# 588 • 4. – 5. mai 2020

Dag 1 (av 2):

Et hav av muligheter

Det slo meg at jeg aldri hadde gått i land på Sør-Herøy før. Som regel tar jeg ferga til Bjørn når jeg skal ut i øyan vest for Sandnessjøen. En annen ting var at jeg stort sett hadde satt kursen enda lenger til havs når jeg først befant meg i Herøy kommune. De sentrale – og største – øyene i kommunen hadde jeg viet fint lite oppmerksomhet. En skulle kanskje tro at det kun er båt som gjelder her ute. Men sannheten er at det finnes et hav av muligheter, for å bruke kommunens eget slagord, til et allsidig og variert friluftsliv – ikke minst muligheten til å ta seg fram til fots gjennom dette smellvakre kystlandskapet.

Som vanlig er, vurderte jeg en rekke alternativer, men endte opp med at jeg ville konsentrere meg om Nord-Herøy denne gangen, og vha. kart og flybilder så jeg meg ut en teltplass jeg mente kunne egne seg. Vel i havn på Flostrand, heiste jeg sekken på ryggen og bega meg langsetter veien. Den flotte middelalderkirka på Sør-Herøy (populært kalt “Helgelandskatedralen”) kom til syne, og måtte naturligvis foreviges.

Det er vanskelig å gå forbi Herøy kirke, bygd på 1100-tallet, uten å la seg imponere.

---

Så bar det over Herøysundet og inn i kommunesenteret Silvalen på Nord-Herøy. Det var godt å se at det var i ferd med å grønnes her ute, i grell kontrast til de store snømengdene på indre strøk. Videre tok jeg østover, forbi Herøy stadion, før jeg avsluttet med å følge et tråkk mot ei bukt på innersida av øya, der jeg hadde planlagt å campe.

Våren er kommet langt på kysten. I bakgrunnen ses fjellene sør på Dønna.

---

Teltplassen viste seg like innbydende som jeg hadde håpet, og jeg så fram til å tilbringe kvelden og natta her. For å få utnyttet dagslyset best mulig, ble det kun en kort pause, før jeg tok fatt på ei lengre vandring over øya. Det eneste jeg gadd å ta med meg var kameraet og ei drikkeflaske. Aller først ville jeg legge turen om sørspissen av Nord-Herøy. Dit var det ikke lange biten, og jeg ankom samtidig som ferga Tenna gled forbi, på vei inn mot fergeleiet på Sør-Herøy.

Fra leirstedet legges turen først mot sørspissen av Nord-Herøy.

---

Via noen småveier kom jeg meg ut på hovedveien, som jeg tok til å følge nordover. Plutselig får jeg se intet mindre enn tre rådyr i kanten av en sidevei. Jeg stanser opp for å beundre disse flotte dyrene, mens rådyrene stirrer forundret på den tobeinte, før de finner det for godt å stikke i skjul i nærmeste skogholt.

Den gamle storgården Nord-Herøy, som ligger omtrent midt på øya, var neste mål. Her er det visst dikterpresten Petter Dass (1647-1707) er født, selv om dette har vært – og fortsatt er – noe omdiskutert. Det som i hvert fall er hevet over tvil, er at han levde sine første år på Åkvik i dagens Dønna kommune.

Nord-Herøy gård – et viktig sted i Helgelands historie.

---

En bauta er reist til minne om Petter Dass, som sannsynligvis er født her.

---

Neste post på programmet var å ta meg opp på Nord-Herøys høyeste punkt, Brennåsen, nord på øya. Åsen er ikke høyere enn 48 moh., men tatt i betraktning det flate landskapet her ute i skjærgården, er utsikten formidabel – ikke minst mot De syv søstre inne på Alsta. Personlig synes jeg at ‘Søstrene’ tar seg best ut på avstand, og kanskje særlig fra Herøy.

Bak meg, og rett nedenfor Brennåsen, i Dønnessundet, lå et oppdrettsanlegg. Havbruk har i flere tiår vært ei viktig næring for Herøy. Faktisk var denne kystkommunen blant pionerene i Norge, da eventyret startet opp tidlig på 1970-tallet.

Brennåsen er Nord-Herøys høyeste punkt på knappe 50 moh.

---

Fra Herøy tar de syv sagnomsuste søstrene seg spesielt godt ut.

---

Etter tradisjonen er det Petter Dass som skal ha omdøpt Horva “De syv søstre” i ‘Nordlands Trompet’.

---

Nå kunne jeg saktens gått nøyaktig samme vei tilbake til teltplassen, men istedet valgte jeg ei alternativ rute. Det skulle vise seg som et godt valg, fordi jeg etter hvert kom inn i et helt særpreget landskap, som til alt overmål har fått status som landskapsvernområde.

Ved Nord-Herøy gård tok jeg av fra hovedveien, og la kursen østover langs en grusvei. Etter noen hundre meter bar det sørover langs en kjerrevei, før jeg altså kom inn i nevnte område – Kvikkleirøyran landskapsvernområde.

En kjerrevei følges sørover.

---

Utsyn nordøstover mot bl.a. øya Skorpa (mørkeblå t.h.) og Hugltinden på øya Hugla (t.v.).

---

Et hav av muligheter – enten det gjelder næringsliv eller friluftsliv.

---

“Ved Alstahougs Præstegaard findes at see Syv Søstre som flætter sine Lokker i Snee” (Nordlands Trompet).

---

Interessant informasjon.

---

Kvikkleirøyran landskapsvernområde består av tidligere havbunn, som viser seg særdeles lettgått.

---

Nok et rådyr viste seg oppå et høydedrag. Den mørke silhuetten av det flyktende dyret var som tatt fra en Disney-film. Dermed hadde jeg observert hele fire rådyr på denne godt og vel 10 km lange rundturen på Nord-Herøy. Ellers var det mye gås å se i dette området.

En enkel rasteplass innerst i ei vik ble passert, før jeg kom tilbake til teltplassen ved den neste vika. Det begynte å bli skjømt, så det var bare å få opp teltet, åle seg ned i soveposen og stelle i stand et varmende måltid, etterfulgt av en minst like varmende kopp kaffe.

Etter en lang og god vandring, skal det bli godt å flate ut.

---

Utpå seinkvelden gikk jeg ut og satte meg ei stund. Mellom skyene viste månen seg. Ikke helt fullmåne, men heller ikke langt unna. Uheldigvis skremte jeg opp en flokk gås, men så må det vel sies at disse fuglene er temmelig lettskremte av seg. Også annen fugl kunne høres hist og her. Det er vår, og naturen har våknet til liv. Det er fint å oppleve på nært hold.

---

Dag 2 (av 2):

Vilt og vått

Hørte kortvarige regnbyger slå mot teltduken før jeg sto opp, men jeg var heldigvis forskånet for nedbøren da jeg drev på og pakket i hop pikkpakket. Derimot blåste det en del. Opprinnelig hadde jeg tenkt å være her litt lenger, men da værutsiktene ikke var særlig gode, valgte jeg å takke for meg allerede nå. En trimmer kom gående, og hun lurte på om jeg hadde overnattet. Jeg måtte si, som sant var, at jeg hadde søkt ut mot kysten for å få en følelse av vår.

Tok en snarvei rett vestover på en noenlunde synlig sti, før det var å traske på asfalt langs begge sider av Herøysundet på vei mot fergeleiet.  På turen forverret været seg markant. Fra opphold og frisk bris slo det over i iskaldt og piskende regn. Og vinden ble ikke akkurat svakere. På slutten ble det såpass ufyselig at jeg bare lengtet etter å komme meg om bord i ferga. Likevel var jeg strålende fornøyd med turen sett under ett, med et vell av fine naturopplevelser.

Det blomstrer i veikanten.

---

Ikke bare mennesket som vet å verdsette natur og landskap i Herøy.