# 578 • 15. – 16. august 2019
Dag 1 (av 2):
Telegraflinja over Tosfjellet – ei telehistorisk vandring
Et mislykket forsøk på å ta meg opp brattene fra Tosdalen langs den gamle telegraflinja for bare noen få dager siden, ansporet til et nytt forsøk. Denne gangen fra motsatt side, nærmere bestemt Måsvassdalen på Grane-sida av Tosentunellen.
Steinhytta, som ble satt opp under bygginga av telegraflinja over Tosfjellet, feiret i år 150 år, og min måte å hylle jubilanten på var rett og slett å ta meg ei overnatting i den. En sekk med det jeg trengte var for lengst plassert ut ved hytta, i forbindelse med den mislykkede turen. Likevel tok jeg med meg en dagstursekk.
På vei oppover fikk jeg kveldssola midt i trynet, og jeg så ikke konturene av hytta før jeg faktisk var der – 20 minutter etter avmarsj. Underveis hadde jeg møtt på et belgisk par, men her ved hytta var det ingen. Sekken sto inntil veggen, akkurat slik jeg hadde plassert den. Noen lengre pause ble det ikke, før jeg fortsatte innover fjellet.
Fra Steinhytta legger jeg i vei langs den gamle telegraflinja over fjellet.
De vakkert oppmurte steinfundamentene er det mange av. Stolpene er for lengst borte – med få unntak, hvorav en står på linjetraseens høyeste punkt. Fundamentene står derimot som om de skulle vært bygd i fjor. Det er de definitivt ikke – de ble sirlig murt opp på 1860-tallet, som et ledd i at den banebrytende oppfinnelsen telegrafen kom til Nord-Norge.
Solide saker.
Elektrisk telegrafi – en revolusjon innen telekommunikasjon
Med telegrafien, egentlig elektrisk telegrafi, til forskjell fra optisk telegrafi (lyssignaler, røyksignaler, flagg, osv.), kom verden inn i en ny tidsalder. Meldinger, i form av telegrammer, kunne nå bli formidlet over store avstander på kun et øyeblikk vha. apparater og overføringslinjer, noe posten ikke kunne konkurrere med.
Den første vellykkede telegrafen ble oppfunnet av Samuel Morse i 1844, som utarbeidet et fast kodesystem – det såkalte morsealfabetet. Elektriske signalkombinasjoner (som representerte bokstaver og tall) ble sendt, overført via linjer, mottatt og dekodet.
I Norge ble den første telegraflinja åpnet i 1855 mellom Christiania og Drammen. Et landsomfattende nettverk av overføringslinjer ble i de påfølgende årene bygd ut.
Etter hvert som radiotelegrafien (trådløs telegrafi basert på radiosignaler) og telefonen gjorde sitt inntog utover 1900-tallet, ble den elektriske telegrafen stadig mer umoderne og avleggs.
Kilder:
- lokalhistoriewiki.no
- wikipedia.no
Overføring av telegrammer vha. morsesignaler gikk langt raskere enn postlevering.
Det slo meg at jeg aldri hadde ansett ei vandring langs den gamle linja som interessant. Riktignok hadde jeg gått korte strekninger av traseen i ungdomsårene, men alltid på vei til noe annet. Gjerne fjelltopper. Det historiske perspektivet var så godt som fraværende. Nå, i dag, har dette endret seg radikalt. Tankesettet er et annet. Dette var jo kjempespennende! Et velkjent fjellområde, men med en kulturhistorisk innfallsvinkel.
Flere av fundamentene hadde en anselig størrelse, og mange framsto som en estetisk nytelse for øyet. Jeg stoppet opp og beundret de fleste. Det var nærmest noe kunstnerisk over dem. Det har åpenbart vært et hardt fysisk arbeid å få all steinen på plass, men en kunne i tillegg fornemme en yrkesstolthet i måten fundamentene møysommelig og omhyggelig var murt opp på.
Noen av fundamentene er reine skjære kunstverk. Kappfjellet i bakgrunnen.
Telegraflinja over Tosfjellet
Sitat fra Kulturminner på Sør-Helgeland (2011), s. 89:
Den første telegraflinja i Nord-Norge ble påbegynt i 1866. Fra Grane ble det samtidig bygd ei sidelinje over ”Tosenfjellet” som skulle gå helt fram til telegrafstasjonen i Brønnøysund. Telegraflinja er en forteller om landsdelens telehistorie.
Over ”Tosenfjellet” og ned Tosdalen ligger restene av den gamle nedlagte telegraflinja fra 1867. Her er rundt 200 stolpefundamenter, ei steinbru og flere mindre partier med trappetrinn. Steinfundamentene er oppmurte av naturstein og stokkene til linja skal ha vært av malmfuru fra Røros. Noen få av disse står fremdeles.
På bakken, rett ved siden av fundamentene, lå det en del steder rester av stolper. Stort sett var de brutt ned til morken flis, dog ikke overalt. I sentrum av så godt som alle fundamentene vistes en kjerne av tre, der stolpen en gang hadde stått. Ellers lå det gjerne rustne bolter, streng og isolatorer av porselen – noen knuste, andre hele – oppå fundamentene.
Levningene av en telegrafstolpe.
Det var heller ikke så langt mellom fundamentene – enkelte steder bare noen få meter. Kveldssola hadde gått i skjul, men de høye toppene i Børgefjellet var fortsatt belyst av de rødmende strålene.
På rekke og rad – avstanden mellom fundamentene er til dels svært kort.
Måsvatnet kom til syne. Det samme gjorde den enslige stolpen. Som nevnt, står denne på det høyeste punktet, på kommunegrensen mellom Grane og Brønnøy. Her tok jeg meg likegodt et femminutt. Hadde jeg gått noen titalls meter til kunne jeg slått meg ned på noen tilrettelagte steinheller som så ut til å ha funksjon som sitteplasser og bord.
Denne enkeltstående stolpen står på linjetraseens høyeste punkt.
Dagen var definitivt på hell, men jeg var på ingen måte innstilt på å snu. Selve rosinen i pølsa var ikke langt unna, nemlig ruinene av ei steinbu som jeg ikke har visst eksisterte før inntil nylig. Denne skal visst være adskillig eldre enn den 150 år gamle Steinhytta, kanskje helt fra 1700-tallet. I alle fall er byggverket et uttrykk for jevnlig ferdsel over Tosfjellet langt tilbake i tid.
Ved hjelp av flyfoto hadde jeg merket av nøyaktig posisjon i kartet, ikke så langt fra noen knøttsmå tjønner. Lendet gikk slakt nedover, selv om det var noe oppsprukket med mindre kløfter her og der. I horisonten foran meg raget det øverste partiet av Middagstinden ved Tosbotnet. Nå nærmet jeg meg angitt sted. Hm, et fundament, ei tjønn… Skal vi se… DER! Der var den, innunder en skrent! Jeg var henrykt.
Jeg nærmest jubler etter å ha funnet ”den andre” steinhytta.
Sant å si hadde jeg ikke forestilt meg rare greiene, men dette var sannelig over all forventning! Riktignok var omrisset av steinbua veldig lite – bare noen få kvadratmeter. Men de tre veggene så noenlunde intakte ut. (Den lille skrenten utgjorde den fjerde veggen.) Døråpninga var dessuten tydelig markert. Tak var det ikke. Jeg gikk inn og prøvde å forestille meg hvordan byggverket kunne ha sett ut da det var i fullgod stand.
Byggverket er langt fra så ødelagt som antatt.
Ei eldgammel ferdselsåre mellom kyst og innland
Hvor langt tilbake ferdselen over Tosfjellet går, er uråd å si noe bastant om. Helt utenkelig er det ikke at finneferdene fra Torget gikk over her. Det som er sikkert, er at Tosen(fjorden) skjærer langt inn i landet fra sørvest og at området med snaufjell som må forseres mellom Tosdalen og Holmvassdalen er lite. Tosfjellet utgjør dermed ei naturlig farlei mellom kyststrøk og innlandsstrøk, til tross for ei meget bratt oppstigning fra Tosdalen.
Sitat fra Vefsn bygdebok, Særbind III b – Gardshistorie for Grane, s. 406-407:
Etter at garden i Holmvassdalen vart opptatt i begynnelsen av 1760-åra, vart den utgangspunktet på Grane-sida. Derfra reknet de med normal gange omlag 5 timers tur til Tosdalen, den nærmeste garden på vestsida av fjellet.
[ … ] Vegen over Tosenfjellet var ikke bare ei gangsti. Her vart også kjørt med drog og da kunne de få med seg et lass på 100 kg. Når de drogkjørte måtte de ta en omveg litt lenger nord enn den vanlige gangstia når de skulle ned på vestsida. Tosenfjellet er i det heile svært bratt og ulendt på vestsida og ukjente folk kunne ha vansker med å finne ned.
En kan gå ut fra at ferdsla … over Tosenfjellet økte betraktelig i engelskbruktida fra 1860-åra og utover. Mye av dette skyldtes at det på denne tida foregikk skogsdrift både i Grane og Bindalen. [Tosen-distriktet var inntil 1964 en del av Bindal kommune.] Skogsarbeidere, delvis med familier, vandret fra den ene staden til den andre.
Folk [ … ] drog til Tosbotnet bl.a. for å kjøpe fisk og sild. Skreppehandlere og regelrette luffere av ymse slag ferdest etter denne leia. Krøtterhandlere for her når de hadde vært i Grane på oppkjøp. En krøtterhandler fra Terråk gikk seg i begynnelsen av 1900-tallet fast med bølingen da han skulle ned på vestsida av Tosenfjellet. Det var ikke sjelden at folk fra Tosen og Velfjorden for denne leia når de var på Tiendbyttet i Mosjøen om haustene og kjøpte hest.
Ferdsla [ … ] over Tosenfjellet gikk i mink utover på 1900-tallet, skjønt kontakten mellom folk i de sørlige bygdene i Grane og ”naboene” i Tosen alltid vart opprettholdt i noen grad.
Ruinene er et taust vitne over generasjoners ferdsel mellom ytre og indre Helgeland.
Det bar oppover mot stolpen igjen, før Måsvatnet atter kom til syne. Tross svakt lys, hadde vatnet ei vakker blåfarge, der det lå innpå fjellet.
Da jeg nærmet meg Steinhytta, der jeg skulle overnatte, hadde det blitt såpass mørkt at jeg ikke kunne se steinfundamentene foran meg lenger. Det eneste som vistes tydelig nå var profilen av de mørke fjellkammene mot den klare nattehimmelen. Klokka var blitt halv tolv da jeg omsider var tilbake.
Mot Måsvatnet og Måsvasstinden.
Godt fornøyd med kveldens tur, satte jeg meg ute på benken med ei kald øl. Herfra kunne jeg skimte Svenningdalen med den 1682 m høye Golvertinden bulende opp i øst.
Inne i Steinhytta, som eies av Statskog, var det så som så med trivselsfaktoren. Plast i alskens varianter, f.eks. en falmet plastduk på bordet som sikkert har ligget her siden 1980-tallet og en mengde plastposer på gulvet, brøt unektelig med den opprinnelige tidsånden. Og døra var et kapittel for seg. Fra innsida var den ikke helt enkel å lukke, da det ikke fantes håndtak på den.
Ei dør uten håndtak.
På den positive sida, var det en brei og fin benk å brette ut liggeunderlaget og soveposen på. Og når jeg omsider fikk fyr i den gamle ovnen, ble det slett ikke så verst inne i den gamle bua likevel. Lunt og godt ble det, og riktig så trivelig. Et stearinlys ble tent og satt på bordet, før det var middagsservering – langt over midnatt. Både kokk, servitør og gjest var en og samme person.
Jeg er ikke helt klar for å ta kveld ennå, selv om “senga” er klargjort.
Den søvndyssende duringen fra ovnen skapte et velbehag og en indre ro som ikke fullgodt lar seg forklare med ord. Det samme gjorde det lavmælte suset fra en fjellbekk i det fjerne. Dette er tidløse lyder som på sett og vis knytter bånd til tidligere generasjoner.
