# 593 • 24. – 25. juni 2020

Steg for steg, trinn for trinn

Det var en stor opplevelse å ta seg opp den hundre år gamle Fykantrappa innerst i Glomfjorden i fjor, bygd av rallarne i 1919. Det samme var det å finne fram til ei mosegrodd steintrapp av uviss alder, som snor seg nedover brattene midtveis ute i Tosenfjorden. Og selvsagt var det stas å overvære Dronning Sonjas offisielle åpning av Helgelandstrappa ved Mosjøen, før denne mektige steintrappa, bygd av sherpaer fra Nepal måtte prøves ut. Også Vegatrappa ytterst på Vega åpnet med brask og bram i fjor sommer, men jeg kom meg aldri lenger enn til utgangspunktet ved Sundsvoll – dermed måtte jeg tilbake i år.

Jeg hadde lagt opp til ei nattevandring tvers over øya fra øst mot vest. På denne måten kunne jeg få litt mer ut av turen enn bare å gå opp og ned trappa. Men kanskje viktigst: Jeg ville slippe å måtte gå i kø oppover trappa – noe som etter sigende ikke har vært helt uvanlig på dagtid. Dette opplegget passet også godt med båt- og bussrutene. Med en relativt lett oppakning steg jeg i land ved det gamle handelsstedet Rørøy klokka kvart over ti på kvelden. Jeg var ikke den eneste som hadde til hensikt å ta meg fram for egen maskin denne kvelden. Også en gjeng syklister tråkket i vei på jakt etter eventyr.

På Vega igjen.

---

Rørøy er et gammelt borgerleie og handelssted med lang historie.

---

Visste ikke ordet av det før jeg var inne i kommunesenteret Gladstad, der også den vakre Vega kirke står. Jevnt og trutt gikk det vestover øya i den lyse sommernatta. Ved å gå slik, kilometer etter kilometer, uanstrengt og langsomt, lærer en øya bedre å kjenne. Steg for steg bar det framover, kun avbrutt av små pauser i veikanten. Omtrent ikke en bil var å se, og kun naturens egne lyder kunne høres, som suset i løvet fra en mild bris eller flokker av gås på lang avstand. Et rådyr bykset over veien et stykke foran meg, og ei stund etter hoppet en hare fram.

Vega kirke på Gladstad er fra 1864.

---

Sørvestover mot Gullsvågfjellet og de øvrige Vegfjellan.

---

Steg for steg vestover Vega.

---

Nå begynte jeg for alvor å nærme meg vestsida av øya, og naturen endret karakter. Den ruvende fjelløya Søla kom til syne, landskapet ble mer kupert og veien mer svingete. Dessuten ble det slutt på asfalten. Etter en vel 13-14 km lang vandring over øya, var jeg framme på Sundsvoll. For noen år siden var jeg med på en arkeologisk vandring her ute, der deltakerne bl.a. fikk servert lammekjøtt tilberedt på steinaldervis – dvs. innhyllet i einer og varmet opp på glør nedgravd i jorda.

Nederst i Vegatrappa bevilget jeg meg en lengre mat- og drikkepause. Sekken orket jeg selvsagt ikke å drasse med meg oppover, men drikkeflaska måtte være med. Jeg kan ikke fordra å gå rundt og være tørst – det er verre enn å sulte!

Jeg har ankommet yttersida av øya, der Søla utgjør et naturlig blikkfang.

---

Fra infotavla ved veien og innover mot fjellfoten stiger lendet bare slakt. Stien er tydelig og godt tilrettelagt med klopping, samt noen trappetrinn her og der. Ei hytte ble passert, og rett ovenfor denne er det at den “virkelige” Vegatrappa begynner – med sammenhengende trinn oppover. Rett nedenfor trappa er det også at man tar av mot utgangspunktet for en via ferrata – også denne innviet i fjor. Bare på det korte strekket inn mot trappa var det ymse å feste blikket på.

Så var det bare å gyve laus på Vegatrappa. På hvert trinn var det montert små plater, der navnet til økonomiske bidragsytere var gravert inn. Dette er både privatpersoner, familier, firmaer og diverse stiftelser og organisasjoner. Hver bidragsyter har altså fått sitt eget trinn. En fin måte å delfinansiere et slikt prosjekt på.

Trinn for trinn.

---

Fordelen med ei slik trapp er at en kan sette seg ned nøyaktig hvor en vil. Jeg la likevel min ære i å gå et minimum antall trinn, før jeg tok meg en pust i bakken. Den første delen av trappa går mer eller mindre rett oppover ei svær steinur, før den halvveis oppe i ura skjærer til venstre og innover ei trang kløft med bratte bergvegger på begge sider. Over kløfta strekker det seg et sett med stålvaiere, som er en del av via ferrataen. Trappa er kanskje ikke like utsatt og nervepirrende som denne – eller Fykantrappa i Glomfjord for den saks skyld – men utsikten er like storslått.

