# 595 • 2. – 3. juli 2020

I lause lufta

Ikke visste jeg at det her på Helgeland finnes en miniatyrutgave av den velkjente Trolltunga, før jeg mottok et tips om dette. Høyt over Ranfjorden, nær kommunegrensen mellom Leirfjord og Hemnes, stikker det nemlig ut et lite, men markant fjellframspring – Nepsteinen. Før var det grei adkomst fra øst med ferga fra Hemnesberget, men etter at fergesambandet ble avviklet er man nå avhengig av privat båtskyss. Alternativet er å gå fra vest, nærmere bestemt bygda Bardal i Leirfjord. En litt lengre tur, men ikke fullt så bratt.

Bardal var lenge å anse som en hvit flekk på kartet for min del, men etter å ha startet to turer herfra i de seinere år, kjente jeg meg godt igjen da jeg ankom bygda denne litt kjølige sommerkvelden. Framme ved kirka på østsida av Bardalselva, tok jeg meg tid til å se meg litt om. En bauta var reist til minne om en soldat som falt på selveste frigjøringsdagen i 1945.

Bardal kirke fra 1887 ligger vakkert til.

---

Etter å ha startet turen med å traske en km langs grusvei i østlig retning, der jeg for øvrig traff på andre trimmere, fortsatte ferden  langs en merket sti fra den innerste gården. Stien var av god kvalitet, viste det seg, og etter bare et par minutter kom jeg til et flott utsiktspunkt med Ranfjorden rett nedenfor. Her var det benk, og jeg besluttet å sette fra meg sekken for så å fortsette med lettest mulig bør. Det bar så videre innover skogen og opp på fjellknatten Brensla.

Stien snor seg gjennom skogen og oppover mot Brensla.

---

Et tilbakeblikk mot Bardalsbygda og en flik av Ranfjorden.

---

Et navn som Brensla kan tyde på at det har stått en vete her, uten at jeg vet dette sikkert. Det som er sikkert, er at man fra Brensla har fri sikt både mot Brennberget ved munningen av Utskarpen og Veten vest for Bardal lenger ut i fjorden – begge kjente ildvarder (eller veter). Hele Ranfjorden har i det hele tatt hatt flere kjente veter, noe som er nærmere beskrevet i Årbok for Helgeland 1983.

Fra Brensla er det fri sikt både innover og utover fjorden.

---

Videre var det ingen sti å følge. Terrenget var likevel greit og oversiktlig å ta seg fram i, bestående av myrdrag og glissen småskog her og der. Ved grensen mot Hemnes møter en den siste kneika. Vel oppe, er det viktig å huske på at Nepsteinen er oppført på feil sted på kartet (per 2020). Dette hadde jeg blitt opplyst om på forhånd, så det var jeg klar over. I virkeligheten befinner fjellformasjonen seg rett ovenfor der det står «Brattfloget» på kartet.

Men selv om jeg visste sånn noenlunde hvor Nepsteinen skulle være, var det ikke enkelt å se den fra vest. En stor varde kom til syne, og jeg prøvde å saumfare terrenget nedenfor med øynene. Jo da, det var en uregelmessighet der nede, men om dette var den omtalte Nepsteinen var for tidlig å si. Noen titalls meter lenger ned i fjellsida var all tvil borte. Målet var nådd!

Rett nedenfor denne forseggjorte varden ligger Nepsteinen.

---

Jeg ankommer Nepsteinen litt før midnatt.

---

Det var ikke store saken, men likevel en artig formasjon knappe 400 meter over fjorden. På Nepsteinen hadde fint gått an å slå opp teltet – så flatt var det på toppen. Nede ved fjorden så jeg den vakre gården Sandnes. Flott utsikt var det også innover fjordarmen Utskarpen. Det ble litt eksperimentering med self-timeren på kameraet, før jeg kunne si meg fornøyd.

Helgelands svar på Trolltunga?

---

I lause lufta.

---

På et lite berg et stykke bak Nepsteinen oppdaget jeg noen gamle inskripsjoner og årstall fra såpass langt tilbake som 1960-tallet. Fra øst ser en Nepsteinen i profil, og den er dermed lettere å få øye på enn fra vestsida. Etter det jeg har lest, skal visst fjellformasjonen også være godt synlig fra fjorden.

Fra østsida er det mye enklere å oppdage Nepsteinen.

---

Tilbaketuren mot Brensla bar preg av et litt rotete trasevalg, uten at det skapte de store problemene. Uansett var det herlig å være på tur i den svale og lyse sommernatta høyt over Ranfjorden. Samtidig gledet jeg meg til å komme fram til «depoet», da det begynte å minke på drikke. Framme på Brensla var det kun å følge stien videre nedover.

På tilbaketuren følges først en bergrygg.

---

Denne hytta er nok ikke i bruk lenger.

---

Trolsk stemning i den lyse sommernatta.

---

Omsider var jeg nede ved benken, der jeg hadde deponert sekken, og det første jeg gjorde var å helle i meg mengder av drikke.  Klokka var nå tre på natta og det var blitt temmelig kaldt. Valgte derfor å skifte alt av klær, for å unngå å få frost i meg.

På dette stedet hadde jeg nemlig til hensikt å bli i fire timer, før jeg tok fatt på den lange marsjen mot fergeleiet på Levang. Et par avkjølte øl kom opp av sekken, før også sola kom dukkende opp bak Laupen i firetida. Dermed ble det straks varmere i lufta og en viss lettelse i antrekket. En og annen båt trafikkerte Ranfjorden også nå på natta.

Ved dette utsiktspunktet tar jeg meg en fire timer lang pause.

---

De fire timene gikk forsvinnende fort, og i sjutida var jeg klar for avmarsj. Først stien og grusveien nedover mot kirka – så drøyt 18 km langs asfalt til fergeleiet.

Det gryr en dag over jordbruksbygda Bardal.

---

Nok en nydelig dag var under oppseiling og temperaturen var behagelig. Stykket opp den litt monotone traskinga langs veien ved å ta meg korte pauser. Samtidig nøt jeg turen gjennom det vakre kulturlandskapet nå på morgenen. Slåtten var godt i gang på flere av gårdene jeg passerte. Et sted ble jeg var et par veldig store fugler utpå en åker, og da de tok til vingene med hese skrik så jeg at det var hegre. Jeg ankom fergeleiet i god tid før ferga til Nesna gikk.

Å traske langs vei gjennom vakre landskap er i grunnen mer givende enn man skulle tro.