# 565 • 16. juni 2019
Info
- Start: 3:05 (Svenningdal)
- Framme: 8:15 (Stavassgården) / 11:10 (Røyskattlia)
- Tilbake: 15:10 (Stavassgården) / Ca. 15:40 (p-plass, Stavassdalen)
- Starttemp.: + 10°C
- Vær: Klart → sol fra klar himmel → delvis skyet / sol.
Alt for Norge
Temaet for årets Stavassdag var trefningene inne ved Røyskattlia i 1944, da den ruvende lederskikkelsen i motstanden mot okkupasjonsmakten, Birger Sjøberg m.fl., falt. 75 år etter de dramatiske hendelsene i Stavassdalen hadde Stavassdalens venner (Grane) og Oladalens venner (Vefsn) gått sammen om å arrangere en krigsminnemarsj til stedet der kamphandlingene pågikk. Fra Vefsn var det avmarsj fra Langskardneset, innerst i Eiterådalen, mens vi fra Grane skulle starte opp ved Stavassgården.
Det vil si – jeg valgte å starte fra Svenningdalen, for så å følge Vestersiveien og Stavassveien innover mot gården – en distanse på vel halvannen mil. I tretida på natta la jeg i vei. Ti grader var nok i kjøligste laget for shorts, men det fikk bare stå sin prøve. Det ville etter alt å dømme bli god temperatur når sola steg opp, og det var ikke så lenge til.
Reveljen går uhyre tidlig. Svenningelva sett mot sør.
Jeg ”spiste” kilometer etter kilometer langs Vestersiveien, og kom i et godt sig. Allerede i firetida kunne jeg høre at anleggsarbeidene på E6-sida var i gang. Der lages det ny europavei som etter planen skal åpnes til høsten.
Etter noen km langs Vestersiveien, treffer de første solstrålene meg.
På utsiktspunktet ”Bjørns plass”, som befinner seg ved Stavassveiens høyeste punkt oppe på Langvassåsen, tok jeg turens første pause. Til gjengjeld ble det en pause på bortimot en time, da jeg hadde rikelig med tid. Allerede nå i sjutida varmet sola såpass godt at det bare var å finne fram solkremen med en gang. Påfyll av fast og flytende føde ble det også her oppe.
Flott utsikt innover Stavassdalen fra Langvassåsen.
Framme ved Stavassgården var det foreløpig ingen andre som hadde ankommet. Satte meg derfor ned på en av benkene og slumret av ei stund. “En god soldat sover når han kan”, lærte vi i militæret. Gradvis strømmet det på med folk som skulle være med på marsjen. Slo av en prat med Ann Hege Bekkevold, som har aner her fra Stavassdalen, og som i dag skulle være behjelpelig med logistikken.
Ellers dro jeg kjensel på flere. Etter registrering og betaling (kr. 100,-), var det bare å legge avgårde langs stien som jeg har gått så mange ganger før.
Etter 15 km gange, er jeg framme ved startstedet for krigsminnemarsjen, Stavassgården.
Så er vi i gang.
Det gikk i et bedagelig tempo oppover mot Stavasshøgda. Are Halse hadde med seg hest for anledningen. I dag stusser en kanskje noe over et slikt syn, men i gamledager var vel hesten et like alminnelig transportmiddel som bilen er i dag.
På vei oppover Stavasshøgda.
Da vi nærmet oss Stavatnet tok de fleste av oss av fra hovedstien og tok til å følge et langt verre tråkk langs østsida av vatnet, oppunder Eiteråfjellet. Særlig i begynnelsen av tråkket var det rikelig med blautmyr å forsere, noe som sugde krefter.
Mens jeg ei sommernatt i fjor lå i en robåt midt ute på Stavatnet, haster jeg i år fort forbi.
Omsider var vi framme i Røyskattlia. Sammen med vefsningene, som altså hadde gått fra Eiterådalen, ble vi ei bra stor forsamling på godt og vel 150 turdeltakere. Nå var det bare for turfolket å forsyne seg med velsmakende rømmegrøt, saft og nykokt bålkaffe, og finne seg ei tue å sitte på. Med en temperatur på 25 grader, var det helt greit å sitte i skyggen.
