Året er 2008. To menn i sin beste alder er i ferd med å ta seg austover fjellet fra Visten mot Vefsn. De verste brattene oppover fra Sæterdalen er unnagjort og pulsen har roet seg. Om ikke lenge vil de øyne lyseblå fjellrender i øst, når lendet begynner å helle nedover mot Skjørlægda.
Sæterdalen innenfor Visten.
De merker godt at det er vesentlig lettere å ta seg fram her som fjellet bare går slakt oppover. Et stykke foran dem fornemmer de en uregelmessighet i det nakne fjellterrenget. Ei enslig og forvridd fjellbjørk? Neppe! Det minner mer om en slags varde som står der mutters alene. Når de kommer nærmere ser de det. Det er et kors! Et kors av treplank – og det har åpenbart stått her lenge. Mange år, kanskje flere tiår. Vanskelig å bedømme.
Karene får enda mer å gruble på når de ser at navnet ”PETTER EDVARDSEN” er banket inn med spiker på den andre sida av korset. Tankene går til krigens dager. Over disse fjellene foregikk det jo en storstilt våpensmugling i 1940-årene, og den dag i dag hedres denne innsatsen med den årlige Sjøbergmarsjen som går over disse fjellene, litt lenger nord. Kan det være en av motstandsmennene som har forulukket her, undrer de seg.
Midt oppå snaufjellet står et kors.
De to fjellvandrerne var undertegnede og turkammerat Jan. Bak oss hadde vi et uforglemmelig opphold i det øde og forlokkende skog- og heilandskapet innenfor Visten. Med base i den knøttlille Telegrafhytta i Svartvasskogen hadde vi utforsket dette mangslungne landskapet over flere døgn. Det særegne Lakselvvatnet var blitt besøkt. Det samme hadde den for lengst nedlagte boplassen Setra, der det bugnet av fullmodne bringebær rundt husveggene.
Hytteboka i Telegrafhytta avslører at enkelte år kan antall besøkende telles på ei hånd.
Nå var vi altså på vei tilbake, da vi tilfeldigvis kommer forbi dette forunderlige korset. Hva kan ha skjedd? Tilbake i sivilisasjonen prøvde jeg å google navnet som var spikret inn på korset – uten hell. Navnet figurerte heller ikke blant motstandsmennene som hadde fraktet våpen over fjellet under andre verdenskrig. Det mystiske korset gikk dermed i glemmeboka.
Men tolv år seinere, en januardag i 2020, mens jeg sitter og blar i en tidlig utgave av Årbok for Helgeland, hever øyenbrynene seg. Den spennende historien om ”Ulykka i Vistfjella” hadde knapt begynt å utfolde seg, da jeg plutselig kommer på det enslige korset på snaufjellet – et mysterium jeg aldri hadde fått klarhet i. Her var svaret. Navnet på korset stemte overens med navnet i fortellingen. Korset var slett ikke fra krigens dager!
Det aktuelle området.
Året er 1901. Fra gården Setra i Visten spenner syv karer på seg skiene. De skal ta seg over fjellet mot Eiterådalen. I februar er dagene korte, og det gjelder å komme seg fram innen det blir mørkt. Men selv om føret viser seg godt, er lendet bratt og børene tunge, og det går ikke akkurat fort oppover fjellsida. De to eldste i laget bærer på et positiv, og sakker noe etter resten. Til slutt mister de dem ut av syne.
På snaufjellet begynner det allerede å bli skjømt. I tillegg blåser det opp og blir snøkov. Men de kommer seg velberget ned på austsida, og etter en strabasiøs tur er de framme hos folket på gården Eiteråfjellet (”Fjellgården”) i Skjørlægda. Da de får høre at kameratene ikke er kommet ennå, blir de urolige og får med seg gårdsfolket ut på leting. Et bål blir tent til hjelp for de villfarne og de roper og skriker, men det er fåfengt. Ingen er å se eller høre.
På Fjellgården på austsida av fjellene var det fast bosetting fram til 1919.
I det forrykende uværet på fjellet innser kjentmann Olaf at de har gått seg vill, og de ser seg nødt til å grave seg ned. Det er lettere sagt enn gjort. Da fokksnøen legger seg over dem blir det så uutholdelig kaldt at de må opp og bevege på seg. Til slutt går det ikke lenger, og de må bare prøve å ta seg tilbake igjen.
Men den ene av karene, Petter, er nå så forfrossen og dårlig at han rett og slett ikke kommer seg på beina. Han bare kryper rundt i snøkovet. Eivind vil nødig forlate Petter, og blir værende, mens de andre vil forsøke å ta seg ned den bratte fjellsida og videre nedover dalen til Setra for å tilkalle hjelp. Om noen i det hele tatt overlever disse omstendighetene, er ingen sikre på.
På fjellet blir karene overrumplet av mørke og snøfokk.
Eivind innser etter hvert at Petter ikke er i live lenger, og forsøker å reise seg. Men han sitter fast i snøen. Med en kraftanstrengelse klarer han omsider å komme seg på beina. Skiene greier han ikke å feste på føttene, så de blir stående igjen. Eivind er nå så til de grader forfrossen at det kun er viljestyrken som driver kroppen framover i mørket og blesten. Hvordan det er gått med de tre andre som gikk i forveien, vet han foreløpig ikke.
Selv om Eivind til tider må grynne til knes i laussnø, går det etter hvert bedre. Kroppen er tross alt i bevegelse. En lykke, skulle det vise seg, er at han holder feil retning. Han kommer ned i en sidedal, der det ikke er fullt så bratt. Men det blir enda lengre å gå. Det er blitt seinkveld før han er framme på Setra, der han må ha hjelp til å vrenge av seg klærne. Så utmattet er Eivind. Den omkomne blir hentet ned neste dag. ”Han låg berr og var lett å finna.”
Setra på vestsida av fjellene.
Denne dramatiske hendelsen skjedde altså i februar 1901, mindre enn tre uker etter den fatale Sandsundvær-ulykken, der 34 mennesker mistet livet. Historien er fortalt av Eivind Jacobsen til Torbjørn Vikdal sist på 1950-tallet eller først på 1960-tallet, og nedskrevet av Reidar Svare.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
