# 557 • 26. – 28. oktober 2018

Dag 1 (av 3):

Gutten i røyken

“Te’ Granneset – no?!”, undret den joviale bussjåføren seg, da han slapp meg av ved Storvollen i Dunderlandsdalen. Selv om vi bare skrev oktober, var det blitt svært så vinterlig med et snødekt landskap og minusgrader. Sjåføren mente jeg måtte belage meg på å grynne, før han ønsket meg god tur. Betaling skulle jeg slippe, da kortterminalen i bussen var gått heden.

Turen startet med å ta seg utpå den lange hengebrua over Ranelva mot gården Stormdalshei. Allerede nå var sola i ferd med å takke for seg. Det viste seg snart at jeg langt fra var den eneste som hadde strevd meg oppover lia. I nysnøen var det nemlig spor etter adskillig ferdsel.

Ikke så langt å gå.

---

Over Ranelva på ei lang, men solid hengebru.

---

Brattene oppover fra Stormdalsheia er seige nok som de er, men bedre ble det ikke av at deler av stien var frosset til blankis. Dermed var det å gå i kanten av stien. Grensen til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark ble passert, før lendet begynte å flate ut. Vel oppe, blir det mye enklere å ta seg fram – enten en har tenkt seg innover Stormdalen, til Bredek eller Granneset.

Her står skogen tett, så det var gunstig å kunne følge sporene de knappe tre km mot den gamle fjellgården. Var litt spent på om det var folk på Granneset, men jeg hadde mine tvil. Til denne turen hadde jeg prøvd å få med meg både den ene og den andre, men responsen var som forventet lunken. Folk har travle liv, så det er høyst forståelig. Vurderte å droppe hele turopplegget selv, men eventyreren i meg protesterte.

Til skogs – helga skal tilbringes på Granneset.

---

Så kom den gamle stua til syne. En del fotspor var å se på tunet utenfor, men det røyk ikke fra pipa. Jeg fikk nok ha herligheten for meg selv. Slo vekk noen svære istapper som hang ned foran den lave inngangsdøra, og gikk inn.

Framme!

---

På med hodelykta, for her var det mørkt. Kaldt var det også, og nå gjaldt det først og fremst å få varme i kåken. Etter å ha båret inn et par favner med ved, som det var rikelig av i vedskjulet, var det å tenne opp i ovnen på kjøkkenet. Det skulle bli lettere sagt enn gjort! Fikk ikke trekkene til å fungere, og med ovnsdøra på gap sev røyken ut i rommet. Litt mindre kaldt ble det, men til slutt var røyken så tjukk at det ble uutholdelig å oppholde seg her.

Hark! Host! Det svir i hals og øyne i det kalde og røykfylte rommet.

---

Jeg ga rett og slett opp hele ovnen, og tente i stedet opp på grua i midtrommet. Det var en enkel sak. Røyken steg rett opp i pipa, og veden brant som bare det.

Etter hvert blir det fyr i kåken.

---

Ved grua ble det godt og varmt, og jeg ble sittende mye her resten av kvelden. På Blakkådalshytta i fjor høst fantes ei rikholdig boksamling med masse interessant lesestoff. Her på Granneset var det adskillig skralere med litteratur. Ei oppskriftsbok fra Grannes-folkets etterkommere i Amerika vekket ikke særlig nysgjerrighet, så da var det å bla seg gjennom hyttebøkene. I disse kan det ofte komme fram litt av hvert.

Hyttebøkene utgjør lektyren denne kvelden.

---

I huset ble det aldri ordentlig varmt, så jeg valgte å strekke ut liggeunderlaget rett nedenfor grua. Kulden var ikke til å kimse av. Mus, som flere gjester visstnok hadde hatt nærkontakt med, burde jeg visst også være oppmerksom på. Men jeg hadde hverken hørt eller sett noe til disse smågnagerne, så jeg fryktet ikke å bli vekket. Etter et par turer i vedskjulet, tok jeg kveld.

---

 Dag 2 (av 3):

Full fyr

Så snart flammen var utdødd ble det igjen iskaldt i hele huset, men i en varm vintersovepose og med ei lue trukket godt nedover ørene, led jeg ingen nød. Frisk og opplagt sto jeg opp med dagslyset.

Det kunne saktens vært fint å gå seg en tur i dag, f.eks. til Bredek. Men det ville medført grynning, og det var jeg egentlig ikke så gira på. Dermed valgte jeg å bli på denne perlen av en fjellgård, der ingen har bodd på 92 år. Hele huset har noe eventyraktig over seg og en atmosfære av gammel tid.

Jeg står opp til nok en vinterlig dag.

---

I tillegg til grua i det midterste rommet og ovnen på kjøkkenet, var det installert en liten vedovn på et kammers. Denne fyrte jeg opp i, og jeg bestemte meg for å overnatte her hvis jeg klarte å få det tilstrekkelig varmt. På kammerset var det nemlig ikke bare ovn – men også seng.

Fyring ble en hovedaktivitet gjennom dagen, og det ble mange turer ut i vedskjulet. Høyst nødvendig, da sprengkulden hadde bitt seg fast. Men det var i grunnen godt å være i vigør. På sett og vis var det som å bli rykket ut av nåtida og hensatt til 1800-tallet.

Denne helga tar jeg en pause fra det moderne livet.

---

Takket være en iherdig innsats fra Statskogs fjelltjeneste finnes det, som nevnt, fyringsved i rikelige mengder på Granneset – i hvert fall var dette tilfelle under mitt opphold. Dekktøy er det også her. Fyrstikker, toalettpapir og stearinlys fant jeg derimot ikke, men alt dette hadde jeg med meg. Heller ikke termometer var det her, så jeg plasserte like godt mitt eget rett over inngangsdøra mens jeg var her.

