hogstfelt lyste imot meg. Også et område på østsida av Langvassåsen var snauhogd siden i fjor.

Mot slutten av turen kom det en lett regnbyge, uten at jeg lot meg affisere. Det var godt å få vrengt av seg de søkkvåte sokkene, ta seg en dusj og få i seg litt middag. Og sist, men ikke minst var det endelig duket for en kopp rykende varm kaffe. Den var etterlengtet!

---