Vel framme, serverer Ann Hege rause porsjoner med rømmegrøt og spekeskinke.
På turen innover hadde jeg kommet i prat med både Bjørn Ivar Lamo, Marie og Einar Jakobsen, for å nevne noen. Her inne fikk jeg slått av en prat med bl.a. Oskar Fagervik, en gammel bekjent fra studietida i Trondheim. Oskar er en av initiativtakerne til både Helgeland hjemmefrontmuseum i Mosjøen og Oladalens venner. I dag var det han som skulle holde foredrag.
Gammel som ung har funnet veien til Røyskattlia denne fine søndagen.
Klokka nærmet seg tolv, tidspunktet da foredraget skulle begynne, og Oskar gjorde seg klar til dyst. Skravlesjuke turgåere, meg selv inkludert, ble i løpet av sekunder til et lydhørt og interessert publikum.
Oskar Fagervik formidler dramatikken som utspant seg her i 1944 med innlevelse.
Etter at den såkalte Lurøy-affæren ble opprullet i mai 1944, hadde Gestapo blitt langt mer mistenksomme, og det ble satt inn store ressurser på å bekjempe alt av motstandsarbeid på Helgeland. Bare en drøy måned etter Lurøy-affæren, ble våpensmuglerne med Kaptein Sjøberg i spissen involvert i noen høyst dramatiske kamphandlinger, noe som endte med at flere måtte bøte med livet – også sjefen sjøl.
Forløpet ved Oladalshytta (9. juni 1944):
Stedet er Oladalshytta i Skjørlægda, Vefsn – gjemmestedet for Sjøbergs gruppe ”Falcon”, som organiserte og utførte våpensmugling fra kyst til innland over barske fjell. Et fly som sirkulerer over området vekker brått opp agentene, som straks aner fare. Det følgende er hentet fra boka Kapteinen av Arnt O. Åsvang, kapittelet Slutten:
Alle kom seg opp i en fart. Sjøberg kalte sammen til et kort krigsråd. Det ble gitt ordre om at de 15 som oppholdt seg på hytta skulle forlate området i to puljer med hver sin fluktrute.
Oppbruddet ble gjort i all hast. Sjøberg tok selv en kanne bensin og slo over hyttas inventar, før han satte fyr på. Under dette arbeidet, tok uniformen hans fyr. Han måtte rulle seg i lyngen for å slokke, og kom fra det bare med noen brannblemmer. En sylinder med noen dagbøker og papirer ble gravd ned like ved hytta.
Bare noen minutter etter at hytta var satt i brann, ankom den tyske forposten med Gamauf i spissen. De ble nå vitne til et fyrverkeri uten sidestykke, ettersom ammunisjonen som var lagret i hytta, ble antent.
Et minnesmerke er reist på stedet for å hedre Nils Berdahl, alias Birger Sjøberg.
Krigshandlingene i Stavassdalen (9. og natt til 10. juni 1944):
Stedet er Stavasshytta, vel 11 km sørøst for Oladalshytta.
Agenten Artur Gundersen og flyktningen Olav Kaspersen fra Visthus hadde vært i Børja dagen før. Om morgenen kom de til hytta på Stavassheia, der de la seg til å sove. De ble vekket av at døra ble skubbet opp av en tysker som sto i døråpningen med rettet gevær. Gundersen skjøt seg fri og rømte, men Kaspersen falt for foræderen Riveruds kule.
Litt utpå natta, samme sted, etter at Sjøbergs gruppe på nytt hadde delt seg:
Sjøberg og Lynghaug hadde tatt seg frem til hytta i Stavassdalen, der Kaspersen hadde blitt drept tidligere. De gikk seg rett inn i nettverket av tyske vakter, og ble beskutt ca. 150-200 meter fra hytta. De kastet seg ned og ålte seg frem til en naturlig stilling i terrenget, hvorfra de besvarte ilden.
