I grove trekk – 400 år historie på to timer

Arkeologiske funn: gjenstander av stein, bronse og jern

En mengde funn fra forskjellige steder langs Røssvatnet helt fra eldre steinalder, forteller at det har streifet folk her gjennom tusenvis av år. Funn av pil- og spydspisser, økser og andre redskaper av stein har blitt gjort – og gjøres fortsatt når vannstanden i den regulerte innsjøen er lav. Også gjenstander av bronse og jern er blitt funnet, deriblant smykker og armbånd, økseblad, en liten hammer, et sverd og en skjoldbule. Både aktivitetsområder, gravhauger og gravrøyser er godt kjent fra Røssvatnet.

Mye av ferdselen mot øst fra kyst- og fjordstrøkene på Helgeland har nok gått via Røssvatnet, sannsynligvis helt siden steinalderen. Herfra var det eksempelvis kort vei over mot det store Ume-vassdraget. En indikasjon på denne ferdselen er at mange av steinredskapene som er funnet ikke er laget av lokale bergarter, jfr. Helgeland Historie 1, s.112.

Saga og sagn: Heming Unge og Storjorden

I legenden om Heming Unge, beskrevet i sagalitteraturens Hauksbók og Flateyjarbók, kan det tyde på at Heming bodde ei tid i Hattfjelldalen, da sendemennene Aslak Skreia m.fl. dro for å søke ham opp. Om Heming, som ifølge sagaene var en ung og fremragende idrettsutøver fra Torget i Brønnøy, har levd eller bare er en sagnfigur, er usikkert.

Sitat fra Ingebrigtsen, J.M.: Storjorden – Hattfjelldalens bebyggelse, m.m. (1923) s. 9:

De skulde nemlig fra «Targir» [Torget] seile nord og ind en fjord, lægge til ved Framnæset – formentlig Halsøen – og naar de kom op der, vilde de finde en veisti som gik op igjennem en skogdal. Veien vilde bli større naar de kom længere op i dalen, men det vilde ta 4 dage førend de kom frem til han Hemming. Tilslut vilde de faa se en lysning i skogen, og der var han Hemming.

Kanskje var det på Storjorden Heming oppholdt seg – en gård eller ei hel bygd som skal ha ligget i de indre strøk av det vidstrakte Vefsn, men som Svartedauden la øde rundt 1350. Sagnet om Storjorden er kjent fra langt tilbake i tid, og Petter Dass (1647-1707) gir det bred omtale i «Nordlands Trompet». Men ifølge historiker Kjell Jacobsen (Helgeland historie, bind 2, s. 172) er det liten grunn til å feste lit til sagnet, som har store likhetstrekk både i form og innhold med en mengde tilsvarende sagn fra andre steder.

1600-tallet: Nybrott i Sápmi 

Det er ikke før på 1600-tallet at vi har pålitelige skriftlige kilder for Hattfjelldals historie, og følgelig begynner den historiske tidsregningen fra da av. Alt før blir å regne som forhistorie.

I 1640-45 skal jamten Ørjan Greguson ha ryddet seg en gård i en fjelldal, som i ettertid er kjent som Ørjedalen – en sidedal til Susendalen. Ganske snart kommer han i konflikt med samene, og gir til slutt opp. De vidstrakte skog- og fjelltraktene på indre Helgeland anså samene som sitt land, og inntrengere ble ikke sett på med blide øyne.

Rundt 40 år seinere kommer to svogere, Anders Larsen og Mogens Jonsen, gående over fjellene fra Vefsn og slår seg ned i det som nå er sentrumsbygda, men som den gang ikke var annet enn et flatt og åpent sletteland nede ved Vefsna, omgitt av store urskoger og ville fjell. Her tømrer de seg hver sin stue, Innigarden og Utigarden, og disse to brukene blir de eneste her i vel 150 år. Litt av gressletta bruker de til å dyrke korn, men sletta brukes også som beiteland for reinen i forbindelse med samenes sesongvise reinflyttinger mellom Sverige og kyststrøkene av Nordland.

1700-tallet: Finnemisjon, kirke og ferdsel over fjell

Den såkalte finnemisjonen ble opprettet i 1715 av de dansk-norske myndighetene, og hadde som formål å drive misjonsarbeid rettet mot samene og få en slutt på samisk overtro og avgudsdyrkelse. Thomas von Westen (1682-1727), en pietistisk prest fra Trondheim, ledet arbeidet og kjempet en innbitt kamp for å omvende «lappene», bl.a. ved å beslaglegge de samiske spådomstrommene (runebommene) og å forkynne den rette tro. Men myndighetene var også opptatt av å gjøre samene i grenseområdene norske, i ei tid da grensen mot Sverige fortsatt var uavklart og ikke formelt fastsatt.

Med dette som bakteppe, blir et «lappekapell» bygd i Hattfjelldal i 1728, noen år etter at sameskolene på Dolstad og i Rana så dagens lys. Et interessant moment i så henseende var at samene fikk formell undervisning lenge før omgangsskolen for nordmenn ble en realitet i Vefsn i 1780. Det neste kirkebygget i Hattfjelldal sto ferdig i 1788, men fortsatt som et anneks under Dolstad kirke.

En viss ferdsel fra Vefsnfjorden til de indre strøkene har det vel bestandig vært. For den norrøne befolkninga på kysten var den store innsjøen i øst slett ikke ukjent, og i Egil Skallagrimssons saga antydes det at høvdingen Torolv Kveldulvsson «kom af Fjallinu offan Vefsni» på en av sine mannsterke finneferder. På 1700-tallet tar ferdselen over fjellet seg opp, når flere gårder blir ryddet ved Røssvatnet. Det finnes flere kjente veifar over fjellet, som veien over Tustervassfjellet, Almdalsveien og Jamtfjellveien. Hadde en ærend østover skulle en «bakfjells», som man sa i Vefsn-bygdene.

Også sognepresten på Dolstad måtte ta denne strabasiøse turen når han et par ganger om sommeren skulle forrette i den avsidesliggende kirka i Hattfjelldalen. Etter en krevende tur over øde fjell, riktignok med hestekraft, bar det i nordlandsbåt over Røssvatnet til Prestvika, før det var å ta seg fram ei knapp mil langs den gamle Ruderåsveien og nedover mot prestestua og kirka.

1800-tallet: Selvstendighet, skogbruk og endret ferdselsmønster

Utover 1800-tallet tar folkemengden seg kraftig opp når mange nye gårder blir ryddet, både ved Røssvatnet, i Hattfjelldalen og andre steder der det er mulig å dyrke jorda. De fleste av nybyggerne har opprinnelse fra Vefsn, Rana og Sverige. Unntaket er Susendalen som blir befolket fra flere av de store dalførene på Østlandet og på østsida av Trondheimsfjorden.

Med ei større befolkning og lang vei til administrasjonssenteret ved Vefsnfjorden, tar hattfjelldalingene allerede fra 1830-tallet til orde for å bli selvstendig. Også sognepresten på Dolstad mener sognet er altfor stort til å kunne betjenes tilfredsstillende. Det gryende kravet i befolkninga øker i styrke, og i 1860 blir Hattfjelldal eget kirkesogn. To år seinere er Hattfjelldal kommune (eller formannskapsdistrikt som det het den gang) en realitet.

På denne tida  er det også en annen historisk skjellsettende begivenhet som finner sted. Godseier Fredrik Holst i Alstahaug selger de store landområdene sine på indre Helgeland til engelske forretningsfolk som har drevet laksefiske nedenfor Laksforsen. Med The North of Europe Land & Mining Co. Ltd., på folkemunne kalt «Engelskbruket», starter ei ny tid med intensiv skoghogst  praktisk talt overalt i distriktet. Folk kommer flyttende fra Trøndelag, Østlandet og Sverige for å ta del i eventyret, og tømmeret blir fløtt nedover til Mosjøen, som blir en raskt voksende by ved munningen av Vefsna.

En ridevei langs Vefsnavassdraget står ferdig i 1885, og erstatter de gamle farleiene via Røssvatnet og «Ålmannvægen» over Pilfjellet. Nyveien blir etter hvert utbedret til kjørevei for hest og kjerre. Når de hektiske årene med storstilt skogdrift er over på tampen av århundret, er skogene fullstendig uthogd uten tanke på ettervekst. Engelskbruket selger eiendommene og trekker seg ut, mange flytter tilbake til sine hjemdistrikter eller utvandrer til Amerika – og folketallet i Hattfjelldal går ned. På den positive sida blir det før århundreskiftet etablert både poståpneri og handel i bygda.

