Å gå langs yttersida av Vega, fra Eidem til Sundsvoll, hadde jeg lenge hatt lyst til. Hvis alt klaffet, satset jeg på å nå åpningsarrangementet for den nylig ferdigstilte Vegatrappa i morra – ei gigantisk tretrapp som strekker seg bratt oppover Ravnfloget ved Sundsvoll.
Nå høvde det seg sånn at også Jan og sønnen Brage hadde anledning til å være med – i hvert fall på en del av turen. Med velfylte sekker la vi i vei. Hele ti år hadde gått siden sist vi var på telttur i lag. Den gang gikk vi over Svartisen. Nå befant vi oss altså ute i havgapet – på Vega.
Turklar!
Fra Levika ved Eidem, sør på øya, legger vi i vei vestover.
Første post på programmet var å oppsøke den myteomspunnede Vefsn-Anna-stua – en stor steinheller oppe i Eidemsliene som det knytter seg et gammelt sagn til. Men å finne stien opp dit var lettere sagt enn gjort. Overraskende nok var det hverken skilt eller annen informasjon om helleren å se noe sted.
Etter litt plunder og heft fant vi til slutt utgangspunktet, og når vi først var på stien så var den grei å følge. Den var til og med merket – altså med unntak av det mest kritiske punktet: i starten. Noen få minutters vandring etter, var vi framme ved helleren. Ei svær skråstilt steinblokk dannet ”taket”, og vi gikk inn.
Vefsn-Anna-stua.
Under planleggingen av turen hadde jeg hatt en intensjon om å ta første overnatting i denne helleren, men av praktiske årsaker ble det ikke sånn. Anna, derimot – ei ungjente på flukt – hadde ifølge sagnet holdt til her en hel sommer. Ei lita infotavle inne i helleren gjenga sagnet i korte trekk:
Vefsn-Anna-hola*
Sagnet forteller at en gang for lenge siden hadde ei ungjente tilholdssted oppe i denne hola ovenfor Eidem. Folk i bygda oppdaget det ved at ting forsvant fra naustene. Og ofte kom kyrne heim tommelka.
Ifølge sagnet hadde jenta flyktet til Vega etter en blodskam-sak i Vefsn. Kanskje hadde hun rodd helt hit. Vefsn-Anna ble jenta kalt.
* Helleren benevnes som ”Vefsn-Anna-hola” på infoskiltet, men det ser ut som “Vefsn-Anna-stua” er det gjengse navnet.
Sagnet sier at flyktningen Vefsn-Anna skal ha gjemt seg i denne helleren en hel sommer.
Å bli anklaget for blodskam (incest) medførte strenge straffer, og ved annen gangs forbrytelse var det dødsstraff. Sagnet sier for øvrig at Anna ble strøket fra kirkebøkene og lyst fredløs. Fra Wikipedias artikkel om emnet, avsnittet om rettshistorie:
I dag reagerer vi på at en forbrytelse som i svært mange tilfeller har en overgriper og et offer ikke skiller mellom disse rollene. I flertallet av sakene fra 1600- og 1700-tallet der kvinner ble dømt til døden, var det en følge av at de ble anklaget for atferd som stod i strid med mosebøkenes, kirkens og de verdslige myndighetenes sedelighetssyn. Sannsynligvis har de vært offer allerede da de ble utsatt for forbrytelsen.
Kvinnene var da som nå et offer for mannlig brutalitet, for i neste omgang å bli slaktoffer for samfunnets bibelske livsanskuelse.
Kanskje har Anna i rein desperasjon tatt årene fatt mens gårdsfolket sov, og rodd utover Vefsnfjorden på flukt fra skammen og fordømmelsen. Langt der ute hadde hun sett Vega som et mulig fluktsted. Eller kanskje har dette aldri skjedd? Det er jo bare et sagn, der sannhetsgehalten hverken kan bekreftes eller avkreftes. I 2008 ble det satt opp ei teaterforestilling her i Vefsn-Anna-stua om det merkverdige sagnet. En reportasje fra forestillinga kan leses her.
”Eventyr, sagn og fortellinger fra ”tidenes morgen” til begynnelsen av 1900-tallet.”
Det bar nedover Eidemsliene igjen, som er en av få plasser på Helgeland hvor det fremdeles vokser kystfuru. Trolig er denne forekomsten den som ligger ytterst mot havet i hele Nordland, ifølge infotavla. Det samme kan sies om en lokalitet av edelløvskog som også finnes i området. Alt dette inngår i Eidemsliene naturreservat.
Videre vestover passerte vi Juvika – Vegas mest populære badestrand, og da vi kom til Ervika hadde vi allerede gått halve distansen i luftlinje. Selv om terrenget nå ble røffere, så vi lyst på fortsettelsen. Vel, vel…
Vi vet det ikke selv ennå, men tross noe gammel merking er vi på villspor.
