# 592 • 12. – 14. juni 2020
Dag 1 (av 3):
Info
- Ankomst: 18:20
- Framme: 19:25
- Starttemp.: + 20°C
- Vær: Sol fra klar himmel.[
Intet tre vokser inn i himmelen
Et av de mange anløpsstedene på Nordlandsekspressens båtrute mellom Bodø og Sandnessjøen er Grønnøya (eller Grønøy) i Meløy kommune. Øya er ikke stor, men har ei stolt fortid som historisk handelssted med både jektebruk og hurtigruteanløp. Stedet har lokket til seg kunstmalere som Ernst Zeuthen og Thorolf Holmboe. Sistnevnte, som hadde sin barndom på Helgeland på 1860- og 70-tallet, er i dag kanskje mest kjent for å ha malt den såkalte fyrstikkfurua, som i stilisert form har figurert på Nitedals fyrstikkesker gjennom generasjoner. Og det er nettopp her på på denne grønne pletten av ei øy at fyrstikkfurua befinner seg – om enn ikke i like god forfatning som før.
I finværet ble det en flott båtreise nedover kysten, før jeg omsider kunne hoppe i land. I havna kom jeg i snakk med Geir Tidemann – en trivelig og kunnskapsrik kar som driver godsekspedisjonen på øya. Så var det å traske i vei gjennom bebyggelsen rundt Jektvika. Teltet hadde jeg til hensikt å slå opp ute på et nes, nord på øya. Og på vei dit ville jeg passere øyas største attraksjon – fyrstikkfurua.
Fyrstikkfurua er Grønøys største attraksjon.
Jektvika.
Men aller først ville jeg ta turen innom Solveigs Stue. Ifølge facebooksida skulle det være et privat arrangement her denne helga, så jeg fikk vel nøye meg med å knipse et par bilder av den ærverdige bygningen. Og ganske riktig, hagen bak huset var full av folk – samtlige damer. Til min glede fikk jeg likevel kjøpt meg kaffe og is, før jeg fant meg et bord i hagen foran huset.
Solveigs Stue holder til i et gammelt herskapshus og drives av Ann-Beate og Sissel Meløysund. I tillegg til kafedrift med hjemmelagde kaker, m.m., leies det ut flere rom her for de som vil besøke øya og bo godt.
Solveigs Stue.
Verten kom ut med nylaget iskrem og satte seg like godt ned ei stund. Det var tydelig at hun var stolt av stedet, og det er det all mulig grunn til. Jeg ble forklart at hovedhuset er fra 1790. Tjenestefolket bodde i et hus ved siden av, og også dette står fremdeles. Men ellers er det ikke så mye igjen av det gamle handelsstedet på Grønøy. Mye har endret seg siden velmaktsdagene.
Oppholdet på Grønøy starter med kaffe og is i hagen på Solveigs Stue.
Stien mot fyrstikkfurua begynner ved en stor gråmalt garasje ved rota av moloen lengst nord på øya. Herfra beveger en seg vestover, inn i et skogholt dominert av furu. Så kom den til syne – selveste fyrstikkfurua! Likheten med motivet på fyrstikkeskene var ikke akkurat slående, men så er det da også bortimot hundre år siden den ble malt. På fyrstikkeskene er treet dessuten framstilt speilvendt. Også andre trær hadde vokst opp rundt fyrstikkfurua, slik at den ikke ruvet i ensom majestet lenger.
Bestemte meg for å gå tilbake mot furua seinere på kvelden. Da ville sola stå lavere på himmelen og likheten med fyrstikkmotivet ville nok være større. Nå var jeg mest innstilt på å slå leir og få i meg middag. Fant ingen sti videre vestover, men det bød likevel ikke på større vanskeligheter å ta seg fram. Få minutter seinere var teltet slått opp. Fra teltplassen utpå neset hadde jeg utsikt mot både Åmøya i sør og Meløya i nord. Flottest å se til var likevel Bolga i vest, der den lå som en sukkertopp i horisonten.
Jeg finner meg til rette på et lite nes med utsikt utover Meløyfjorden mot Bolga.
I det gode været laget jeg mat ute. Nede på svabergene hadde naturen dannet noen «trappetrinn» som var perfekt å sitte på. En del båttrafikk var å se, særlig lystbåter, men også større skip trafikkerte Meløyfjorden. Utenfor Grønnøya møtes for øvrig nordgående og sørgående hurtigruteskip daglig, rundt kvart over åtte på morgenen.