1900-tallet: Luftfart, krig og industri

Allerede i 1933 landet de første flyene på et jorde i Hattfjelldalen, og i årene som fulgte gikk det av og til ned fly her. Dette var opptakten til en unik luftfartshistorie for den avsidesliggende bygda. Under vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen i 1939/40 var mange av flyene som var på vei nordover for å delta i krigen nede i Hattfjelldal. Men det var ikke før Tysklands okkupasjon av Norge våren 1940 at det ble fortgang i utbyggingen, og på høsten samme år var ei 930 m lang stripe anlagt av vel tusen tvangsarbeidere. Det som var en av landets første kortbaneflyplasser fikk betongdekke i 1943.

I krigsårene spilte flyplassen i Hattfjelldal en viktig rolle for okkupasjonsmakten. Allerede før rullebanen fikk fast dekke, tok det av et stort antall bombefly herfra som deltok i bombingen av Narvik. Seinere sørget ei Junker-maskin for daglige flyavganger mellom Hattfjelldal og Trondheim. Da den første hangaren brøt sammen for snømengdene, måtte en ny hangar med rundere takkonstruksjon bygges. Ellers førte tyskerne opp en rekke bygninger i bygda som kom til god nytte i etterkrigstida, som skole, kommunehus og forsamlingshus, i tillegg til kraftverk.

Den nye hangaren ble nærmest et symbol for etterkrigstidas optimisme og pågangsmot. Her så gründeren Ragnar Siegel sitt snitt til å starte opp en virksomhet som skulle få svært mye å si for Hattfjelldal til dags dato – Nordens første sponplatefabrikk Arbor. Navnet er latin for «tre», og tilgang på skog var det mye av i Hattfjelldal. I tillegg hadde Siegel et stort nettverk av kontakter. Produksjonen kom i gang i 1957 med ca. 40 ansatte. Hangaren brant ned ei stormfull natt vinteren 1971, men vha. midler fra Distriktenes Utbyggingsfond ble det bygd nye og moderne fabrikklokaler.

Identiteten knyttet til fly og luftfart resulterte i at Hattfjelldal flyklubb så dagens lys alt i 1948. Rullebanen har fått redusert lengde av sikkerhetsmessige årsaker, men fortsatt skal visst betongdekket fra 1943 være i god stand. På 1980-tallet var «Flystevnet» en årlig begivenhet som trakk til seg entusiaster og skuelystne fra fjern og nær. Undertegnede fikk selv prøve seg noen sekunder bak spakene i cockpiten som tenåring noen tusen fot over det sørlige Røssvatnet, noe som ikke glemmes så lett. Gullalderen for stevnet er forbi, selv om det er blitt gjort forsøk på å blåse liv i folkefesten igjen.

Aarborte – et sørsamisk senter

Det sørsamiske navnet på sentrumsbygda i Hattfjelldal er Aarborte, «…som er avledet av adjektivet aare = tidlig, vårbrott. Siste ledd er mer uvisst, men kan dreie seg om en forvansking av substantivet Baertie/Barte = kanten av fjellet; tregrense, skogsbandet.» (Hattfjelldal kommunes nettsider).

Hvor langt tilbake i tid den samiske tilstedeværelsen i området går, er det ingen som kan svare eksakt på, men så lenge samene har holdt tamrein, har nok de rike beitene på Hattfjelldalsvollen vært høyt aktet og et viktig oppholdssted. Den dag i dag er Hattfjelldal et viktig senter i den sørsamiske kulturen. Her finnes både Sameskolen for Midt-Norge, som er et sørsamisk kompetanse- og ressurssenter for en stor region og et sørsamisk kultur- og utviklingssenter, Sijti Jarnge.

I 2017 fikk Hattfjelldal kommune innvilget en søknad om å bli samisk språkforvaltningskommune. Fra før hadde Røyrvik og Snåsa i sørsamisk område denne statusen og fra 2018 fikk også Røros den. Kommunen har dermed forpliktet seg til å legge til rette for sørsamisk språk. Dessuten skal alle offentlige skilt være tospråklige. I dag er det kun 500-600 personer som snakker språket, etter en iherdig fornorskingspolitikk fram til slutten av 1950-tallet, og UNESCO har oppført sørsamisk på sin rødliste over truede språk.

