# 597 • 17. – 19. juli 2020

stjernestjerne

Dag 1 (av 3):
Info
  • Ankomst: 19:10
  • Framme: 23:00
  • Starttemp.: Ca. + 12°C
  • Vær: Overskyet. Regnbyger.

Tordengudens øy

Ikke siden 2006 hadde jeg satt mine bein på Rødøya, da den karakteristiske Rødøyløva ble besteget. 14 år skulle det altså gå før jeg igjen gikk i land på denne mangfoldige og historisk spennende øya på Nord-Helgeland – denne gangen i lag med Helle. Tross sin beskjedne størrelse, har øya mye å tilby besøkende, men å rekke over alt på en liten helgetur hadde vi ingen ambisjoner om.

Værmeldinga var god, selv om det var litt vanskelig å tro da vi ankom øya i sjutida på kvelden. Regnet høljet fra de blygrå skymassene, så det var bare å hyre seg godt før vi la i vei. Som vanlig er på øyene, stoppet noen og tilbød oss skyss. Sist gang på Rødøya var det en staselig veteranbil – denne gangen et mer dagligdags kjøretøy. Nærmest på autopilot takket jeg nei, uten å forhøre meg om hva Helle mente om saken. Det får jeg bare ta selvkritikk på!

I et begredelig vær legger vi i vei fra hurtigbåtkaia.


Den såkalte Eventyrskogen kunne saktens vært artig å ta seg inn i, men i dette været var vi mest innstilt på å komme fram til Storvika på yttersida av øya, der vi hadde planlagt å slå leir. Rødøy kirke kom snart til syne. Kirka fra 1885 er visstnok ei av Nordlands største, og rommer 700 sitteplasser. I 2009 ble kirka utsatt for brann etter et lynnedslag i tårnet. Det var med nød og neppe at lokalbefolkninga klarte å forhindre at kirka brant ned til grunnen, men hele sakristiet ble totalskadet og kirka fikk store vannskader.

På Rødøya har det sannsynligvis stått kirkebygg helt siden kristningen av Norge på 1000-tallet.


I flere hundre år har Rødøy vært et sentralt kirkested på Helgeland, men det er flere ting som peker i retning av at øya var et viktig kultsted også før kristendommen ble innført i landet. På øya skal nemlig en av den norrøne mytologiens viktigste guder, Tor, ha blitt dyrket – noe som blant annet antydes i sagaene.

Et hedensk gudshus på Rødøya?

Tor (Þórr, Thórr), også kjent som tordenguden eller Tor med hammeren, var den mektigste av æsene, nest etter Odin i norrøn mytologi. Både sagalitteraturen og folketradisjonen indikerer at den en gang så viktige guden ble dyrket her på Rødøya. Et stykke nord for dagens kirke finner vi Torshågen.

Sitat fra infotavla ved veien:

Om du holder blikket mot øst, ser du to gravhauger fra jernalderen. Den ene er ganske liten, og ligger bare noen meter foran deg. Den andre ligger på enden av sletta som vender ut mot Rødøyfjorden, og er hele 22 meter i diameter. Torshågen heter denne, og ifølge tradisjonen skal det ha stått et tempel for dyrking av guden Tor her i førkristen tid.

Det er ikke foretatt arkeologiske utgravinger i Torshågen, noe som krever klarsignal fra Riksantikvaren, men de erfarne arkeologene Kari Støren Binns og Anne-Katrine Meland har interessert seg for Rødøyas posisjon i hedensk og tidlig kristen tid, og de har også vært på befaring på Rødøya. I 2013 uttalte arkeologene seg til Magasinet Blå Vegen.

Sitat fra artikkelen:

– Tro i førkristen tid er noe av det som er vanskeligst å dokumentere ut fra spor i landskapet, men en kirke fra 1000-tallet skal muligens ha stått her, og vi leter nå etter tuftene av dens etterfølger, sier Meland og legger til: – Det som er spesielt er at stedet trolig har blitt brukt både for dyrking av norrøne guder og seinere kristendommen.

Det finnes flere eldre skrifter som knytter den norrøne guden Tor til Rødøya, blant annet skriver Jens Kraft i 1835 at «i Nærheden af Prestegaardens huse, er en høi, kaldet Thorshaug, hvor man formoder, at det hos Snorre omtalte Thors Tempel har staaet».

Hemnespresten Iver Anker Heltzen skriver på starten av 1800-tallet om sterk motstand på Rødøya da Olav Tryggvason var på kristningstokt på Helgeland. En islandsk historiker på 1700-tallet omtaler en lignende historie, og igjen knyttes guden Tor til Rødøya, sier Anne-Katrine Meland.

Det kan se ut som om Rødøy har spilt en mer sentral rolle på Helgeland enn tidligere kjent, og eventuelle utgravninger her ville gitt mer kunnskap om det, sier Støren Binns.

