# 603 • 2. – 4. oktober 2020

Dag 1 (av 3):

I år som i fjor

Som så ofte før, ankom Helle og jeg ei av de mange øyene langs kysten med Nordlandsekspressen fra Bodø. For i år som i fjor, hadde jeg lagt opp til en ørliten øyferie på den årstida da fargene i naturen er på sitt vakreste. Mens det i fjor var Onøya som ble grundig saumfart, var Indre Kvarøy på årets agenda.

Jeg hadde knapt fått fram hodelykta, da jeg ser Helle har kommet i prat med noen på kaia. Planen var egentlig å ta seg til fots langs en halvannen km lang vei tvers over øya, men nå var vi visst tilbudt skyss. Klok av skade fra da jeg takket nei til skyss på Rødøya i juli, holdt jeg munn og lot Helle få bestemme. Dermed hoppet vi inn. Erlend, som den hjelpsomme karen het, fortalte oss om øya og kom med praktiske tips, bl.a. om en gapahuk i nærheten.

Vel framme, var det kun hundre meter å gå ned mot ei vik. I tillegg til hodelyktene var det kjekt å ha med seg teltlykt og LED-lys, og det ble snart riktig så trivelig inne i krypinnet vårt.

Lyssetting av teltet.

---

Selv om det var mørkt ute, var det en mild og fin høstkveld med tilnærmet fullmåne. Også planeten Mars var usedvanlig godt synlig. Mens Helle valgte å bli i teltet, hadde jeg lyst til å ta meg en liten runde i nærområdet. Vi hadde satt opp teltet i nerkant av en åker, rett ved ei lita strand. På bortre sida av stranda sto et byggverk som viste seg å være en ganske stor platting med flere sett bord og benker. Et lite tilbygg, muligens et kjøkken, sto kloss inntil. Toalett var det også her.

En litt rødlig måne lyser over Kvarøy.

---

Jeg satte meg ned ved et av bordene på plattingen og skuet utover mot den i dag ubebodde Ytre Kvarøy – ei øy der det er gjort rike arkeologiske funn. Opprinnelig var det dit vi hadde tenkt oss, men vi innså at det ville blitt problematisk å skaffe privat båtskyss i høstmørket. En mild bris og et kystlandskap badet i måneskinn, gjorde at jeg ikke hadde noe hastverk med å ta kveld. Men det var jo en dag i morgen også – en dag med litt av hvert på programmet.

---

Dag 2 (av 3):

Liv laga

Frokosten ble inntatt på plattingen, vel hundre meter unna teltet i et godt, men disig vær. Så mye dis var det i lufta at vi knapt skimtet konturen av Hestmannen – denne ruvende skikkelsen som stakk fram hodet oppe i nordvest.

I ei lokal facebook-gruppe hadde jeg snappet opp at en «gatefest» skulle finne sted utenfor øyas butikk, som hadde nyåpning denne lørdags formiddagen med servering av både kaffe, kaker og levende musikk. I tillegg skulle et par unge gründere ha pre-lansering av sitt nye snacks-produkt, basert på tare! Å ta del i stedets folkeliv kan gjøre en tur som dette ekstra minneverdig og mer allsidig enn hvis vi kun hadde konsentrert oss om naturopplevelser. Litt nysgjerrige var vi da også på hvordan denne tilstelningen med den litt selvironiske betegnelsen ‘gatefest’ ville arte seg da vi la i vei bortetter grusveien mot innersida av øya.

På terskelen til en opplevelsesrik dag.

---

Fra et lite høydedrag som veien bikker over, fikk vi utsyn ned mot havneområdet, der så godt som hele øyas bebyggelse er konsentrert, omgitt av grønne åkrer. Men vi fikk også austavinden rett i fleisen. Det var opplagt at vi ikke var i le lenger, så her var det bare å hyre seg godt.

Vakkert er det, selv om det blåser friskt.

---

En katt vi møter insisterer på kos – fra oss begge!

---

Øyhopping på Helgelandskysten er noe man aldri går lei av.