Noen sti var ikke lenger å se, kun noe utydelig merking. Det ante oss at vi var på avveie, noe som vi snart fikk bekreftet. Til slutt tvang terrenget oss å skifte kurs, og vi måtte etter beste evne prøve å navigere oss gjennom det knausete og bratte ulendet på egen hånd.
På avveie – vi innser at vi må legge om kursen.
Nå satte det også inn med en skikkelig regnskur, slik at de nakne bergene ble glatte og sleipe. Her gjaldt det å utvise forsiktighet! Et oppmurt jaktskjul, el.l. ble passert. Hvor gammelt dette er kan en bare spekulerere i.
Regnet kommer på et ubeleilig tidspunkt.
Langt nedenfor oss lå ei vik, som så ut som en brukbar leirplass. Vi fikk omsider lirket oss ned dit, bare for å konstatere at stedet var utrivelig. Gresset var høyt og det lå plastsøppel overalt, som havet hadde deponert her. Ferskvatn var her heller ikke. Men kartet fortalte at det ikke var mer enn noen hundre meter til Nepsundet, som var det opprinnelige målet for dagens etappe. Der fantes det ferskvatn. Etter en kort pust i bakken, valgte vi å fortsette over bergknausene.
Ned kom vi, og det var herlig å kunne bevege seg uanstrengt over de grønne gresslettene. Nepsundet viste seg å være et innbydende sted. Vatnet i fjellbekken smakte utmerket og snart var teltene slått opp. Og Brage? Jo, han hadde klart brasene med bravur. Ikke det minste klaging, tross et krevende terreng.
Endelig framme i det frodige Nepsundet.
Paradoksalt nok hadde vi slått leir rett ved den merkede stien, som kom ned fra ei helt anna retning. Vi vurderte å fyre opp et lite bål, men det fristet i grunnen mer å bare krype ned i soveposen, lage seg middag og ta en tidlig kveld. Og slik ble det.
Dag 2 (av 3): Nepsundet – Sundsvoll – Nepsundet
Info
Start: 13:05
Framme: 17:10
Tilbake: 21:25
Starttemp.: Ca. + 12°C
Vær: Overskyet → lettskyet / sol. En del vind.
På vidvanke
Tanken var, som nevnt, å prøve å rekke åpningsarrangementet for Vegatrappa ved Sundsvoll i dag. Men allerede i går kveld hadde Jan klart å overtale meg til å gi blaffen i hele arrangementet. Det ville blitt et stressopplegg uten like å nå fram i tide. Det føltes riktig, særlig fordi det bebudede finværet lot vente på seg. Men nå, langt på dag, var de regntunge skyene i ferd med å trekke seg vekk og sola tittet fram.
Jeg kom uansett til å gå langs hele yttersida av Vega, nordover til Sundsvoll – og samme vei tilbake. Men nå hadde jeg hele dagen til disposisjon. Jan og Brage skulle rekke ei kveldsferge, så de kunne bare bli med et stykke.
En ny dag.
Turlysten var på topp da vi forlot teltleiren i Nepsundet. Glemt var gårsdagens strabaser. Noen stolper som viste hvor traseen gikk var gode å ha, da stien viste seg svært utydelig. Sannsynligvis er det ikke så mange som går mellom Eidem og Sundsvoll i løpet av et år.
Med friskt mot går vi i gang med å utforske nye trakter av Vega.
Også i dag passerte vi noen eiendommelige strukturer bygd opp av stein. Gamle rullesteinstrender høyt over dagens strandlinje bar dessuten vitnesbyrd om at havnivået har stått adskillig høyere enn i dag.
Jan speider mot horisonten.
Kuvika ble passert, før vi kom til den vakre Ramnvika. Sandstranda her viste seg å være fullt på høyde med den populære badeplassen i Juvika – dog adskillig mindre tilgjengelig. Her tok vi oss en pause.
Den utydelige stien slynger seg om Kuvika.
Så kommer denne naturperlen til syne – Ramnvika.
Fysikktime i det fri: bygging av demning.
Før jeg ble overlatt til meg selv, ble Jan med et par hundre meter til – opp på et høydedrag. Herfra fikk han se at lendet videre nordover fortonet seg adskillig enklere. Vi takket hverandre for turen og gikk i hver vår retning.
Terrenget virker gangbart videre nordover.
Den mektige Risen – et utstikkende fjellparti som synes på lang avstand fra visse retninger ruvet godt. Kanskje har denne fjellformasjonen fungert som fiskemed i ”hine dage”? Det som i hvert fall er sikkert er at Risen har noe trolsk over seg.
Trollfjellet Risen.
Som antatt, var lendet fint å ferdes i. Et par større grusstrender måtte forseres, men stort sett var det fast grunn under føttene.
Endelig får jeg tatt turen rundt yttersida av Vega – ei av Helgelands største øyer.
På vidvanke.
Så kom den grønne og innbydende Vegdalen til syne – ei vid og frodig vik med noen få hytter. Stien slynget seg i en bue innover vika og rundt bebyggelsen, før den fortsatte over en liten bergrygg og videre langs sjøen mot Sundsvoll.