Slik kan et typisk norsk gudehov ha sett ut. (Bilde: Vårt Land / illustrasjon: Universitetsmuseet i Bergen.)


Andre sannsynlige hov på Helgelandskysten

At de første kirkene her til lands gjerne ble bygd på tuftene av hedenske kultsteder er vel kjent, og det gjelder nok også for noen av de eldste kirkene på Helgeland. På Tjøtta vet vi at det har stått et hov, og gravearbeider har avdekket store tømmerstokker under kirka der, som kan være rester av hovet fra Øyvinds og Håreks tid¹. Også Herøy kirke ble bygd på en gammel storgård fra vikingtida, og arkeologiske funn fra jernalderen indikerer at et gudehov har stått oppå haugen der kirka står².

På Dønnes – en annen sentral gård i vikingtida – er det flere ting som peker i retning av hedensk gudedyrking. Sagnet om Tora Gro³, som satte seg imot kristendommen, er kjent blant lokalhistorikere. Stedsnavn som Torabekken, Torsvik og Torsvikjaberget er også dokumentert. Under restaureringen av Dønnes kirke fant man et brannlag under kirka – en indikasjon på at det har stått et trebygg her før steinkirka ble bygd tidlig på 1200-tallet. Det kan ha vært ei trekirke, men det kan også ha vært et hov.

Kilder:

  1. Liland, P.J.: Tjøtta: Historien om en gård (1976), s. 113
  2. Solheim, P.: Herøy kjerke i Årbok for Helgeland 1970, s. 16
  3. Aasen, A.V.: Sagnet om Tora Gro i Årbok for Helgeland 2007, s. 172

Torshågen er et stedsnavn som kan ha svært lange aner.


Korsets tid

Sitat fra infotavla:

Rundt år 1000 ble Norge kristnet, og på Rødøya lå en av de tre sentralkirkene på Helgeland i middelalderen. Dette var ei stavkirke, og mye tyder på at den sto på toppen av sletta her […]. Her var det inntil for få år siden synlig ei tuft på 10 x 20 meter, samt en kraftig steinmur rundt. Dette er trolig tufta av middelalderkirka samt kirkegårdsgjerdet rundt.

 

Et sjeldent funn ble i sin tid gjort ca. 150 m vest for den gamle kirkegården. Her ble det i et gravfelt fra vikingtida funnet en del av ei støpeform i kleberstein, med kors på den ene sida og hjertefigurer på den andre. Støpeforma er blitt datert til ca. år 1000. Kanskje har støpeformer blitt brukt i en større produksjon her på Rødøya? At et kristent kors blir funnet som gravgods, som er en hedensk tradisjon, er jo også litt spesielt. Det viser kanskje at noen av de gamle skikkene levde videre inn i kristen tid.

I et gravfelt på Rødøya ble det på 1900-tallet funnet ei tusen år gammel støpeform. (Bilde fra infotavla).


Malin Arntsen fra Rødøy har fått tatt avstøpninger av de originale støpeformene som i dag befinner seg ved Tromsø museum. Kopiene har hun brukt til å lage smykker. Disse er altså produsert på samme måte som for tusen år siden, og kan kjøpes for alle som er interesserte (kilde: Rana Blad 26.12.2015).

Etter tusen år i jorda har støpeforma kommet til nytte igjen. (Bilde: Rana Blad.)


kulturminnesøk.no hadde jeg på forhånd notert meg en gammel bautastein som tradisjonelt har båret navnet «Stor-Per».  Bautaen skal ha blitt flyttet på i forbindelse med veiarbeid på 1980-tallet og gjør ikke mye ut av seg i dag, da kun den øverste delen er synlig. En litt trist skjebne for dette hederstegnet å bli plassert i ei overgrodd veigrøft. En mindre bauta skal tidligere ha stått ved siden av Stor-Per – og ikke overraskende ble denne kalt «Littj-Per».

Infotavla på stedet kunne fortelle at Stor-Per er det eneste som er igjen av et tidligere gravfelt med flere gravhauger. For øvrig var det i dette gravfeltet at den omtalte støpeforma ble funnet.

«Stor-Per» er ikke lenger like stor og ruvende som han en gang var.


Villroser i veikanten.


Så kom den praktfulle Klokkergården til syne med sin like vakre beliggenhet, åpent og fritt ut mot havet. Den nærmere 120 år gamle bygningen som i det meste av sin levetid av fungert som internatskole, er i dag et attraktivt serverings- og overnattingssted med en førsteklasses marina. Stedet har for lengst rukket å bli viden kjent for sine gode fasiliteter og hyggelige atmosfære.