---

Muntre trekkspilltoner ljomet «all over the place» idet vi nærmet oss butikken. Utenfor hadde folk samlet seg og så ut til å trives denne solfylte høstdagen, tross noe vind. Nå var det så at butikken stengte allerede kl. 13:00, og skulle vi få sikret oss vann og andre varer, var det bare å gjøre unna innkjøpene først som sist.

Gatefesten er godt i gang.

---

Nyåpning av Kvarøy Handel AS.

---

Vi fant oss en benk farlig nært kakebordet, før vi kunne slurpe i oss både en og to kopper rykende varm kaffe. Erlend, som vi drar kjensel på, spør om det har gått greit å sove i telt, noe vi svarer bekreftende på. Den lystige toradermusikken er det Anne Grethe Nordsveen og Hanne Dahl som står for.

Leonore Olsen hadde pre-lansering av sitt nye produkt: Taresnacks fra Kvarøy. Da den driftige gründeren med bakgrunn fra SINTEF Nord flyttet tilbake til Kvarøy for et par år siden, startet hun opp en tarefabrikk i lag med samboeren Juanita Zenteno. Nå har altså arbeidet materialisert seg i form av dette spennende produktet, som foreligger i to smaksvarianter. Hun fortalte at taresnacksen etter hvert vil bli å finne i butikkene. Jeg måtte selvsagt kjøpe med meg en pose, før jeg ønsket henne lykke til.

Leonore Olsen med sitt tarebaserte snacks.

---

Dette egenartede produktet fra SJY Seaweed AS på Kvarøya skal smakes før kvelden er omme.

---

Min påstand er at hver eneste bebodde øy på Helgeland – stor så vel som lita – har sin egen identitet. Det gjelder i selvsagt også for den 2 km² «lille» Kvarøya med sine vel 70 fastboende. Folketallet har etter sigende holdt seg nokså stabilt gjennom flere tiår, mye takket være arbeidsplasser og skole. Bekkefjæra kan vel på sett og vis betraktes som øyas promenade – med sjøkanten på den ene sida og vidstrakte jorder på den andre. Et naturlig sted å stoppe opp var det lille båtmuseet, som dessverre var lukket og låst.

På slike småsteder er butikken gjerne et sentralt samlingspunkt for uformell sosialisering, men her på Kvarøy har man i tillegg puben E tar han bar. Erlend hadde fortalt oss da han skysset oss i går at når arbeidsuka er over samles øyfolket til fredagspils. Puben åpner dørene kl. 15:00, slik at folk kan gå rett fra jobb og momentant over i helgemodus på puben. Med en så kompakt bebyggelse – og med kun en bil på øya – er dette gjennomførbart. Her ser man muligheter, og ikke begrensninger.

Promenering langs Bekkefjæra.

---

Etter den givende stunda i lag med kvarøyværingene, var jeg på ingen måte mett på opplevelser. Helle var mest lysten på å bli værende i teltleiren med ei god bok, da jeg tok fatt på en runde rundt øya. Fra Kallervika på yttersida ville jeg først ta meg langs nordsida og inn i bebyggelsen igjen, før sørsida av Kvarøya sto for tur. Avslutningsvis var planen å følge stien oppover mot øyas høyeste punkt. Først da kunne jeg si meg fornøyd. Dermed la jeg i vei!

Fra teltleiren i Kallervika tar jeg fatt på en runde rundt øya.

---

Normalt sett ville nok utsikten mot Hestmannen nærmest ha tatt pusten fra en. Men i disen framsto den sagnomsuste «skytteren» som en bleik silhuett i dag, knapt nok synlig mot den gråblå himmelen i bakgrunnen. Ei tydelig markert gravrøys, som inngår i et større gravfelt, bar vitnesbyrd om at bosettinga på Kvarøya ikke er av ny dato. Det bar så videre langs fjæra, i kanten av et vannreservoar, før jeg entret bebyggelsen på nytt.

Langs fjæra, nord på øya.

---

Så dreier jeg sørover.

---

Grunnet korona-pandemien var årets konfirmasjon utsatt til i dag, og norske flagg svaiet i vinden både her og der. En trivelig kjerrevei, Gårdsveien, ble så fulgt sørover, før en sti førte meg mot Sjyvika. I dette området fløy det opp fire ryper som hadde gjort unna hamskiftet. Stien dreide så nordover, gjennom et skogholt og utpå Kallervikveien – ikke så langt unna teltplassen.