I ti-tida på kvelden tok jeg med meg kameraet og gikk den korte veien oppover mot fyrstikkfurua, som planlagt. Det viste seg at det gikk en sti her likevel, men et stykke unna sjøen. Nå la jeg merke til at det var en viss likhet med fyrstikkmotivet likevel. Særlig bakgrunnen dro jeg kjensel på – den vestlige delen av Meløya som er relativt flat, men likevel noe kupert. Satte meg ned på en benk og skuet utover Meløyfjorden. Ikke til å undres på at Thorolf Holmboe fant dette landskapet malerisk.
Det velkjente motivet av grønøyfurua på Nitedals hjelpestikker er framstilt speilvendt.
Fyrstikkfuruas vekst, fall og gjenreisning
Intet tre vokser inn i himmelen, hevdes det. Det gjelder også for landets kanskje mest berømte tre – den såkalte fyrstikkfurua på Grønnøya som i 2015 ble saget ned av en lokal ugjerningsmann. Men la oss begynne med begynnelsen.
Fyrstikkfurua (også kjent som grønøyfurua) spiret i 1705 ifølge analyser av årringene gjort ved NTNU, og ble altså 310 år gammel. Det har hersket en viss tvil om motivet, tegnet av Sverre Eikrem i 1941 og som har preget omslaget til Nitedals hjelpestikker i nærmere 80 år, faktisk er grønøyfurua, men mye taler for det.
Sitat fra Halaas, K.: Thorolf Holmboe – det moderne bildet av Nordland i Årbok for Helgeland 2006, s. 132-133:
Det som imidlertid er sikkert, er at det er en forbindelse mellom en reklameplakat som Thorolf Holmboe laget for NSB rundt 1930 og den furua som til slutt endte på Nitedals fyrstikkeske. Landskapet i bakgrunnen på denne plakaten er beviselig fra Meløy, selv om furua er blitt speilvendt på fyrstikkeska!
Natt til 23. august 2015 ble fyrstikkfurua utsatt for grovt hærverk. Den ble rett og slett saget ned. Sjokk, vantro og sinne spredte seg som ild i tørt gress i lokalbefolkninga, og hendelsen ble en nasjonal nyhet. Politiet klarte å oppklare saken og en 32-årig mann ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel. Vedkommende hadde også en medhjelper, og det kom fram at ugjerningen var nøye planlagt.
Få dager etter fellingen av fyrstikkfurua ble det avholdt krisemøte i Grønøy velforening, der det ble gått inn for å gjenreise den stolte furua på sokkel, og 18. desember 2015 ble det en realitet. Entrepenør Roger Kildal uttalte til NRK Nordland etter at furua var gjenreist: – Vi har brukt samme metode som når vi setter opp høyspentmaster. To stag i stål vil holde furua oppe. En vanlig kreosotmast har ei levetid på rundt 50 år, og jeg regner med at denne kan stå omtrent like lenge. Dersom ingen sager den ned igjen da.
- Kilder: NRK Nordland og Avisa Nordland.
Slik ser fyrstikkfurua ut i 2020.
Norges mest berømte tre?
«Parti fra Grønøy» (kort fra Mittet & Co., 1927) – rettvendt (t.v.) og speilvendt (t.h.).
Utgangspunktet for fyrstikkdesignet var en reklameplakat for Norges Statsbaner, malt av Holmboe ca. 1930.
Sørover mot fjellene på Åmøya, sett fra skogholtet der fyrstikkfurua befinner seg.
Stien snor seg mellom furustammene nord på øya.
Tilbake ved teltet igjen, hører jeg stemmer fra skogen. Andre som er på tur denne fine sommerkvelden, tenker jeg. Så kommer de fram – en etter en – og slår seg til på noen svaberg noen titalls meter bortenfor teltet, hvorpå de går i gang med yoga-øvelser. Etter at denne seansen er over kommer et par, tre av damene helt utpå neset.
Det viser seg at de er ei gruppe med kursdeltakere som har base på Solveigs Stue, og at kurset bl.a. tar for seg kunsten med å være fornøyd med seg selv. Et viktig tema, synes jeg. Samtlige deltakere var fra Meløy-området, ble jeg fortalt, men flere av dem hadde visstnok aldri vært og sett fyrstikkfurua før.
Yoga i fjæra.
Jeg ble opplyst om at det en gang hadde vært et kvartsbrudd her, og at lastebåter la til ved disse svabergene. Restene av bruddet er godt synlig den dag i dag, i form av mindre depoter av stein. For øvrig var flere bolter slått ned i bergene, kunne jeg konstatere ved nærmere ettersyn.
Det er nærmest naturstridig å gå og legge seg disse usigelig vakre juninettene når sola fortsatt skinner, men skulle jeg få meg litt søvn var det bare å gi etter, og krype ned i soveposen. Morgendagen ville by på nye opplevelser. Da var planen å gjøre meg kjent med resten av Grønnøya.