Fra Klokkergården kunne en tidligere ta seg opp en bratt sti oppover mot Rødøyløva. Nylig har imidlertid ei sherpatrapp med solide steintrinn erstattet de bratteste partiene. En annen sti slynger seg over mot Storsanden på yttersida av øya – og det var nettopp denne vi tok til å følge nå. Ved Storsanden hadde jeg vært før, og denne naturperla var selvskreven som leirplass.

Vill og vakker natur.


Regnværet vi opplevde i starten av turen hadde tatt seg en pause, men på vei langs stien kom nedbøren tilbake med full kraft, og det var umulig å vri seg unna de våte greinene som stedvis hang over stien. Vi trøstet oss med at værutsiktene for morgendagen så adskillig lysere ut. En reinokse med et flott gevir viste seg, og i flogene svevde et par ørner. Snart var vi framme ved grillhytta ovenfor Storsanden, og siden det ikke var andre her gikk vi inn og satte oss i ly for værgudenes omskiftelige innfall.

Et skår i gleden var at det ikke lå til rette for å gjøre opp ild her, så en reprise fra Selvær-turen i fjor, der vi raskt fikk det godt og varmt i kåken, var bare å glemme. Etter å ha skiftet til tørt, hengt opp alt av våte klær og fått i oss middag, steg også trivselen – og det var blitt langt på natt da vi omsider tok til vett og krøp inn i teltet noen meter bortenfor hytta.

Grillhytta er et enkelt losji, men veldig praktisk.


Løva holder et årvåkent blikk.


Dag 2 (av 3):
Info
  • Temperatur: Ca.+ 20°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → overskyet og regn mot natt.

I ly av løva

Mens vi ennå lå og slumret, hørte vi til stadighet stemmer fra folk som gikk forbi. Vi hadde slått opp teltet rett ved stien til Storsanden og kun 30 m fra grillhytta. Ingen tvil – det bebudede finværet var ankommet, og folk i alle aldre valfartet nå til den flotte sandstranda. Dette var belønninga for gårsdagens strabaser i gråvær og regn.

Jeg var innforstått med å gå hele veien tilbake til Klokkergården for å skaffe til veie mer ferskvann, som det går mye av på slike turer. Men før jeg la av sted kom vi prat med ei hyggelig dame som kunne opplyse oss om rennende vann på bortre side av stranda. Det skulle visst også være en dusjanordning og toalett i nærheten av stranda. Flotte greier! Dermed ble det kun en kort spasertur over stranda på meg. Vannet, som ble hentet på øversida av dusjen, viste seg å være av fin kvalitet – og godt egnet som både drikke og til matlaging.

Værgudene varter opp med finvær!


Egentlig hadde jeg tenkt å karre meg oppover den splitter nye sherpatrappa mot Rødøyløva i dag, men det fristet egentlig mer med en rolig dag på stranda i lag med Helle. Solsengene som var plassert ut fristet, og i dag kom de godt til sin rett.

Rødøys bidrag til Skulpturlandskap Nordland er kunstverket «Indre følger ytre» av P. I. Bjørlo.


Storsanden er ei strand av ypperlig kvalitet.


Aller først hadde jeg lyst å ta en nærmere titt på et litt snodig byggverk like ovenfor stranda. Denne underlige konstruksjonen hadde vi lagt merke til fra grillhytta, uten at vi kunne fastslå hvilken funksjon den tjente. Vel framme, kom det fram at reisverket var en rekonstruksjon av et hus fra yngre steinalder – tidsepoken da folk gikk over fra nomadisme til å bli mer bofaste året rundt. På ei tavle utenfor kunne en bl.a. se diverse funn fra yngre steinalder gjort på Rødøya, som pilspisser, fiskesøkke, øks og kniv av skifer.

Det er kommet opp en rekke slike infotavler rundt omkring på øya siden sist jeg var her, og personlig synes jeg dette er noe som trekker opp totalopplevelsen. I tillegg til naturen som er storslått i seg selv, får en et innblikk i den mangfoldige og spennende historien til fortidas rødøyfjerdinger.

Yngre steinalder på Rødøya er et kapittel for seg.


Det rekonstruerte steinalderhuset ble satt opp høsten 2014.


Gikk inn i boligen og satte meg på en slags benk av stokker. En kan ikke være helt sikker på hvordan husene på denne tida så ut, så byggverket er vel et resultat av kvalifisert gjetning. Men alt tyder på at boligene var bygd av materialer som lett råtner og blir borte med årene. I tillegg til trevirke, kan også hvalbein og bein fra andre større dyr ha blitt brukt i bygningskonstruksjonene. Bein vet vi var et mye brukt materiale i steinalderen, og under spesielt gode bevaringsforhold kan bein bevares gjennom tusenvis av år, som i Kirkhellaren på Træna, der det er funnet en mengde redskaper av bein.

Grunnplanet er basert på ei tuft fra Sørøya i Finnmark, mens bygningsprinsippene er hentet fra Hebridene.


