# 581 • 27. september 2019

stjerne

Info
  • Start: 9:50 (Havmannplassen)
  • Tilbake: 11:30
  • Starttemp.: + 16°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Sporen til en by

Sittende i gågata på Mo, der jeg var i ferd med å sette til livs et etterlengtet måltid, ble blikket med ett dratt mot den fotogene Havmannen nedenfor jernbanestasjonen.

Jeg befant meg her i byen etter å ha tilbragt de siste dagene på Onøya i Lurøy kommune, og nå hadde jeg mange timer å slå ihjel før nordgående dagtog ville ta meg til fylkeshovedstaden. Hva med å korte ned ventetida med en rusletur langs Sjøfronten og gjennom den historiske trehusbebyggelsen på Moholmen?

Veien fra tanke til handling var kort. Klokka var ennå ikke ti på formiddagen da jeg troppet opp på Havmannplassen. Dette er blitt et populært samlingssted for både gammel og ung, beliggende helt nede i havkanten, rett nedenfor jernbanestasjonen.

Tre skikkelser: Skulptur, minnesmerke og menneske.


Her står Havmannen med vann til knes og skuer utover Ranfjorden. Få, om noen, kunstverk i prosjektet ”Skulpturlandskap Nordland” er vel mer fotografert enn nettopp Havmannen. I tillegg til statuen finner vi et minnesmerke over terrorangrepene i 2012 her (bildet over).

Havmannen – staut og standhaftig.


Med blikket vendt utover.


Langs Sjøfronten, et landskapsarkitektonisk prosjekt fullført i 2018, er det felt ned en mengde jernplater i grunnen. I samtlige er det skåret ut ordkunst som gjerne har med jern, stål, styrke og samhold å gjøre. Alt hentet fra poesien til Laila Stien.

Jernet og stålet er jo en stor del av identiteten til Mo i Rana, noe som går tilbake til opprettelsen av Norsk Jernverk på 1950-tallet. Utvinning av mineraler, gruve- og bergverksvirksomheten i Rana, går imidlertid mye lenger tilbake i tid – flere hundre år.

Langs Sjøfronten mot Moholmen.


Videre nordover kommer vi inn i byens eldste strøk, Moholmen – tidligere en landfast holme, som seinere er blitt mer som et nes, pga. utfyllinger. En større kontrast til tungindustri og kjøpesentre er vel knapt mulig å forestille seg. Området er ikke stort, og består i grunnen bare av to korte gater, Moholmen og Kaigata. Likevel råder en helt særpreget atmosfære her.

Å vandre mellom de vakre trehusene fra 1800-tallet med skorsteiner og gress på taket er nærmest som å forsvinne inn i en tidskapsel. Bebyggelsen her er det som er igjen av det gamle tettstedet og knutepunktet innerst i Ranfjorden, som seinere skulle utvikle seg til et bysamfunn. At bygningsmassen er blitt bevart og holdt i hevd, er nok mange takknemlige for.

Kart over Moholmen.


Bygningene på Moholmen (jfr. kartet over):

  1. Tårnbygget (Moholmen 15)
  2. Bakeribygningen (Gamletorget 2)
  3. ”Jordbrunaustet” (Kaigata 14)
  4. ”Normann-huset” (Kaigata 12)
  5. Krognesgården (Kaigata 10)
  6. Hus bygd av NSB i 1946 på tomta til “Per Hansa-huset” (Kaigata 8)
  7. Arrest (Kaigata 6)
  8. Blysetkaféen (Kaigata 4)
  9. ”Henrikke og Petter Jensen-huset” (Kaigata 2)
  10. “Henrik Jensa-stua” (Moholmen 10)
  11. Hus bygd i 1938 som bolig, kafé, pensjonat på tomta til tidl. “Tverråmohuset” (Kaigata 5)
  12. Hus bygd i 1990-årene i gammel stil (Kaigata 3)
  13. Dalborggården (Kaigata 1)
  14. “Sara Lund-stua” (Moholmen 8)
  15. Tre sammenbygde små, lave og typiske hus (Moholmen 2, 4 og 6)
  16. ”Jens Andersa-huset”, i dag kalt ”Naustet” (Moholmen 1)
  17. “Lindgrenstua” (Moholmen 3)
  18. Hus bygd ca. 1910 på grunnmuren til et enda eldre hus (Moholmen 5)
  19. Et sammenbygd, noe utypisk hus, hvor Kafé Abelone hadde lokaler (Moholmen 7)
  20. Trønsdalkaféen (Moholmen 11)

Denne gata endte i sin tid nede på dampskipskaia.


Moholmen – sporen til en by

Sitat fra boka Moholmen – historien fram mot årtusenskiftet av Turid Følling Eilertsen (1990), s. 2-9:

Gården Mo var en av de største og beste i bygda, og ble tidlig et slags sentrum i Nord-Rana. Navnet har gården etter den høye sandmoen den lå på innerst i Ranfjorden. Stedet var en naturlig møte- og rasteplass for dem som bodde i de indre dalstrøkene og hadde ærend på kirkestedet på Hemnesberget, eller markedene lenger ute hvor de solgte båter og all slags trevirke fra de indre skogsområdene mot fisk, mel, salt og andre nødvendigheter.

Dit kom også svensker, fra Tärnaområdet især, men og helt fra Umedalen, med varer som de byttet i fisk og annet fra sjøbygdene. Tidlig må det ha blitt et lite marked her om vinteren når føret var slik at svenskene kunne ta seg frem over fjellet. Petter Dass skriver om dette på slutten av 1600-tallet. Han forteller at svenskene solgte rimelige jernvarer […]. 

I 1720-årene var det derfor naturlig at Mo ble valgt som kirkested da Nord-Rana ble skilt ut som et eget sogn under Hemnes […].

Ute på holmen ved sjøen bygde flere av menigheten som hadde lang kirkevei seg små hus til å hvile, spise og bytte klær i før og etter gudstjenesten. Noen overnattet til og med i dem. For dem som bodde oppe i dalene var det praktisk å oppbevare båt og annet utstyr der. Holmen fikk etter hvert mange slike kirkebuer. Men alt før det skal det her ha stått buer og naust, for Moholmen skal ha vært husmannsplass under Ner-Mo, og var bebodd av småhåndverkere.

Tiendebytte skal også ha funnet sted på Moholmen. Tiende var gamle dagers kirkeskatt som gikk til prestelønn og vedlikehold av kirka m.m. […] Der Tårnbygget nå står stakk det tidligere opp en liten bergknaus som ble kalt Tiendebytteberget. På leidangsberget foregikk det omtrent på samme måte når statsskatten, leidangen, skulle betales. Den ble krevd inn i begynnelsen av juli, sannsynligvis på samme sted, mens tiendebyttet foregikk omkring mikkelsmess (29. september) når avlingen var høstet inn […].

I forbindelse med enten leidangsberget eller tiendebyttet ble det også holdt ting, så Moholmen har vært både tingsted og rettersted. I 1674 ble Iver Skonseng og datteren dømt for blodskam og barnedrap og henrettet her […]. På sensommeren ble det dessuten holdt lappemarked og lappeting på Mo. Det kan gå langt tilbake […].

Lars A. Meyer ble etter hvert en svært respektert handelsmann. Han er nok den enkeltpersonen som har betydd mest for utviklingen av byen Mo. Ner-Mo der han og familien bodde ble bygd ut, og ute på holmen bygde han buer, naust og salteri i tillegg til butikken. Han fikk også bygd kai på nordsiden og sørget for dampskipsanløp […].

Meyer, som eide store deler av Mo, tillot ikke bygging overalt, og især ikke på dyrkbar jord […]. Mange av de gamle kirkebuene ble da gjort om til fast bolig. I flere av husene bodde det fortsatt småhåndverkere, og i andre var det kafé. Aktiviteten var på topp. På torget foran Meyers butikk kom der musikkpaviljong, og holmen fikk buss- og drosjeholdeplass i tillegg til skipsanløp. Dagens Moholmen er restene etter dette livlige bo- og bymiljøet.

Utenfor den gamle arresten.


Ytterst på Moholmen lå dampskipskaia.


På Kafé Abelone gikk de politiske diskusjonene heftig.


Tårnbygget ble bygd som krambu for L. A. Meyer i 1893. Seinere kom det musikkpaviljong på Gamletorget.


Bakeribygningen er fra 1909.


Nå skal det jo sies at det positive inntrykket vi får i dag, ikke nødvendigvis er helt i samsvar med slik det var. Rent visuelt var husene gjerne umalte, jfr. gamle bilder. Bygningene var dessuten trekkfulle og kalde, uisolerte som de var. Sykdommer som tuberkulose herjet og branner spredte seg fort og la hjem i aske. Men til tross for langt hardere kår enn i dag, var Moholmen utvilsomt et tiltrekkende strøk, der folk samlet seg.

Tre sammenbygde hus fra slutten av 1800-tallet.


Huset i midten er blant de eldste på Moholmen, og var opprinnelig ei kirkebu.


Fotomotivene var mange her i dette gamle gatemiljøet, men etter å ha gått litt fram og tilbake fortsatte jeg til moloen og småbåthavna, og videre nordover. Her var det lagt til rette med bord og benker – også disse i en kunstnerisk stil. I tillegg fantes her lekestativer og treningsapparater. Satte meg med ei stund denne milde høstdagen, før jeg gikk tilbake mot Havmannplassen.

Ei vandring langs fjorden byr på et mangfold av visuelle inntrykk.


Skarven følger årvåkent med.


Sjøfronten er blitt et åpent og attraktivt område nede ved fjorden, der det ligger godt avsondret mellom travle havner. Her møtes gammelt og nytt, det tradisjonelle møter det moderne, og ikke minst – her møtes folk.

Kilde:

  • Følling Eilertsen, Turid (1990): Moholmen – historien fram mot årtusenskiftet.