Her ute på neset har det etter sigende vært et steinbrudd en gang i tida.
Dagen er kommet til ende.
Dag 2 (av 3):
Info
- Start: 14:50 (Grønnøya rundt) / 18:40 (Storvarden, øyas høyeste punkt)
- Tilbake: 18:05 (Grønnøya rundt) / 21:25 (Storvarden, øyas høyeste punkt)
- Starttemp.: Ca. + 24°C
- Vær: Sol fra klar himmel → delvis skyet / sol.
I Thorolf Holmboes rike
Til tross for varmen fikk jeg meg ei god natts søvn, og frokosten ble inntatt nede på svabergene. Brettet ut liggeunderlaget og la meg like godt på rygg og solet meg ei stund denne flotte sommerdagen. Ingen grunn til å stresse! Klokka var blitt nærmere tre da jeg omsider bestemte meg for å legge ut på en rundtur rundt øya.
Denne varme junidagen innbyr til slaraffenliv i teltleiren.
Etter å ha gått stien gjennom furuskogen til moloen, tok jeg til å følge veien vestover mot Storsanden – også dette ei naturperle. Fra Storsanden og videre mot sørsida av øya fant jeg dessverre ingen sti, så det ble å bakse seg på måfå gjennom skog og kratt. Omsider var jeg oppe på et høydedrag, og kunne skue over mot sørsida av øya.
Ved Storsanden vest på Grønnøya passer det bra med en ørliten rast.
På vei over mot sørsida av øya er det å ta seg fram i terrenget.
Vel nede i lavlandet igjen traff jeg på en kar som var på vei til hytta si. Han hevdet at det skulle gå en sti over åsen, men litt lenger inn på øya. Fjæra langs sørsida viste seg som “a walk in the park” – flatt og lettgått, med andre ord.
Sørsida av Grønnøya kan tilby et svært så medgjørlig terreng.
På sørsida av Åmnessundet ruvet fjelltoppene på Åmøya, deriblant Risnestinden ovenfor Risneset. Denne ruvende tinden har nok ganske sikkert båret navnet Risen en gang i tida – et ekte trollfjell.
Risnestinden på Åmøya.
Bekkeblom.
Veien over Åmsundet.
Grønøy gård har en lang og innholdsrik historie.
Dagens hovedbygning er fra 1888-89 etter at det forrige huset brant.
Tilbake ved teltet innså jeg at jeg hadde for lite ferskvann til matlaging. Dermed måtte jeg bare utsette middagen til jeg hadde skaffet mer vann til veie. Etter en halvtimes hvile var jeg i gang igjen. Matstellet fikk vente. Nå ville jeg sette kursen mot øyas høyeste punkt, Storvarden (104 moh.). Det er kanskje flere stier til topps, men jeg valgte å ta utgangspunkt ved den gamle skolebygningen. Stien herfra gikk gjennom gammel furuskog og viste seg veldig god. Det var i hvert fall førsteinntrykket.
Gjennom trolsk gammelskog på vei mot Storvarden.
Etter få minutters vandring endte imidlertid stien i noen tilførselsveier til et hyttefelt av nyere dato. Ingen selvfølge å finne igjen stien, men ved å saumfare veikanten var heldig og fant den. Stien endte så i en åker. Herfra var det bare å finne sin egen vei oppover. Kom opp et par hundre meter sør for Storvarden, før jeg fortsatte helt til topps. Nedenfor toppen fant jeg av alle ting et gammelt VISA-kort! Selv om Grønnøya ikke ruver i landskapet, så var utsikten her fra Storvarden upåklagelig.
Storvarden er i realiteten bare en ørliten ansamling av stein – men utsikten er storslått.
Så veldig lenge ble jeg likevel ikke på toppen. Jeg ville heller ta meg en lengre pause ved Holmboe-stua, ei grillhytte som ligger noen hundre meter lenger øst for Storvarden. Hytta er selvsagt oppkalt etter Thorolf Holmboe, som besøkte Grønøy en rekke ganger. Her forsvant også siste skvett av drikkevannet, så nå måtte jeg på en eller annen måte sørge for påfyll.
Ved Holmboe-stua bevilger jeg meg en solid rast.