Vegdalen åpenbarer seg.
En grønn og innbydende oase i et ellers røft landskap.
Stien går bak hyttene og over bergryggen i bakgrunnen.
På dette tidspunktet hadde vinden tatt seg opp, og den kom feiende fra nord. Jeg hadde håpet å få prøve i hvert fall litt av den flunkende nye Vegatrappa som åpnet tidligere i dag, men nå hadde skyene senket seg såpass langt ned i Gullsvågfjellet at jeg begynte å bli i tvil om dette var dagen for å ta seg til fjells – trapp eller ei. Noen videre utsikt kunne jeg ikke regne med. Kanskje jeg burde ”gjemme” den flotte trappa til en skikkelig godværsdag?
Tåkeskyene legger seg rundt fjelltoppene, som her på Søla.
Dette er nok ikke dagen for å ta seg til fjells.
Framme på p-plassen ved Sundsvoll tok jeg avgjørelsen: Vegatrappa fikk vente til en annen gang. Det var i grunnen helt greit. Jeg hadde tross alt gjennomført primærmålet – å vandre langs yttersida av Vegfjellene, fra Eidem i sør til Sundsvoll i nordvest.
I løpet av tilbaketuren mot Nepsundet roet vinden seg, og det ble en fin kveld, om enn ikke så varmt. Mer bekymringsfullt var et kne som begynte å verke. Hilste på et ungt par som hadde etablert teltleir i den idylliske Ramnvika, før jeg omsider var tilbake ved teltet mitt i Nepsundet.
I sør er himmelen klar.
Etter 12 km vandring var det godt å sette seg ned ei stund og bare lytte til suset i bjørkeløvet her langt ute i havgapet, sørvest på Vega. Tørsten ble raskt slukket med det friske vatnet fra Nepsundbekken. Av fauna som er verdt å nevne, så jeg to ørner og ei hegre. Etter en dag mettet på naturopplevelser, var det reine, skjære luksusen å krype ned i den lune soveposen.
Dag 3 (av 3): Nepsundet – Eidem
Info
Start: 17:55
Framme: 22:15
Starttemp.: Ca. + 12°C
Vær: Sol fra klar himmel → overskyet → havskodde.
En klamp om foten
Noe tung i kroppen etter siste dagers strabaser, lot jeg det bare få regne fra seg. Dette var visstnok siste skvett ifølge værmeldinga, før det skulle klarne opp igjen. Først i sekstida på ettermiddagen var jeg startklar. Alt av skyer var drevet bort og sola skinte fra en klar himmel da jeg omsider la i vei.
På tide å ta avskjed med vakre Nepsundet, ytterst på Vega.
Nå var jeg bestemt på å være særs årvåken, og prøve å ikke komme bort fra merkinga. Det bar oppover, gjennom en trang passasje i fjellmassivet og ut på sørsida. Med tung sekk og et kranglete kne, tok jeg det veldig piano.
Den merkede traseen går først innover, og så brått til høyre gjennom et lite pass.
Gamle rullesteinstrender.
Øverst i fjellpassasjen får jeg et flott skue mot sør.
Videre bar det gjennom et vekslende terreng bestående av blautmyr, mindre bergrygger og skogsterreng, før jeg kom ned til sjøen i Ervika. Mens Jan og jeg hadde fulgt en ”ytterliggående” trase på vei mot Nepsundet, innså jeg nå at den merkede leia gikk nærmere fjellfoten.
Leia går gjennom et vekslende og variert terreng i god avstand fra havet.
Så øyner jeg Ervika.
Også den gode stien fra Ervika mot Juvika var preget av en del overflatevann. Men det faktum at jeg hadde blitt søkkvåt på føttene var ikke det verste. Adskillig verre var det at den ene skoen var i ferd med å takke for seg. Den revnet i sømmene og gikk simpelthen i oppløsning, slik at gummisålen bare hang og slang. Fryktelig irriterende, men heldigvis skjedde dette på en sti og ikke oppe i det steinete fjellpasset.
Med ødelagt sko blir jeg nødt til å halte meg fram resten av turen.
Jeg fikk karret meg ned til Juvika og slept meg videre mot p-plassen med skosålen hengende og dingle som en klamp om foten, bokstavelig talt.
Vegtindan sett fra sør.
Juvika.
Men en ulykke kommer sjelden alene, heter det visst. På det siste stykket kom havskodda sigende, og den kom fort. Bare på et øyeblikk var sikten redusert til et minimum. Til alt hell var jeg straks framme ved p-plassen, der jeg fikk vrengt av meg fjellskoene og hentet opp et par tøysko fra sekken. Herfra fikk jeg også ringt etter taxi.
Den lumske havskodda kommer sigende.
Et gufs fra havet.
Med skodda reduseres både sikten og temperaturen betraktelig.
Turen langs yttersida av Vega bød på mangeartede opplevelser. Dessverre ble det ingen tur i Vegatrappa denne gangen, så dit må jeg nok tilbake.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