Et romslig kjøkken.

---

Det råder en aura av forgangen tid på den gamle fjellgården.

---

Etter årevis med dugnadsinnsats, framstår Granneset i fordums prakt.

---

“Helt 1800-tall” var det likevel ikke. Siden det var lørdag, måtte jeg følge med på utviklingen i helgas fotballrunde mens jeg stekte pølser på grua. For nettet fungerte fint, det.

Å holde varmen ved like i to rom, blir hovedsysselen gjennom dagen.

---

Granneset ble ryddet rundt 1857 og fraflyttet vel 70 år seinere.

---

Også fjøsen er restaurert.

---

Dagen er bitende kald, men også vakker. Utsikt mot Jarfjellet.

---

Ved solnedgang var temperaturen seks minus, men allerede i femtida hadde den sunket til minus elleve. Heller ikke i kveld fikk jeg det helt varmt i rommet, så jeg holdt meg mye nært grua. Derimot begynte temperaturen i kammerset å komme seg.

Utpå kvelden kom det diverse godsaker opp fra sekken, og også i kveld ble det et dypdykk i de rikholdige hyttebøkene.

Full fyr på grua – og en ikke fullt så full fyr på stolen ved siden av.

---

Ikke overraskende er mange innom her sommerstid i forbindelse med den såkalte Bredekrunden – en praktfull rundtur jeg selv tok i 2004. Bredekgårdene ligger jo usedvanlig vakkert til med den imponerende Bredekforsen like i nærheten. Det kom dessuten fram at Granneset blir benyttet en del av skoleklasser, både i undervisningsøyemed og for opplevelsens skyld.

For øvrig kunne hytteboka by på mang en leseverdig skildring. Her var det årvisse betraktninger fra en som har drevet forskning ved Granneset siden 1990. En Norge på langs-farer hadde delt sine inntrykk. Dessuten hadde et betydelig antall utlendinger funnet veien til det gamle gårdsbruket oppunder Saltfjellet, deriblant amerikanske etterkommere av de tidligere beboerne. Skriblerier på veggene var det også – helt fra 1954.

Godt og varmt.

---

I titida på kvelden hadde temperaturen sunket ytterligere, til minus fjorten grader, og det knitret godt under fotsålene da jeg labbet over tunet til vedskjulet. Det minnet i grunnen mer om en dag midtvinters enn en dag i oktober. Men med måneskinn og en tindrende klar stjernehimmel var det på samme tid veldig vakkert. Jeg trivdes i mitt eget selskap, og i morgen var det jo uansett tilbake til sivilisasjonens hverdagsliv.

Jevn fyring gjennom hele dagen hadde etter hvert gitt en levelig temperatur, særlig inne på kammerset. Liggeunderlag og sovepose ble strukket ut på senga, før jeg sovnet til den monotone og søvndyssende duringen fra vedovnen borte i hjørnet.

---

Dag 3 (av 3):

Når nettene blir lange og kulda setter inn

Gjennom natta fortsatte jeg prosessen med å mate ovnen jevnt og trutt. Det var rett og slett en dyd av nødvendighet i denne kulda, selv om søvnen ble noe oppstykket.

Rett før det var på tide å komme seg på beina, lå jeg og hørte på noe forsiktig krafsing i veggene. Sikkert mus, tenkte jeg. Ikke uvanlig i slike gamle hus, med nyttårsaften 2000 friskt i minne. Plutselig får jeg se ei mus titte opp av sekken! I sekken?! Hadde musa virkelig vært oppi sekken, der jeg hadde matposen! Lettere forfjamset så jeg den freidige krabaten pile ned mot gulvet, før den i ei rasende fart forsvant inn i et hull bak ovnen.

Hei sann og hopp sann – jammen får jeg ikke hilst på husmusa!

---

Da jeg omsider sto opp, skinte sola gjennom det lille vinduet. Temperatueren på kammerset var fin, men i resten av huset var det frost. Ute var det minus tretten grader. Skal si vinteren kom tidlig i år! Litt ergerlig var det at jeg ikke hadde frokost. Å spise av den maten musa hadde vært og romstert nedi, var ikke aktuelt. Samtidig var det noe komisk med hele opptrinnet.

Det går hardt utover vedlageret.

---

På vei over tunet for å hente enda et vedfavn kommer den neste overraskelsen. En flokk på godt og vel 20 rein har stilt seg opp bak vedskjulet. Mens jeg er inne i skjulet aner de fare og forflytter seg.

Nå hadde det seg slik at jeg hadde benyttet meg av samtlige tre ildsteder i huset, så det ble en liten jobb med å reingjøre disse. Kostet og ryddet etter meg, før jeg avsluttet med å skrive i hytteboka. Det hadde skyet over, og temperaturen hadde steget til minus ti da sekken var ferdigpakket. Så tok jeg avskjed med det gamle huset.

Tidsreisen er over.

---

Grana går til Rana.

---

Det var godt å røre seg litt igjen, selv om det var kaldt. På turen ned til Stormdalshei observerte jeg fem ryper. Jeg traff dessuten på et par trimmere med hunder. De undret på om jeg hadde sett skrømt. Selv skulle de til Granneset for å “få et klipp”. Både Ranatrasken og geocaching er populært i distriktet, og en motivasjon for å komme seg ut.

Syntes det begynte å mørkne vel tidlig, da jeg kom på at klokka hadde blitt stilt om til vintertid. Til slutt var det å begi seg halvannen time på asfalt sørover til Dunderland stasjon.

Dunderland stasjon. Stasjonen ble åpnet 1. mai 1945 – ei uke før frigjøringsdagen.