# 589 • 7. – 8. mai 2020

Dag 1 (av 2):

Et strategisk punkt ved leia

75 år etter at okkupasjonsmakten kapitulerte og Norge gjenvant sin frihet, vekker de fem krigsårene fortsatt interesse – ikke minst hos undertegnede, som har flere “krigshistoriske turer” på årets agenda. Selv om det etter hvert er få gjenlevende som har opplevd verdenskrigens redsler på kroppen, er de fysiske sporene i terrenget mange – kanskje særlig på de stedene der det ble etablert såkalte kystfort. Et av disse fortene lå ved Fagervika i dagens Leirfjord kommune, og jeg syntes det høvde godt å ta seg en tur dit på selveste frigjøringsdagen, 8. mai. Samtidig kunne jeg besøke et minnesmerke over falne.

For tida er jeg avhengig av kollektivtransport når jeg er på Helgeland. Stort sett fungerer dette greit, men nå hadde det blitt noe kluss med et bussbytte. Resultatet var at jeg var “stuck” i Fagervik-krysset. Valget var klart: Gi opp turen eller å ta meg fram til fots 20 km langs vei. Å gi seg uten engang å ha prøvd var uaktuelt, dermed trasket jeg i vei med friskt mot – og lua trukket godt nedover ørene.

Ulvangen sett utover mot Skorpa.

---

Jo seinere det led utpå våren, dess kaldere hadde dagene blitt, og nå begynte det til og med å snø! En kar litt oppi årene kom syklende, og stoppet opp for å slå av en prat. Syklisten hadde vært og sett etter båten sin, og var lite imponert over maiværet. For øvrig mente karen at det var “kvikt” å skulle gå helt til Fagervika.

Kom, mai, du skjønne, milde.

---

Snøbygene kom og gikk, til tider ispedd litt hagl. Med en såpass lang tur foran meg, var jeg nøye med å ta meg småpauser – selv når jeg ikke følte behov for det. En del trafikk til og fra Løkvika. Deretter ble det markant mindre. Omsider rundet jeg Angarsneset, og fra å ha gått vestover, bar det nå nordøstover inn mot Fagervika. Her ved Angarsneset la jeg for øvrig merke til et turfølge som tok seg oppover langs den såkalte sagnstien, som snor seg forbi St. Olavs-skottet, St. Olavs-pila og St. Olavs-steinen. Sistnevnte er kanskje Norges største fallos, uten at fagfolk noengang har tatt seg bryet med å bekrefte eller avkrefte dette.

Leirfjords bidrag til Skulpturlandskap Nordland er verket “Omkring” av brasilianske Waltercio Caldas.

---

Ei ørn fløy med tunge vingeslag over landskapet, før to rådyr viste seg. Jeg har sett overraskende mye av sistnevnte art på turene mine nå i vår. Rådyret er nok ikke så uvanlig lenger som det en gang var i disse traktene.

Så var jeg omsider kommet til den fagre vika, og lengst bort kunne jeg øyne Bruneset med den geologiske særegenheten Brua – som strekker seg ut i havet som en molo. Det var nettopp på Bruneset at jeg hadde planer om å slå leir, og om en drøy halvtime ville jeg sannsynligvis være framme.

Fagervika med Hugla i nordøst.

---

Kom i prat med en av de litt eldre innbyggerne her i Fagervika, og han tipset meg om at jeg burde ta til venstre bak en garasje. Det var nemlig der grusveien mot Bruneset tok av. Han anbefalte meg dessuten å “ta runden” – altså å gå den såkalte historiestien forbi kystfortet og diverse andre severdigheter – noe som også var planen.

Det siste stykket mellom bebyggelsen i Fagervika og Bruneset går langs denne veien.

---

Brua – naturens egen molo.

---

De godt og vel to milene var omsider unnagjort. Med alle småpausene hadde turen tatt meg drøyt seks timer. At dette gjorde godt for formen, var det ingen tvil om.

Før jeg gikk i gang med noe som helst annet, tok jeg med meg kameraet og gikk utover den såkalte Brua. Jeg måtte utnytte at det var fjære, fordi når floa slår inn oversvømmes den. Egentlig er Brua en endemorene fra siste istid, dannet i forkant av en større bretunge som på et tidspunkt i sluttfasen av istida hadde en midlertidig framrykking. Etter nedsmeltingen ble moreneryggen liggende under vann, før landhevingen sakte, men sikkert har hevet den opp fra dypet og over vannskorpa. For øvrig knytter det seg et sagn til Brua.

En hurtigbåt passerer mellom Bruneset og øya Løkta i bakgrunnen.

---

På fjære sjø er det mulig å ta seg de 150 meterne til ytterst utpå Brua.

---

Hugla – ei øy jeg føler jeg må tilbake til.

---

Værgudenes viltre dans over Løkta.

---

Utsikten fra teltplassen er det lite å klage på.

---

Jeg slo opp teltet i “brufestet”, så å si, før det startet opp å snø igjen. Dermed var det bare å komme seg innendørs. Dette var for øvrig første gang jeg hadde med telt til Leirfjord kommune. Fra før hadde jeg kun ei overnatting i den såkalte Borgen ovenfor Bardal – ei særegen steinhytte som i dag blir ansett som et kulturminne. Men den gang var temperaturen en helt annen, for å si det mildt. Da jeg var ute i halvmørket litt etter midnatt kunne jeg konstatere at Brua lå under vann, nå som det hadde flødd.

