# 561 • 20. april 2019
Info
- Start: 14:25
- Framme: 15:55
- Tilbake: 17:55
- Starttemp.: Ca. + 13°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet.
Tro kan flytte fjell – 7500 m³ stein til Nidarosdomen
Tanken var å ta en nærmere kikk på et av de viktigste steinbruddene som ble benyttet i gjenreisningen av Nidarosdomen. Bruddet ligger høyt oppe i Bjørnålia på østsida av Bjørnådalen, like sør for Mosjøen, og er nokså lett tilgjengelig.
I og med at søstera mi og samboeren har hytte i Bjørnålia, tenkte jeg det kunne latt seg gjøre å få til en fellestur i lag med dem, men det endte med at kun mamma og jeg tok turen. Fra Alsgården tok vi innover mot åsen. Her var det på med piggsko og brodder. Våren var som forventet ikke kommet like langt her som ute ved kysten. På traktorveien oppover lia lå det nemlig et massivt isdekke.
Her gjelder det å sko seg riktig.
Foreløpig er det lite å se.
Etter å ha snirklet oss oppover brattene, slaket veien ut. Oppe i høyden var det til dels snøfritt og enkelt å ta seg fram. Steinbruddet ble passert, og straks etter var vi framme ved Bjørnålia. Her var det gårdsdrift til langt utpå 1900-tallet, og det gamle våningshuset står den dag i dag.
Utsikten begynner å gjøre seg gjeldende. Utsyn oppover Bjørnådalen.
Oppe ved den gamle gården (308 moh.) nekter vinteren å gi seg.
I Bjørnålia hadde jeg vært før. Sist gang var en en romjulstur i 2006, da jeg og en kompis gikk fra Olderskog og fulgte stisystemet innover Mosåsen. Nå var det vår i lufta. Så mye sol var det ikke, men det var svært mildt til april å være og nesten ikke et vindpust. Medbrakt kaffe og kaker ble inntatt til utsikt mot bl.a. Vefsnfjorden i nord.
Den innerste delen av Vefsnfjorden er synlig herfra.
En snau time seinere tok vi fatt på tilbaketuren. Nå skulle steinbruddet iakttas! Etter at virksomheten i bruddet opphøre på 1950-tallet har det ikke vært noen form for aktivitet her. Heller ikke tilrettelegging for turfolk. Området er gjengrodd med kratt innimellom store kampesteiner, og det var ikke helt enkelt å ta seg fram.
Noe plundrete å ta seg inn i selve steinbruddet.
Kleberstein
Kleberstein er en grønnlig eller grå bergart som er så bløt at den lett lar seg skjære med kniv. Bergarten er ildfast og lett å bearbeide og har hatt betydelig anvendelse som bygningsstein og til ildsteder og husgeråd. Mange gamle kirkebygg og andre monumentalbygg er ført opp i massiv kleberstein, det mest kjente i Norge er Nidarosdomen. (Kilde: Store norske leksikon.)
Klebersteinen er lett formbar og har i uminnelig tid blitt brukt i bygninger.
Tydelige spor etter driften som startet opp for over 120 år siden og varte i over 60 år.
Steinbruddet i Øvre Bjørnå
Sitat fra geocaching.com:
Fra Bjørnålia i Bjørnådalen ble det i årene 1896 og fram til 1958 hentet ut kleberstein som ble brukt til restaurering av Nidarosdomen. Til sammen 7.500 kubikkmeter stein ble tatt ut herfra. Til uttak av steinen ble det brukt krutt, deretter saget de steinen med tomannssag, og flyttet den med en stubbebryter. Steinen ble kjørt ned den bratte Bjørnålia og deretter fraktet videre til Mosjøen. Derfra ble den sendt med båt til Trondheim.
Les mer om den over 60 år lange virksomheten i klebersteinbruddet i:
-
Smedseng, N. 1994: Kleberstein (Esjestein)-brotet på Øvre Bjørnå. Vefsn Museum Årbok, Far etter fedrane, s. 69-73
Kleberstein fra Bjørnå klar for utskipning, ca. 1908. (Foto: Digitalt Museum.)
Bildet over viser, i tillegg til klebersteinen, oppstilte soldater i og ved Sjøgata – uvitende om to verdenskriger som seinere i århundret skulle ryste Europa. Mosjøen har på dette tidspunktet ikke hatt bystatus lenger enn i drøyt 30 år.
Nordfasaden av domen med de forskjellige steinsortene. (Illustrasjon: Per Storemyr.)
Som det framgår av illustrasjonen over, så stammer om lag halvparten av steinen i domkirkas nordfasade (den som vender mot Munkegata og Torvet) fra bruddet i Bjørnådalen (rosa farge). De lyseblå feltene er ikke stein, men tak av kobber.
Steinen fra Øvre Bjørnå fikk ord på seg for å være god å arbeide med. Men det har gjennom årenes løp dessverre vist seg at den forvitrer relativt fort – i likhet med stein fra noen andre brudd (kilde: per-storemyr.net).
Katedralens nordfasade slik den arter seg i vår tid. (Foto: VG / Scanpix.)
På bildet av domkirka ser vi mye kleberstein fra Helgeland. Alt av stein mellom de to kobbertakene er fra bruddet i Bjørnådalen. Det samme gjelder steinen i øvre del av tårnet, samt i spirene.
Herfra kommer mye av steinen i Nidarosdomen – rundt regnet 7500 kubikkmeter.
Tro kan visstnok flytte fjell. Nærmest så en blir litt andektig her man står.
I dag er alle av landets klebersteinbrudd nedlagt, noe som skaper hodebry for restaureringsarbeidene ved Nidarosdomen. Men, oppsiktsvekkende nok, kan et annet steinbrudd i Vefsn bli en viktig leverandør:
Sitat fra per-storemyr.net:
Nidarosdomen klarer seg – så vidt: De benytter gjenliggende blokker i det nedlagte bruddet ved Grunnes i Målselv (Troms) for sin restaurering. De er ikke helt fornøyde med steinegenskapene og undersøker for tiden en ny forekomst i Nordland (Dalhaugen nord for Mosjøen) sammen med Norges geologiske undersøkelse. Steinen er hard og kan brukes til utsatte detaljer på domen.
Dalhaugen ligger vel 2 km sørøst for østenden av Toventunellen, ved Drevjemoen.
Enkelte etterlatenskaper fra driften er fremdeles å se.
Denne saken har nok bidratt på sitt vis til gjenreisningen av nasjonalhelligdommen.
Nedover den islagte traktorveien gikk det med små skritt, men vi kom oss da helskinnet ned i Bjørnådalen til slutt. Vi var ikke før kommet oss i bilen før det begynte å dryppe fra oven. Det kalles timing! Eller rettere sagt flaks.
Per Storemyr som jeg har brukt som kilde og sitert fra er en anerkjent geolog som har vært tilknyttet Domkirkens restaureringsarbeider i flere tiår. Han har for øvrig gitt ut boka Nidarosdomens grunnfjell.
Tags: gruver og steinbruddlokalhistorie