Det er visst ikke bare gatefest i dag – det er også konfirmasjon.

---

Nå var det å begi seg til topps på Storvallihalsen, som er Indre Kvarøys høyeste punkt på knappe 50 moh. Den vel 400 m lange stien førte meg gjennom et slakt lende, før det helt på slutten ventet en seig motbakke. På toppen var utsikten fri i de fleste retninger, men disen hindret meg i å se lenger enn til Stigen, Lurøya og Ytre Kvarøya. Træna, Lovund og innlandsfjellene kom dessverre ikke til syne denne dagen. Likevel var det vakkert – med sola som lyste som ei lampe gjennom den rødmende disen.

I ettertid har jeg blitt klar over at denne ekstreme disen som visstnok lå over store deler av landet skyldtes skogbranner og støvstormer i Russland og Ukraina. Lufta inneholdt uvanlig høye nivåer av aerosoler (støvpartikler), og meteorologene brukte faktisk betegnelsen smog om fenomenet.

Lurøya i sørvest, sett fra Indre Kvarøys høyeste punkt (48 moh.).

---

Dagslyset var allerede i ferd med å ebbe ut da middagen var klar til servering. Vi håpet på å få se en solnedgang av de sjeldne, og det fikk vi da også. Men lenge før sola forsvant under horisonten, dukket den ned i disen – rød som en blodappelsin.

En solnedgang av de sjeldne.

---

I tillegg til noe rekved Helle hadde samlet i hop, spedde vi på med et favn fyringsved som lå tilgjengelig oppe ved gapahuken. Vi hadde nemlig til hensikt å lage bål på stranda denne milde høstkvelden. Bålet brant lenge og vel, og trengte bare litt omsorg nå og da. Vi var godt inne i de små timer da vi omsider tok til vett og krøp ned i soveposene – godt fornøyde med en innholdsrik dag. For øvrig smakte taresnacksen veldig godt, og hvis jeg finner det i en butikk vil jeg ha mer av sorten!

En dag mettet på inntrykk og opplevelser avsluttes med bålkos på stranda.

---

Dag 3 (av 3):

Kroken på døra

Også i dag tillot været frokost på plattingen, der vi kunne sitte i le for brisen. Det var tydelig mindre smog i lufta i dag enn i går, og for første gang i løpet av oppholdet trådte Hestmannen tydelig fram. Kroken ble satt på dodøra, før vi pakket og dro, vel tilfredse med turen.

Kanskje var dette også kroken på døra for årets tursesong? Korona-året 2020 har i hvert fall vært et usedvanlig godt år for meg med nærmere 600 timer brukt på friluftsliv – mer enn noen gang før. Måtte denne trenden fortsette!

I le.

---

Fasilitetene med bord, benker og toalett var veldig praktisk – så takk for lånet!

---

Hestmannen er ikke lenger bare en skygge av seg selv.

---

Klar til avmarsj med Ytre Kvarøy i bakgrunnen.

---

Framme på kaia, hadde vi bare å vente på båten som ville frakte oss enkelt og greit tilbake til Bodø. Nordlandsekspressen er ei livsnerve på kysten som befolkninga er interessert i å opprettholde, både fastboende og ferierende. Allerede på 1860-tallet var Kvarøy anløpssted for dampskip, og fra 1893 la også Hurtigruten til her.

I likhet med Grønøy, som ble besøkt i juni, er også Kvarøy et tidligere anløpssted for Hurtigruten.

---

Austavinden holdt det gående slik den hadde gjort gjennom hele helga – til ugunst for innersida og til gunst for yttersida. Hyggelig var det å hilste på Erlend igjen, før vi kom i snakk med en trivelig kar fra Mo som fortalte at han var her ute så ofte han kunne. Vedkommende anbefalte oss å komme tilbake om våren, for da skulle det visst være spesielt vakkert her. Slett ikke utenkelig, da også Ytre Kvarøy virker forlokkende på to eventyrlystne sjeler.

Aldra ruver i sør-sørøst.

---

Kvarøy Fiskeoppdrett er en suksesshistorie fra Distrikts-Norge.

---

Nok en tur for minneboka er over.

---