Flere steder oppover trappa er det laget små rasteplasser.

---

Etter noen hundre trinn vrir Vegatrappa seg innover ei fjellkløft og under den såkalte Nepalbrua.

---

Ovenfor kløfta endte trappa. Jeg var oppe på Ravnfloget! Passende nok var det første jeg så profilen av ei nattsvart ravn. Ikke ei levende ravn, men enda en av disse artige skulpturene av jern. Litt lenger frampå kanten sto en gapahuk. Hele veien hadde jeg gått i shorts og T-skjorte, men her oppe blåste det en del, så det var godt å få på seg en genser og sette seg i ly. Først nå merket jeg at det var lenge siden jeg hadde fått meg noe søvn, så det var kjærkomment å kunne strekke seg nedpå ei stakket stund.

Vel oppe, er det godt å finne en gapahuk for slitne bein.

---

Utsikten mot Søla – denne berglendte øya rett utenfor Vega, var fenomenal. Dette til tross for overskyet vær. Jeg kan bare tenke meg hvilket skue det ville ha vært med ei rødmende kveldssol i horisonten. Det er vel heller ikke utenkelig at det er mulig å se midnattssola midtsommers fra denne høyden, selv om Vega ligger drøyt 90 km sør for polarsirkelen. Ellers var konturene av Dønnmannen og Søstrene i nord godt synlig her fra Ravnfloget. Langt til havs øynet jeg noen holmer. Kanskje var Bremstein, Skjærvær og Lånan blant disse – unike steder som jeg tidligere har besøkt.

Utsynet fra gapahuken er vidstrakt.

---

Trimboka vitnet om svært mange besøk. Bare på ett år er det visst på tusenvis av folk fra fjern og nær som har gått trappa! Men de fleste går naturlig nok på dagtid. Nå på natta møtte jeg ingen andre, selv om p-plassen på Sundsvoll var full av biler – for det meste bobiler. Å få ha hele denne herligheten for seg selv var en luksus jeg visste å verdsette. Det er selvsagt trivelig å møte på folk, men når det oppstår tendenser til kø forsvinner en del av naturopplevelsen, synes jeg. Dessuten er lyset mer dempet og trolsk på natta.

Kongen av Ravnfloget.

---

Vegatrappa har på kort tid rukket å bli en av Vegas best besøkte attraksjoner – det sier ikke så lite!

---

Nedover gikk det overraskende greit. Det gjaldt å finne den rette rytmen, eller teknikken, for ikke å overbelaste knærne. Nede i lavlandet igjen tok jeg en nærmere titt på hytta – som nok blir brukt av de som som skal gå via ferrataen. Utenfor hytta er det laget til en svær platting med stoler og bord. Også en heller med en benk inni ble nærmere iakttatt. Enkelte steder på nettet hevdes det at trappa består av 2000 trinn, noe som åpenbart er feil. Jeg telte ca. 1200 trinn i hovedtrappa. Medregnet de sporadiske trinnene i stien nedover mot veien ble antallet vel 1400.

Verdens største mygg?

---

Klokka var ikke mer enn halv seks på morgenen da jeg var nede, og det var fremdeles lenge til bussen gikk. Satte meg like godt ned i et trappetrinn og slo ihjel en time. Bare på denne ene timen kom det drivende inn flere kortvarige regnbyger fra havet. Fascinerende å bevitne hvordan Søla til stadighet forandret utseende og fremtoning. Fra å framstå klar og tydelig, var det knapt mulig å skimte omrisset av øya kort tid etter, for så å skifte ham igjen. Bygeværet bød på et naturlig skuespill, så å si, med stadig skiftende lys og sjatteringer.

Tilbakeblikk mot Vegatrappa som snor seg som en slange oppover steinura.

---

De 5-6 km tilbake til Valla-krysset, der det nærmeste busstoppet befant seg, gikk nærmest på autopilot. Også nå på morgenkvisten var det dyr å se. Totalt observerte jeg to rådyr og tre harer på hele turen. I tillegg skimtet jeg en ansamling brune dyr utpå en åker, som jeg ikke var i stand til å artsbestemme pga. avstanden.

Turen sett under ett var av høy opplevelsesverdi. Vegatrappa levde definitivt opp til forventningene. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned for å realisere dette byggverket – ikke minst i kraft av en formidabel dugnadsinnsats fra lokale folk. I tillegg var det veldig flott å ta seg til fots tvers over øya – fra øst til vest – i den lyse sommernatta.