Helle hadde for lengst funnet seg ei solseng, og nå flatet også jeg ut. Denne stranda er et yndet utfartsmål, men den er ikke den eneste i området. Lenger innunder Rødøyløva ligger det tre andre sandstrender på rekke og rad, hvorav de to i midten er noe mindre. Men den nærmeste og største er nok den mest populære for både fastboende og tilreisende.

Gårsdagens regn virket som en evighet siden, og på en dag som denne lot vi bare humla suse i finværet. Noen friskuser prøvde seg på bading, uten at det fristet hverken undertegnede eller Helle noe særlig.

En herlig sommerdag ved Storsanden på Rødøya.


Selv om den gode temperaturen vedvarte, ble det etter hvert en litt lei bris. Like greit – det var uansett på tide å rusle tilbake til grillhytta og stelle i stand dagens middag. Grillhytta har blitt døpt Sjøløva – som for øvrig også er navnet på en eiendommelig steinformasjon i nabokommunen Meløy.

Oppdaget ved en tilfeldighet at det var nettilgang bare noen meter sør for teltet. Dermed fikk jeg se siste del av Bodø/Glimts seriekamp, som endte med Glimt-seier nummer ni av ni mulige denne sesongen. Mens Helle tok en tidlig kveld, ble jeg sittende i hytta. Igjen skyet det over, og utpå natta begynte det også så smått å dryppe fra oven.

I ly av løva.


Dag 3 (av 3):
Info
  • Start: 11:05
  • Framme: 15:05 / Avskjed: 15:40
  • Starttemp.: Ca.+ 17°C
  • Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.

Noe for enhver smak

For å få med oss dagen var vi på beina i rimelig tid. Mens vi drev på og pakket kom et par litt oppi årene gående, som vi slo av en hyggelig prat med. De kunne fortelle oss at selv om de hadde bodd på Helgeland det meste av livet, hadde de som oftest bortprioritert regionen som feriemål. Men de siste årene hadde de «oppdaget» den delen av landet der de selv bodde, og denne gangen var det Rødøya som sto i fokus. Paret holdt til på den ærverdige Klokkergården – dit vi også hadde tenkt å legge turen innom.

Pakket og klart.


På den smale sti.


Hjalp Helle med litt bæring i de verste motbakkene. Framme på Klokkergården var det mylder av mennesker både inne og ute – de fleste turister fra fjern og nær. Vi fant oss likevel et ledig bord i hagen, og fikk i oss litt næring.

Ved Klokkergården inntar vi en bedre lunsj.


Rødøy gamle prestegård.


Norges første bamsemuseum åpnet i 2013 og er hjem for over 1500 store og små bamser.


11. januar 2009 slo lynet ned i tårnet på Rødøy kirke, og utløste en dramatisk brann.


Langs veien, før vi ruslet ned mot kaia, tok vi oss tid til å gå innom den såkalte Solparken, sør for kirka. Her er to av Rødøys største sønner hedret med hver sin bauta. Skøyteløperen Hjalmar «Hjallis» Andersen (1923-1913) blir den dag i dag regnet som en av tidenes mest populære norske idrettsutøvere. Edvard Havnø (1869-1940) var en selvlært arkeolog blant mye annet, og arbeidet mye i felten over store deler av Nord-Norge. Havnø gjorde mange oppsiktsvekkende oppdagelser – ikke minst på Helgeland – og nøt stor anerkjennelse både i forskningsmiljøer og blant menigmann.

Hjalmar Andersen – en gigant i norsk idrett – ble født i Rødøy, men vokste opp i Trondheim.


I Solparken har kommunen hedret Hjallis, også kjent som «Kong glad».


Vel 300 mennesker var til stede under åpningen av Solparken i 2011 – deriblant Hjalmar Andersen.


Rødøys andre store sønn er den fremragende arkeologen Edvard Havnø.


Havnø gjorde et stort antall oppsiktsvekkende funn fra steinalderen i Nord-Norge.


Gjennom alle tider har det blomstret og grodd på Rødøya.


Som nevnt i innledningen, var ikke målet for turen å få med seg mest mulig på denne kortvarige turen. Eventyrskogen med sin gigantiske trolldør og sherpatrappa opp mot Rødøyløva er bare to av flerfoldige attraksjoner vi får ha til gode til en annen gang. Øya har noe for enhver smak, og det sier seg nærmest selv at man må tilbake.

I turrapporten valgte jeg denne gangen å gå litt i dybden på de gamle trosforestillingene som rådet i vikingtida og som er relevant for Rødøya i en historisk kontekst. Med dagens øyne virker det nokså uvirkelig at det antakeligvis har stått et tempel til ære for tordenguden Tor her. Men så er det da også fryktelig lenge siden menneskene så det som viktig å holde seg inne med æsene.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial