# 558 • 7. november 2018

Fra demring til skumring

November er vanligvis ikke ei tid da topptur står øverst på dagsorden. Ikke for meg i hvert fall. Lite dagslys er det, ofte isete og glatt i terrenget og sjelden tilstrekkelig med snø til å spenne på seg skiene. De vakre høstfargene er dessuten borte. Nei, på denne årstida burde en nok ta til takke med trimturer i lavlandet.

Men vent nå litt… ei av oppføringene på årets turplan kunne kanskje la seg gjennomføre. Veten i Hemnes! Dit gikk det nemlig vei opp. Med finfine værutsikter i vente tok jeg beslutninga. Jeg aktet å sette kursen mot Hemnesberget.

Det var ennå ikke blitt ordentlig dagslys da jeg med nyinnkjøpte brodder trasket de vel tre kilometerne mot Geitvika før klokka hadde slått åtte. Men med en klar himmel tegnet det til å bli en flott dag. Møtte en kar litt oppi årene som var ute og luftet hunden. Han mente det skulle være greit å ta seg til topps, om enn noe bratt enkelte steder. Hverken skilt eller annen merking var å se ved gården i Geitvika, men kartet levnet ingen tvil om hvor “fjellveien” startet.

Snart gryr en dag.

---

Motbakkene begynte umiddelbart og fikk hjertepumpa til å jobbe, før jeg etter bare en liten kilometer kom inn i et vesentlig slakere terreng. Veien opp til Veten er ca. sju km lang og toppen ligger på ca. 700 moh. Det lysnet av dag og de snødekte fjellene på nordsida av Ranfjorden ble mer framtredende. Hemneshalvøya er nærmest som ei selvstendig øy å regne i dette fjordsystemet. Kun et smalt eid (Finneid) forbinder halvøya med fastlandet.

Isen har lagt seg på Lomtjønna.

---

Skoggrensen ble passert og tv-masta på toppen kom til syne. Det var i grunnen motiverende å se at masta ble stadig “større” etter hvert som jeg nærmet meg. Igjen ble det noen seige motbakker, før jeg traff på snø i form av skare. Det tynne snødekket lå bare flekkvis og bød ikke på nevneverdige problemer. Broddene ble beholdt på helt til topps, selv om jeg strengt tatt kun behøvde dem på den asfalterte veien langs sjøen.

Masta på toppen kommer til syne.

---

I gjennomsnitt stiger terrenget 100 m for hver km langs denne veien.

---

Noe snø ligger fremdeles rundt toppen etter kulde og snøfall tidligere i høst.

---

Ikke lange biten igjen.

---

Masta på toppen er et landemerke som synes i mils omkrets.

---

Oppe! Strålende fornøyd med å ha kommet meg opp på det 702 m høye fjellet denne solfylte novemberdagen, ble blikket dratt mot horisontene. Her var det mange velkjente fjelltopper å se, om enn fra en noe uvant vinkel. Okstindan, Lukttinden, Hatten i Vefsn, Pollatindan og Finnknean, for å nevne noen. Hugltinden på øya Hugla var et iøynefallende blikkfang i vest. Og utsikten innover Ranfjorden mot Mo med Ørtfjellet bak, var like flott.

Målet er nådd!

---

Så frittliggende som Veten befinner seg, med fri sikt i alle retninger, er det ikke til å undres over at toppen inngikk i det innfløkte og omfattende vetesystemet – et eldgammelt forsvarssystem basert på lyssignaler fra brennende veter (“ildvarder”).

Fri sikt innover Ranfjorden.

---

Systemet med veter skal visstnok ha røtter i eldre jernalder, men er mest kjent fra to perioder i landets historie: 1) fra 900- til 1300-tallet; og 2) fra slutten av 1500-tallet til 1814 (kilde: Wikipedia). Veten er da også et utbredt navn på frittliggende fjell langs kystleia og fjordene – ikke minst her på Helgeland. En skal f.eks. ikke lenger vekk enn til Bardal og Dalsgrenda (hhv. lenger ut og lenger inn i Ranfjorden) for å finne de neste vetene.

Mo i Rana med det over 1400 m høye Ørtfjellet vest for Dunderlandsdalen i bakgrunnen.

---

Lukttinden (1348 moh.) og Hatten (713 moh.) i sør.

---

Nettopp denne frie beliggenheten var vel også en avgjørende faktor da ei tv-mast skulle settes opp i distriktet på slutten av 1950-tallet. Tidligere i år var jeg oppe ved masta på Gullsvågfjellet på Vega. Fra før har tv-mastene på Kappfjellet i Grane og Andfjellet på sørsida av Saltfjellet blitt besøkt. Opp til Vegsenderen går det gondolbane, mens for de sistnevnte går det, som her, en fin grusvei opp.

Masta på Veten har sørget for FM-signaler siden 1961 og TV-signaler siden 1964.

---

Jeg ble ikke lenge her oppe. Greit med litt dagslys nedover også. Men dette er en topp jeg kan tenke meg å komme tilbake til sommerstid. Beveger en seg bort fra Veten og utover mot kantene, får en nemlig se både Finneidfjorden, Sørfjorden og Elsfjorden. Kanskje ser en også tettstedene Hemnesberget, Bjerka og Korgen. Knapphet på dagslys og et noe isete snødekke gjorde dette uaktuelt i dag.

Det var en enkel sak å ta seg til topps på Veten, så hit kommer jeg gjerne tilbake.

---

Innover Leirvika gikk det ferge fram til 2014. Hugltinden på Hugla bakerst.

---

Dagene er ikke lange på denne årstida, og nede i Geitvika begynner dagslyset å ebbe ut.