# 571 • 17. – 18. juli 2019
Dag 1 (av 2):
Gresset er ikke alltid grønnere på den andre sida
Det var allerede blitt natt da jeg ankom Fykan innerst i Glomfjorden, og det var i grunnen bare å finne seg en brukbar teltplass. Tok med meg oppakninga og trålet området på nersida av veien på jakt etter et sted å campe. Håpet var å finne en eller annen gressflekk med utsikt mot fjorden, noe som var lettere sagt enn gjort. Fjorden lå blank og fin, og rett nedenfor meg det gamle kraftverket innerst i botnet. Problemet var at området nesten utelukkende besto av sva.
Tilbake ved veien, så jeg straks ei fin lita gresslette rett ved avkjørselen. Typisk! At jeg ikke sjekket denne sida først. Istedenfor utsikt mot Glomfjorden ble det utsikt i motsatt retning – mot Fykanvatnet. Ikke så verst det heller!
Gresset er ikke alltid grønnere på den andre sida… av veien.
Dag 2 (av 2): Fykantrappa / Rallarbrakka / Glomfjordløva
Tusen trinn tråkket i hundre år
Allerede en time før planlagt kom jeg meg i gang. Det var meldt et strålende vær i dag, og det så ut til å slå til. Greit at været spilte på lag når opplegget var å ta seg oppover den bratte Fykantrappa mot Glomfjellet.
Likevel begynte turen i flatt lende ved å traske et par km langs anleggsveien mot østenden av Fykanvatnet. Etter bare noen få skritt stoppet jeg opp ved noen gedigne infotavler som bl.a. beskrev helleristningene i Fykan. Helleristningsfeltet visste jeg om fra før, og jeg vurderte også å inkludere dette i turopplegget. Men jeg konkluderte med at de ikke passet helt inn i konseptet. Denne gangen var jeg i ”rallarmodus”. De forhistoriske ristningene fortjente en egen tur med god tid til å granske figurene ordentlig.
Veien slynget seg så opp mot en p-plass der det sto noen få biler. Videre bar det over ei hengebru og langs sti oppover lia på den andre sida. Så kom den til syne – Fykantrappa.
Starten på den hundre år gamle Fykantrappa.
Trappa er å anse som et klenodium, og feirer hundre år i år. Det er et av de mest slående kulturminnene fra rallarene og den første anleggstida i Glomfjoden. Over tusen trinn (1129 for å være eksakt) strekker seg oppetter bratte flog, helt opp på Glomfjellet, der landskapet flater ut. Det hevdes for øvrig at trappeanlegget er blant Europas best bevarte, dog med noe restaurering.
Trinnene, som er av tre, virket solide, og det var kjettinger å holde seg i på begge sider oppover. Men selv om trappa er et robust byggverk, så ble like fullt det nederste partiet revet vekk av et ras såpass nylig som i 2015. Turgåere blir da også påminnet om rasfaren og informert om at en går trappa på eget ansvar nede ved p-plassen. En skal selvsagt aldri si aldri, men rasfaren er nok adskillig større på vinteren og våren enn på en tørr sommerdag.
For kun fire år siden ble det nederste partiet av trappa tatt av ras.
Jeg skred til verks skritt for skritt – og trinn for trinn, bokstavelig talt, og prøvde å legge meg på et humant tempo. Å pådra seg melkesyre oppe i flogene ville vært for dumt. Ettersom en del trinn var nummerert, kunne jeg følge med på hvor langt opp i trappa jeg hadde kommet. Et sted slynget trappa seg under et fjelloverheng. Selv om det utvilsomt var luftig til tider, opplevde jeg ikke turen som særlig nervepirrende.
Det begynner å bli rimelig luftig.
Møtte på en og annen, men det var nok litt for tidlig på dagen for de store hordene. Fykantrappa har blitt en populær turistattraksjon de siste årene, og i år har det visst for alvor tatt av. Det er ikke til å undres over – den gamle anleggstrappa er et unikt byggverk som har fått stor oppmerksomhet i sosiale så vel som tradisjonelle medier.
Men et kanskje like viktig påskudd for å ta turen hit fra fjern og nær, er Rallarbrakka på toppen – i dag ei perle av et serveringssted. Her får en kjøpt seg både middag og nystekte vafler – eller ei kald øl, for den saks skyld.
Stairway to Heaven.
Etter at de 1129 trappetrinnene var unnagjort, var jeg på snaufjellet. Langt der nede lå Fykanvatnet med en flik av Glomfjorden bortenfor, omgitt av stupbratte nordlandsfjell. Også Meløya var synlig mellom alle fjellene, ute i havet.
Et annet kulturminne, den øvre stasjonen for kabelbanen ”Kibba”, var også et fascinerende blikkfang. Kabelbanen, som ble satt i drift i 1915 og som avløste stiger og tau, gjorde adkomsten til Glomfjellet adskillig enklere. Det var likevel behov for ei ordentlig trapp, da værforholdene kunne sette taubanen ut av spill, og Fykantrappa ble altså en realitet i 1919.
Fabelaktig utsikt fra toppen av trappa.