Hattfjelldal i dag: Utfordringer og muligheter

Fra ei befolkning på godt og vel 2100 tidlig på 1960-tallet, riktignok innbefattet noen grender ved Nord-Røssvatnet, er folketallet per 2020 gått ned til under 1300. Mens det tidligere var dårlige veier som var en hemsko for hjørnesteinsbedriften Arbor, så er det omfanget av barskogvernet som skaper utfordringer i dag. Tilfanget av skog har forverret seg vesentlig de siste årene, og nedskjæringer og oppsigelser har vært uunngåelige. I tillegg er mye skog båndlagt i påvente av utredning for vern. For bønder og reindrifta er rovdyr som gjør innhogg i buskapen et reelt problem.

Kommunen ble landskjent i 2007, i likhet med et knippe andre kraftkommuner, under opprullingen av den såkalte Terra-skandalen. Store lån på flere hundre millioner kroner hadde blitt investert i kompliserte og usikre fondsprodukter allerede fra 2001 med sikkerhet i framtidige kraftinntekter. Lovbrudd ble begått fra flere hold, og saken fikk langvarige rettslige etterspill.

Hattfjelldal har per i dag 36 mil med skuterløyper som er tilknyttet løypenett både i nabokommunene og Sverige. Ifølge statistikk fra 2018 var antall skutere tilhørende i kommunen 434, noe som betyr at hver tredje innbygger – uavhengig av alder – eier en skuter. Tilsvarende tall for biler tilhørende i kommunen i 2018 var 809. I denne kommunen med lange og snørike vintre eier altså mer enn annenhver bileier også en skuter. Noen mener det ligger et potensial i å markedsføre lange skuterturer i turismeøyemed.

Til tross for en del utfordringer, er det mange unge som satser både som gårdbrukere og i forretningslivet. Selv om Hattfjelldal ikke er verdens navle, er det et godt og trygt sted å bo. Og mulighetene for et allsidig friluftsliv både i nærområdene og i de vidstrakte villmarksområdene er nærmest ubegrensede.

Kilder:

1. Foredrag og guiding i Hattfjelldal sentrum av Ansgar Kleven (13. 8. 2020)
2. Hattfjelldal kommune 100 år – 1862-1962 (Sæterstad, K., m.fl.,1962)
3. Hattfjelldal kommune 125 år – utviklinga frå 1962 – 1987 (Ravatn, T., Jacobsen, S. og Ivarrud, A.,1987)
4. Hattfjelldal kommunes nettsider (hattfjelldalkommune.no)
5. Hattfjelldal prestegjeld 100 år (Rein, R., 1960)
6. Helgeland Historie, Bind 1
7. Helgeland Historie, Bind 2
8. Helgeland Historie, Bind 3
9. Helgelendingen (2. 7. 2017 og 8. 9. 2018)
10. Heming Unge – sagnhelten fra Torgar (Aas Sandholm, U., 2008)
11. Kommuneprofilen.no
12. Kulturminnesøk (kulturminnesok.no)
13. Norskeflyplasser.no
14. Nrk.no/Nordland (6. 12. 2010)
15. SPOR – nytt fra fortiden (nr. 1 2008)
16. Statistisk sentralbyrå, befolkningsstatistikk
17. Storjorden – Hattfjelldalens bebyggelse m.m. (Ingebrigtsen, J.M.,1923)
18. Susendal.no
19. Villmarksveien Bok 2 (Brygfjeld, D. og Hoel, P.J., 2016)
20. Wikipedia (Terra-skandalen)

Bilder:

• Bilde 2: SPOR, nr. 1, 2008, s. 22
• Bilde 3: Heming Unge – sagnhelten fra Torgar (2008), s. 39
• Bilde 5: Nasjonalbiblioteket (Halvor Vreim, 1935)
• Bilde 6: Nasjonalbiblioteket (Gunnar Holmsen, 1910)
• Bilde 7: Norsk Folkemuseum (Kirkhorn, ca. 1868)
• Bilde 9: Helgeland Museum (1933)
• Bilde 10: Helgeland Arbeiderblad (1962)
• Bilde 11: Helgeland Arbeiderblad / Helgeland Museum (1971)
• Bilde 13: Helgelendingen (2. 7. 2017)