Thorolf Holmboe (1866 – 1935)
Kunstmaleren, illustratøren og designeren Thorolf Holmboe var i sin tid en av landets fremste kunstnere – og den som «uten sammenligning har gjort mest for å etablere bildet av Nord-Norge i det norske publikums sinn i moderne tid».¹
Holmboe er nært knyttet til Grønøy etter flere opphold på øya. Han ble født på gården Gløsen i Vefsn, men tilbragte det meste av barndommen i Alstahaug. Ti år gammel flyttet familien til Tromsø, der faren etablerte Tromsø kunstforening. «I motsetning til mange andre kunstnere på denne tiden som gikk til kunsten på tross av sine foreldres ønsker, ble Thorolf oppfordret av sin far til å gå denne veien».¹
De kanskje viktigste læremesterne var Carl W. Barth og Hans Gude. Etter opphold i hovedstaden, Berlin og Paris, flyttet Holmboe til Fredrikstad. Kystlandskap generelt, men kanskje særlig nordnorske landskap med sin dramatikk og sitt særegne lys står sentralt i Holmboes kunst.
Også som illustratør har Holmboe satt spor etter seg. I tillegg til furua på Grønnøya, brukt som utgangspunkt for Nitedals hjelpestikker, designet Holmboe bl.a. den velkjente hanen på Sætres kjekspakker og den opprinnelige Vikingskip-logoen til Norsk Hydro.
- Fotnoter:
- ¹ Halaas, K.: Thorolf Holmboe – det moderne bildet av Nordland i Årbok for Helgeland 2006, s. 133-134
- Øvrige kilder: Norsk kunstnerleksikon
Fra Holmboe-stua kunne jeg følge en god sti ned gjennom skogen. Sannsynligvis den samme stien som jeg tok fatt på fra skolen, men som jeg kom bort fra. Også fra øversida endte stien i åkeren, før jeg møtte på den igjen i nerkant av samme åker. For ukjente ville det vært en stor fordel om stien hadde vært merket – i hvert fall på kritiske punkter, da deler av den gamle stien er ødelagt.
Så bærer det inn i skogen igjen.
Det var en nydelig junikveld og herlig å være ute i naturen. I øst bredte den mektige Svartisen seg som ei dyne over fjell og fjord med Snøtinden som dynesnipp lengst bak. Nede i bygda igjen for jeg innom venterommet på hurtigbåtkaia og fylte opp tre liter vann. Det burde vel klare seg godt for resten av oppholdet.
Svartisen ligger som ei dyne over landskapet i sørøst.
«Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro», som det heter i sangen. Mye sant i det!
I ti-tida på kvelden kunne jeg endelig innta dagens middag. Også i kveld var det en del båttrafikk på fjorden, samt et par vannscootere. Folk vet å nyte godværet!
Dyreliv var det også å se – både i hav og på land. På vei mot Storvarden kunne jeg følge et rådyr som flyktet i skjul over den nevnte åkeren. Og på runden rundt øya litt tidligere på dagen var det en del gås å se. Nå på kvelden observerte jeg en sel, kun få meter fra land. Men gjevest var da jeg klokka ett på natta ble vitne til det jeg tror måtte ha vært en grindhval. Et par ganger pustet den høylytt gjennom pustehullet, før den fortsatte innover Meløyfjorden. Jeg så enda en, men spesielt den første gjorde inntrykk.
Litt utpå natta blir jeg vitne til et par hvaler som beveger seg innover fjorden – muligens grindhval.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 15:35
- Avskjed: 16:40
- Starttemp.: + 15°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet.
I det grønne
Det blåste friskt på morgenen og bølgene drev innover fjorden. Dermed ble frokosten inntatt innendørs. Jeg hadde god tid på meg før Nordlandsekspressen klappet til kai på Grønnøya, og først i halv fire-tida la jeg i vei. Stien gjennom furuskogen kjente jeg nå som min egen bukselomme, og hver gang jeg gikk gjennom skogholtet skrek ei kråke opp for full hals – også i dag. Tydelig at kråka hadde reir i nærheten.
Lokalinspirert design må det være!
Det blåser friskt denne morgenen, men kaldt er det ikke.
Bølgene driver innover Meløyfjorden.
Et siste tilbakeblikk mot den idylliske teltplassen utpå neset.
Småbåthavna.
I det grønne.
Fra 1914 til 1957 var Grønøy anløpssted for Hurtigruten. I dag legger Nordlandsekspressen til her.
Takk for meg!
Dermed var nok ei øy på nordlandskysten besøkt. Hadde vi skrudd tida hundre år tilbake i tid, kunne jeg reist med Hurtigruten til det gamle handelsstedet. Kanskje kunne jeg truffet på Thorolf Holmboe og sett fyrstikkfurua slik den en gang tok seg ut i all sin prakt ytterst utpå en bergknaus. Men også i dag har øya mye å by på – ei øy som definitivt ikke gjør skam på navnet sitt.
Tags: handelsstedkunstlokalhistorieøyer i Salten