Fremdeles var det halvannen time til Rallarbrakka åpnet (kl. 12:00), så jeg fant ut at jeg ville gå et stykke innover Glomfjellet – et fjell jeg hadde hørt kunne by på et ypperlig turterreng. Det viste seg å stemme. Grønt og fint og stort sett lettgåtte stier, var det inntrykket jeg fikk. I kartet hadde jeg markert stedet der den såkalte Glomfjordløva skulle befinne seg – en særegen steinformasjon som har en slående likhet med ei sjøløve. Så nå ble denne turmålet.
Glomfjellet besitter Norges største kalksteinområde over tregrensen.
Etter et par km innover fjellet kom en bergformasjon til syne, litt ovenfor stien. Jeg var først litt i tvil om dette kunne være ”løva”, men etter å ha gått rundt formasjonen hersket det ingen tvil lenger. Glomfjordløva framsto faktisk enda kulere i virkeligheten enn på bildene jeg hadde sett av den (første gang i boka Til fjells i Nordland, utgitt i 1993). Eksponert for både sol og skygge, lignet den ikke så reint lite på ei sjøløve – om enn ganske så overdimensjonert.
Glomfjordløva (også kalt Sjøløva).
Det frodige kalkfjellet var i full blomst denne julidagen, og lufta var mild og behagelig. I det hele tatt var det en herlig dag å være i fjellet på. Men nå var det ikke lenge til Rallarbrakka åpnet dørene, og jeg kjente det skulle bli godt med litt næring i skrotten.
107 år etter at den ble oppført, er Rallarbrakka populær som aldri før.
Syntes det ble litt i tidligste laget for middag, så jeg nøyde meg med vafler og kaffe. Inne var det rikelig med bordplass og på veggene var det mye flott å feste blikket på. Både bilder fra anleggstida og ymse gjenstander inngikk som en naturlig del av interiøret. Rallarbrakka ble bygd allerede i 1912 (for øvrig samme år som Ytterholmen fyr ble reist – dit min forrige tur gikk – og Titanic sank). Det begynner å bli ei stund siden!
Rallarbrakka er et trivelig sted med ei arbeidsom og blid betjening.
Fornøyde gjester, formodentlig.
Kaffe og nystekte vafler gjør susen!
Men sola skinte, og da jeg var forsynt gikk jeg ut. Nå begynte det å strømme på med folk. Det hadde ikke skadet med noen ekstra bord og benker her, for det var ”trangt om saligheita”. Tidligere hadde jeg hilst på et par namdalinger som skrøt av både naturen og det kalde og gode vatnet. Her ved hytta slo jeg av en prat med en kar fra Gudbrandsdalen. Finværet hadde lokket dem nordover, og i går hadde de deltatt på organisert brevandring på Svartisen.
Så ble det brått slutt på skravlinga, da en av driverne kom ut og ba om oppmerksomhet. Hun fortalte med klar og tydelig røst om historikken til stedet, rallarene og det beinharde arbeidet de ble satt til å utføre. Lokal ungdom som søkte seg jobb måtte først bevise at de maktet å bære svært tunge bører på ryggen – opp og ned Fykantrappa. Klarte de mer enn kriteriene tilsa, vanket det kanskje et par ekstra slanter i lønningsposen.
Historieformidling i det fri.
Tilhørerne fikk tilbud om å løfte en gammel sekk, der tyngden tilsvarte det som ungdommene måtte bære opp hit. Og vekta? Ja, den var 50 kg.
Dette med elektrisk strøm var for øvrig litt av et mysterium for det gamle bonde- og fiskersamfunnet. All aktiviteten som skjedde innerst i Glomfjorden, som før anleggstida var nærmest for ødemark å regne, hadde et anstrøk av mystikk over seg. Elektrisitet var ikke helt enkelt å forstå seg på, men man så i hvert fall effekten av dette merkverdige fenomenet, både i form av oppvarming og belysning.
Et lydhørt og interessert publikum.
Utsikt mot Fykanvatnet, Glomfjorden og Meløya.
På vei ned var det reine, skjære folkevandringen oppover Fykantrappa. Folk valfartet, øyensynlig. Det kunne saktens minne litt om den store tilstrømningen som Rabothytta oppunder Okstindan opplever på fine sommerdager. Og det var langt fra bare alskens norske dialekter som kunne høres. Også mange utlendinger hadde funnet veien hit.
Valfart.
Nede ved p-plassen talte jeg rundt femti biler, og langs Fykanvatnet kom stadig flere. Turen ble på alle måter en storartet opplevelse. Kontrastfylt natur, imponerende kulturminner, servering og formidling i skjønn forening. Det står virkelig respekt av rallarene og det de utrettet i sin tid. Men også av de som har grepet fatt i og revitalisert historien – til glede for så mange. Veldig mange.
Trappa sett litt på avstand.
Denne turen var i første rekke viet Fykantrappa og Rallarbrakka. Men det er så mye mer å oppleve i dette området. Den enestående Glomfjord kraftstasjon fra 1920, som under 2. verdenskrig ble åsted for en spektakulær sabotasjeaksjon (”Operasjon muskedunder”) er på lista. Det samme er den årlige Rallarmarsjen, Glomfjellet med bl.a. Corbels canyon – og, ikke minst, de flere tusen år gamle helleristningene. Det er mye – og mye vil ha mer!
Kilder:
- Ferdaveger – vandringer i Nordland, kapittelet Rallarstien – et stykke anleggshistorie
- Riksantikvaren.no
- Historieformidling ved Rallarbrakka