# 577 • 11. august 2019

 

Til veggs – et bryskt møte med fjellveggen

Ideen var å følge de vel 200 steinfundamentene for den gamle telegraflinja over Tosfjellet – med innlagt overnatting i Steinhytta oppe på fjellet. I og med at hytta nås veldig enkelt fra Grane-sida av fjellet, hadde jeg kvelden i forveien lagt ut depot der. Dvs. en sekk med alt jeg trengte av mat, klær og utstyr. Ved å starte i Tosdalen kunne jeg gjøre unna de bratteste partiene først, for så å få en bekvem tur videre over fjellet.

Fra tunellåpninga på Tosen-sida tok jeg til å følge en vei innover dalen. Her har det skjedd store forandringer de siste årene. Det som før var en trivelig kjerrevei innover mot Tosdalsvatnet var nå en brei anleggsvei, beregnet på store kjøretøy, med grusfyllinger helt ut i elva.

Ny anleggsvei.

---

Inne ved Tosdalsvatnet førte ei bru meg over Storelva, før veien fortsatte langs vatnet videre innover dalen. Villmarkspreget som rådet i denne dalen tidligere, var det ingenting igjen av. På den annen side var det jo svært så praktisk å kunne gå på vei. Og de mektige fjellveggene rundt dalen var jo fortsatt her.

Ny bru.

---

Innenfor vatnet lyste Tosdalen kraftverk mot meg. Anlegget er bygget inn i bergveggen, og ei monoton summing kunne høres på god avstand. Helgeland Kraft har virkelig fått lov å boltre seg i vassdragene rundt Tosbotnet de siste årene. Dette er bare ett av totalt fem splitter nye kraftverk i området. De andre er Storelva kraftverk, Tverråa kraftverk, Bjørnstokk kraftverk og Leiråa kraftverk.

Mye verdier blir skapt – ingen tvil om det. Men da snakker vi om økonomisk fortjeneste og ikke egenverdi knyttet til inngrepsfri natur. Utbyggingene stopper nok ikke med dette.

Tosdalen kraftverk er et av fem nye kraftverk i området rundt Tosbotnet.

---

Jeg tok av fra veien og fulgte stranda langs vatnet mot den andre sida. Selv om elva kommer i flere løp, viste det seg vanskelig å komme seg over tørrskodd. Dermed måtte skoene av. Heldigvis er ikke vatnet særlig kaldt på denne tida av året.

En fin ATV-vei ble fulgt over enga og inn mot de gamle husene i Tosdalen. Disse ligger klemt helt inn mot fjellfoten, og synes ikke før en nesten er framme. Her har det virkelig blitt fint. Både bygningene og tunet blir tydeligvis stelt godt med og tatt vare på.

Det er lenge siden det var drift på Tosdalen gård, men husene blir holdt i hevd.

---

Så var det slutt på idyllen. Herfra var det å ta fatt på den bratte fjellsida, skritt for skritt. Det ville bli ei fysisk påkjenning, men det fikk bare stå sin prøve. Fjellsida er vel 600 m høy, hvorav de nederste hundremeterne er skogbevokst. Over skogen er det knausete og berglendt snaufjell.

Ikke noe opplagt utgangspunkt var å se, men jeg fikk kravlet meg oppover lia rett ovenfor husene. Antydning til sti, men denne viste seg veldig vanskelig å holde. Terrenget ble brattere, og det var også mye høyt gress og steinete mark å hanskes med. Flere tverrgående kløfter og bergrygger gjorde ferden oppover alt annet enn lett. Jeg kom ut av kurs, og enkelte steder ble det regelrett klyving, der hendene måtte tas aktivt i bruk.

Oppover fra Tosdalen blir lendet gradvis mer utfordrende.

---

Jeg begynte å bli dyktig sliten av dette krevende terrenget, og da jeg sto på kanten av enda ei kløft – større og dypere enn de som allerede var forsert – forsvant motivasjonen. Ovenfor meg ruvet en brysk og utilnærmelig fjellvegg. La meg ned og pustet ut. Dette ”gauplandet” orket jeg ikke mer. Såpass knausete var det, at det var en reell mulighet for å gå seg fast. Her burde man opplagt hatt med seg kjentmann.

Fjellet setter meg skikkelig til veggs denne gangen.

---

40 minutter hadde gått da jeg kom til hektene igjen. Sakte, men sikkert fikk jeg karret meg nedover den uoversiktlige fjellsida. Men nå begynte det å regne, noe som gjorde underlaget sleipt og glatt. Det høye gresset skjulte stein og røtter, og jeg skled, snublet og datt rett som det var. Drikke hadde jeg ikke mer igjen av. Kroppen virket stiv og lite smidig, og jeg måtte virkelig jobbe med meg selv for å opprettholde konsentrasjonen.

Et mosegrodd steinfundament for den gamle telegraflinja over fjellet.

---

Omsider fikk jeg hanglet meg inn på tunet. Lenge ble jeg liggende på en benk, mens svette og regnvatn rant ned i ansiktet. Etter å ha fått slukket tørsten i elva, gikk jeg rett uti, uten å orke og ta av meg på føttene. Deretter var det å følge veien tilbake til utgangspunktet.

Snakk om å møte veggen! Men slike erfaringer er også nyttige å ta med seg. Opplegget med å følge den gamle telegraflinja har jeg imidlertid ikke gitt opp – men jeg akter å gå fra motsatt side. Og jeg beveger meg ikke nedover mot Tosdalen uten veiviser!