De litt morkne vedskiene tørker fort oppå ovnen.
Telekommunikasjonen har utviklet seg enormt siden telegrafens tidsalder.
Dag 2 (av 2):
Ei krasafaren steinbu – tilbakeført til fordums prakt
Inntok ikke horisontalen før det begynte å bli lyst igjen. Da jeg omsider våknet, var det langt på dag. En fin opplevelse hadde det vært å overnatte i dette meget enkle, men historiske losjiet.
Jubilanten – Steinhytta fra 1869.
Ei krasafaren steinbu
I 150 år har altså Steinhytta stått her. Helt fram til Tosenveien, som skjærer inn i fjellheimen, ble åpnet i 1987 var disse fjelltraktene å regne som nokså avsides. Men som nevnt, var ferdselen over fjellet langt fra ubetydelig. I 1903, da det ble utført reparasjoner på linja og 34 år etter at Steinhytta så dagens lys, ble det oppført et tømra hus like ved – et nytt og bedre losji for alle slags fjellfarende. Steinhytta ble da omgjort til stall.
Etter andre verdenskrig minket ferdselen over fjellet vesentlig, telegrafen gikk ut av bruk og hyttene forfalt. På slutten av 1980-tallet, når Tosenveien gjorde adkomsten mye enklere, ble det igangsatt et restaureringsarbeid. Forfallet var nå kommet så langt at restene av tømmerhuset bare var å rive. Steinhytta manglet tak, mens veggene var brukbare. I løpet av noen få år sørget en dugnadsgjeng for at den ”krasafarne” steinbua ble tilbakeført til fordums prakt.
I dag eies Steinhytta av Statskog. Tosenveien har sørget for at Tosfjellet (i nyere tid også kalt Tosenfjellet) er blitt lett tilgjengelig for både rypejegere, sportsfiskere, bærplukkere, skientusiaster og andre friluftsfolk. Ikke bare fra ytre og indre strøk av Helgeland, men også fra fjernere himmelstrøk. Den nærmere 6 km lange Tosentunnelen, i sin tid Nordlands lengste, har erstattet den strabasiøse farleia over fjellet.
Kilder:
- Vefsn Bygdebok, Særbind III b – Gardshistorie for Grane, s. 406
- Kulturminneplan for Grane kommune, 2019-2022
Takket være en formidabel dugnadsinnsats for vel 30 år siden, er Steinhytta i god stand.
Jeg var ennå ikke ute av soveposen, da jeg hørte stemmer utenfor og ei dame åpnet døra. Turgjengen lot meg få pakke ferdig mens de satte seg på benken utenfor. Det viste seg at de var fra Leirfjord, eller hadde base der, og jeg kom i prat med dem.
Ei av damene hadde tidligere gått den samme leia som meg, altså langs telegraflinja – helt utpå kanten mot Tosdalen. Hun hevdet at det hadde ligget et infohefte om telegraflinja i hytta, men dette var borte nå. Tok avskjed med den trivelige gjengen og la i vei ned mot p-plassen.
Litt mitt – og litt ditt.
Noe krøkkete var det å gå med to sekker, men jeg fant en slags teknikk. Det var jo uansett ikke så langt å gå. Temperaturen var fin, men fra vest kom det inn tunge skyer som begynte å legge seg rundt toppene.
Steinfundamentene fortsetter på austsida av fjellet.
God sti nedover mot p-plassen.
Det er rart hva man legger merke til – og ikke legger merke til. Nå stoppet jeg og betraktet alle steinfundamentene nedover lia, også de som delvis var skjult av kratt. Disse har jeg knapt nok enset før. Og de jeg har enset, har jeg ikke brydd meg om.
Et kulturhistorisk perspektiv gjennomsyret hele turen. Med nyervervet kunnskap, framsto fjellandskapet på en måte i ny drakt.
Den telehistoriske vandringen er snart ved veis ende.
Tistel – Skottlands nasjonalblomst.