---

Dag 2 (av 2):

Frigjøringsdagen 75 år

Utgangspunktet for den vel 4 km lange historiestien var enkelt å finne, like bakenfor Brua. Stien viste seg da også svært tydelig og fin å følge så godt som hele veien. Til å begynne med gikk det slakt oppover. Jeg stoppet opp ved et lite infoskilt ved ei naturlig vannkilde. Kilden var som en mørk brønn i bakken fylt av vann. Ifølge skiltet ble denne benyttet av soldatene på fortet inntil de fikk bygd et eget vannverk. For øvrig fryser visstnok kilden aldri igjen om vinteren.

Det nevnte skiltet var beklageligvis ett av svært få som gikk an å tyde. Informasjonen på de øvrige skiltene langs stien var tæret bort av tidens tann. Fotefar mot nord-prosjektet ble realisert på 1990-tallet, men skrøpelige skilt og mangel på vedlikehold har gjort at den jevne turgåer ikke har glede av dette arbeidet lenger. Heldigvis ligger det en del informasjon på nettet, men det blir jo ikke helt det samme som å få ei orientering i felten på det man ser.

Fremdeles mye snø igjen i Tomma-fjellene.

---

På nye eventyr – denne gangen i Leirfjord.

---

Stien flatet ut, og straks etter var jeg framme ved fortet. Jeg hadde vel egentlig ingen formening om hvor mye eller lite som var igjen av bygningsmassen etter så mange år, men jeg må si at det synet som møtte meg var mer enn jeg hadde forventet. Større mur- og betongkonstruksjoner var fremdeles noenlunde intakte og en mengde rustne etterlatenskaper var ennå godt synlige.

Et festningsverk på Helgelandskysten.

---

Mens det var de underjordiske systemene av rom og ganger som var det mest imponerende med Heia kystfort på Dønna, var det strukturene som lå framme i dagen som var mest slående her på Bruneset. Beliggenheten utpå en bratt skrent med fjorden flere titalls meter nedenfor var dessuten iøynefallende. I så måte kunne fortet nærmest minne litt om restene av en gammel middelalderborg – hvis en lot fantasien fortrenge forstanden et øyeblikk.

Fagerviken inngikk som en del av den 2685 km lange Atlanterhavsvollen mellom Pyreneene og Nordishavet.

---

I 1943 ble et amerikansk fly skutt ned mellom Bruneset og Hugla – muligens fra denne kanonstillinga.

---

Mye av de fysiske strukturene er fortsatt intakte etter å ha vært forlatt i en mannsalder.

---

Rundt hundre soldater skal ha vært stasjonert på fortet under krigen.

---

Grunnmuren etter spise- og oppholdsbrakka vises fortsatt tydelig i terrenget.

---

Bortenfor muren (på bildet over), gjør stien en u-sving og går opp en bakke. Akkurat her kunne det godt ha vært bedre merket, fordi det virker minst like naturlig å bare fortsette rett fram. (Se detaljkart av stien på Bruneset.) Oppe på det neste platået sto restene etter flere mindre bygninger, spredt rundt omkring. Også disse tilhørende fortet.

Flere ruiner er å se litt høyere i lendet.

---

På denne dag, 8. mai 2020, var det altså 75 år siden landet ble frigjort. Noen få, men skjellsettende krigsår var forbi. Nord-Troms og Finnmark lå i aske som følge av “den brente jords taktikk”, en rekke byer langs kysten var bombet sønder og sammen, holocaust var nylig blitt kjent for en hel verden og minst 70 millioner mennesker (snl.no) hadde blitt drept i løpet av seks år.

En seiglivet og høyst forståelig bitterhet mot Tyskland og tyskere, var likevel ikke til hinder for kolossale gledesutbrudd over at Norge igjen var blitt fritt – en frihet som vi kanskje tar for gitt i dag? Man gjør seg jo visse refleksjoner på en dag som denne og på et sted som dette. I dag er det en fin opplevelse å gå runden på Bruneset, men under krigen var det blodig alvor.

Jeg har tatt meg god tid her på fortet, men nå er det på tide å komme seg videre.

---

Stien førte meg lenger innover skogen, vekk fra fortet. Jeg brydde meg ikke om å undersøke de tidligere nevnte fangstgropene. Opprinnelig skal visst disse ha vært opp mot to meter dype, men i dag framstår de bare som små forsenkninger i jorda. Likevel gir fangstanleggene kunnskap om både villreinens trekkveier og menneskelig tilstedeværelse og ressursutnytting.

Det var en opplevelse å følge denne stien. Såpass tidlig på året ville jeg ikke blitt overrasket om den var gjørmete og fæl, i hvert fall stedvis. Men tvert imot, stien viste seg av ypperste merke – tørr, tydelig og lettgått. Etter hvert bar det nedover mot bygda igjen, først på en morenerygg (eller kanskje en esker), og så på en kjerrevei som munnet ut i en asfaltert bygdevei.

Hvis noen spør meg om jeg vil anbefale “runden” på Bruneset, så er svaret “ja”.

---

Siste del av stien…

---

… før en kjerrevei fører meg til bygds.

---

Frigjøringsdagen er 75 år i dag, og i denne bygda vet man å markere dette.

---

Flagget var heist på samtlige flaggstenger i Fagervika, noe som var fint å se. Tilbake ved teltet, var “runden” fullendt. Dermed var det bare å bryte leir og begi seg tilbake. Nå hadde jeg inngått avtale om skyss, så jeg slapp å gå de to milene tilbake mot kystriksveien. Det ble, som seg hør og bør, en stopp ved krigsminnesmerket for de falne. Også her svaiet det norske flagget. Jeg kommer gjerne tilbake til Fagervika, men da er det nok den ti tusen år gamle boplassen fra eldre steinalder som vil stå i fokus.

Slik tar Brua seg ut på flo sjø.

---

Minnebautaer over to norske og to amerikanske falne.

---

• Øvrige kilder benyttet i turrapporten: thomaslillevoll.net.