Beskytningen foregikk over en halv time, og de to nordmennene holdt tyskerne i sjakk. Tyskerne bestemte seg da for å sette inn hardere skyts. Splinter fra en handgranat traff Sjøberg i brystet. Like etter ble Lynghaug rammet av en kule i brystet. Begge døde momentant.
Etter militær skikk og bruk, skulle offiserer begraves med militær honnør. Gravene ble kastet opp og de falne lagt ned. Martz leste Fadervåret ved gravene, før de ble kastet igjen.
De ga alt for Norge – til og med sine egne liv.
Et innholdsrikt og tankevekkende foredrag var over, spekket med dramatikk og spenning. En time hadde det vart, da applausen runget i Røyskattlia. Gravene til de falne ble funnet etter krigen og likene identifisert. 75 år seinere finnes det fremdeles synlige spor i terrenget. Bl.a. er tuftene etter Stavasshytta lett å se, selv for et utrent øye.
Så var det å ta fatt på tilbaketuren. Jeg begynte å merke at turen hadde startet klokka tre i natt, og jeg var lite lysten på å gå tilbake helt til Svenningdalen. Hvis jeg kunne tinge skyss fra Stavassdalen med noen, ville det vært alle tiders. Straks etter treffer jeg på Ole Finseth. – Dæ må no vel gå bra, svarer han på spørsmålet mitt. Ole, som er i åttiårene, har jeg truffet på flere ganger i tursammenheng – sist i fjor på organisert rafting nedover Svenningelva.
Ole Finseth er en hardhaus av de sjeldne.
Under en pause, der jeg får slukket tørsten denne varme dagen, stopper det opp en kar. – Dæ va’ no nå’n så’ tok te’ førnuft, sier han, og setter seg ned ved siden av meg. Det viser seg at det er Leif Bogfjelldal – også han en spreking i 80-årene. Han kommer i hu en annen krigsminnemarsj vi begge deltok på, fra så langt tilbake som i 1990. Den gang deltok det både norske og utenlandske veteraner fra 2. verdenskrig.
Vi blir gående og prate langs med Stavatnet, da han kommer på en dramatisk hendelse som skjedde her. En vinter på 1950-tallet var Leif og noen kompiser ved Stavatnet, da en av dem gikk gjennom isen. Historien endte bra, da guttene fikk bragt den uheldige til Stavassgården og ”tint han opp”. Også det eldgamle tråkket ”Allemannveyen” fra Stor-Fiplingdalen via Båfjelldalen til Båfjellmoen, som naturen for lengst har visket ut, blir det snakk om.
Leif Bogfjelldal besitter mye kunnskap om både lokalhistorie og naturlandskap.
De siste årene har jeg mer og mer fått sansen for slike turmarsjer. En kommer lett i kontakt med andre, og folk byr gjerne litt ekstra på seg selv når de trives og føler seg fri.
Og mer sosialt samvær ble det da vi var tilbake ved Stavassgården. Ole var slett ikke klar for å kjøre hjem med det samme. Vi satte oss istedet ned ved et av de mange bordene som var rigget til i forbindelse med Stavassdagen, og tok for oss av nystekte vafler med kaffe attåt.
Snøsmeltinga inne i fjellene er langt fra over, noe Stavasselva bærer preg av.
På bilturen til Svenningdalen spurte jeg Ole om han hadde noen flere turprosjekter på gang. Og det hadde han så klart. Om bare noen få dager skulle han til setra i Litj-Hjortskardet – også det en organisert tur.
All den dramatikken som utspant seg overalt på Helgeland de fem årene som andre verdenskrig varte, er i stor grad ukjent utenfor vår egen region. Men nå er en dokumentarfilm om kaptein Sjøberg og våpensmuglerne under oppseiling, som forhåpentligvis vil vekke en viss interesse.
Tags: krigshistorienattvandringturmarsj
